Hvordan kan det ha seg at hensynet til naturen kommer helt nederst når kommuner, fylker og departement skal bestemme hvor det skal bygges og drives næring? Det er et spørsmål Vandvik og Vetlesen hver på sin side har brukt mye tid og krefter på. Den ene er filosof og har søkt i menneskesinnet for å finne svar. Den andre er planteøkolog og har sett på hvor tungt naturens behov veier når det bygges hyttebyer, kraftverk, oppdrettsanlegg og annet. Begge er forundret over hvordan økonomiske hensyn nesten alltid kommer foran økologi og natur.

– I virkeligheten er det motsatt, sier Arne Johan Vetlesen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

– Jeg pleier å si at økologi har forrang fremfor økonomi. Ødelegger vi livsvilkårene, hjelper ikke alt det andre vi synes vi får til, sier Vetlesen.

– Vi har glemt den gamle visdommen, som fortsatt er til stede hos noen urfolk, om at mennesket er den avhengige og underlegne part. Vi er egentlig prisgitt naturens
goder, og vår egen overlevelse er helt avhengig av naturen, sier Vetlesen.

Ingen vil ødelegge naturen

Vigdis Vandvik er professor ved Senter for bærekraftig arealbruk ved Universitetet i Bergen. Hun er opptatt av hvordan naturkrisen forverres selv om ingen ønsker det og vi har lover som skulle hindret det.

– Vi taper natur, og det skjer i økende hastighet. Det er jo ingen som vil ødelegge
naturgrunnlaget vårt. Likevel er det akkurat det som skjer, og det må vi ta inn over oss, sier Vandvik.

Hun mener at naturen på papiret har god beskyttelse, for eksempel i naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven. Hovedproblemet er alle tillatelsene og dispensasjonene som gjør det mulig å bygge ut, selv om lovene forbyr det.

– Vi er nå i ferd med å dispensere og regulere bort den naturen vi har igjen. Slik kan vi ikke fortsette, sier Vandvik.

«Vi dropper matte i år»

Det er langt på vei kommunene som bestemmer hva som skal tillates av utbygging og arealbruk i Norge. Det lokale selvstyret gir kommunene frie fullmakter til å tillate og dispensere, selv når det strider mot byggeforbud i strandsonen, verneforskrifter eller faglige råd.

– Det står ingenting i loven eller forarbeidene om at naturmangfoldloven skulle bli en oppskrift på dispensasjoner. Likevel er det akkurat det som har skjedd, sier Vandvik.

– Dette er et stort paradoks, og her skiller miljølovgivningen seg fra andre lover. I skolepolitikken kan man for eksempel ikke gjøre unntak og dispensere fra opplæringsloven. Tenk om en kommune hadde sagt «vi dropper å undervise i matte i år – nasjonale behov blir jo ivaretatt i andre kommuner?» Men de kan gi grønt lys til utbygginger som gjør uopprettelig skade på urørt natur. Et grelt
eksempel er den svære alpinlandsbyen som nå har fått tillatelse i villreinens leveområder ved Garen i Eidfjord. Hvis ikke engang villreinen kan stanse nedbygging av naturen, hva kan gjøre det da? sier Vandvik.

En seiglivet myte

Både Vandvik og Vetlesen mener at denne måten å behandle naturen på skriver seg fra en seiglivet myte.

– Folk har kanskje flydd over vårt langstrakte land og sett hvor langt det er mellom byer og infrastruktur. Det gir et misvisende inntrykk. Når man går ned på bakkenivå og ser nærmere etter, ser man at det er veier på kryss og tvers, hogstfelt, kraftlinjer, vindmøller og et utall andre inngrep. Det er en myte at det er så mye urørt natur i Norge, men den er seiglivet, sier Vetlesen.

Vandvik forklarer hvordan ubalansen i maktforhold mellom utbyggere og naturverninteresser er en viktig årsak til at naturen taper.

– De aller fleste vedtakene gjøres av kommuner som gjerne har dårlig økonomi,
mange oppgaver og manglende naturfaglig kompetanse. De som vil bygge har ofte mye makt, mye ressurser og kan søke igjen og igjen, helt til de får tillatelse. De som jobber for miljøet er mye svakere. Det er ofte lokalbefolkning, naboer og frivillige uten økonomiske muskler. Når utbyggerne i tillegg kan argumentere med inntekter og arbeidsplasser, mens vern sees på som en utgift, ender vi altfor ofte opp med at naturen taper, sier Vandvik.

Hva ville yanomamiene gjort?

Vetlesen mener at moderne mennesker har mye å lære av urfolk. I tropeskogen mellom Venezuela og Brasil lever yanomamiene. De har nærmere 250 landsbyer og er blant de største regnskogfolkene i verden.

– Barna hos yanomamiene kan skille mellom 67 forskjellige fiskeslag. De vet hvilke
fisker som lever i de ulike elvene og hvor mye de kan fiske og jakte. Hvis de ikke viser
respekt og tar ut for mye, er det en form for hybris, eller overmot, og det kan slå tilbake på dem, forteller Vetlesen og fortsetter.

– I Norge har samene mye av det samme natursynet. Jeg tenker at vi har veldig mye å lære av dette. De tenker langsiktig, for de vet at det vil gå galt om man tar ut for mye eller gjør inngrep som skaper ubalanse. I Norge mener vi at vi har rett til å bruke av naturen. Hvis det er snakk om forekomster og ressurser som er veldig viktige, skal det mye til å verne eller sette betydningen av vern over nytteverdien, sier Vetlesen.

– Jeg tror vi må få en ny respekt for naturen. Det er noe som går tapt ved å ha det rigide skillet mellom menneske og natur, sier Vetlesen.

Om hvalrosser og nærnatur

Men hvordan kan vi lære å respektere naturen? Vandvik mener at det ikke er så vanskelig.

– Vi har et bilde av at naturen liksom er noe sjeldent og sårbart, men i virkeligheten er vi omgitt av natur nærmest over alt. Mange rødlistede arter oppholder seg nå i tettbygde strøk fordi de blir presset ut av leveområder sine. Og så sier folk at vi kan ikke ha måker, eller for den saks skyld en hvalross, nær oss i byen. Det gikk fint med
hvalrossen Freya i England, Danmark og andre steder den svømte til, men det gikk
ikke bra i Oslofjorden. Istedenfor å håndheve forbundet mot å trakassere ville dyr og
om nødvendig holde folk unna, måtte naturen vike og hvalrossen ble skutt i sommer. Jeg synes det er noe urovekkende ved det hele. Når vi ikke tåler den minste uleilighet i møte med naturen, er det fare på ferde, sier Vandvik.

– Jeg vil slå et slag for nærnaturen. Alle plener, parker, grøftekanter og små skogholt er del av dette store nettverket av planter og dyr som er grunnlaget for livene våre. Det å ta vare på naturen begynner på dørstokken. Hvis vi starter der, tror jeg hensynet til naturen kan faller litt mer på plass andre steder også, sier Vandvik.