I Synnøves fotspor
Synnøve Kvamme er opptatt av å etterlate seg et minimalt fotavtrykk på kloden, men som naturverner har hun allerede satt varige spor.
Vårsola varmer og får Bryggen i Bergen til å fremstå på sitt vakreste denne morgenen. Synnøve Kvamme passerer et lite tog med turister på vei til jobben i Naturvernforbundet Hordaland. Kontorlokalene ligger eksotisk til på et loft i de historiske trebygningene, som et museum med puls.
– Det hender vi får noen blikk når vi passerer sperrebåndet på vei opp til kontoret, innrømmer fylkessekretæren og bøyer seg ned for å ikke slå hodet i den lave døra.
Vel inne er gulvet skjevt og tømmerveggene gamle, men takhøyden er stor. Her jobber fem fylkesansatte, og frivillige og andre interesserte er alltid velkomne. Denne kvelden skal lokalene fylles til fylkesstyremøte, så det blir en lang dag på Synnøve. Det er hun heldigvis vant til, etter et år som nestleder i Naturvernforbundet.
– Det har blitt mye arbeid, men jeg har god kapasitet og elsker å jobbe. Samtidig har jeg problemer med å si nei og er en skikkelig tidsoptimist, så det har vært vanskelig å få tid til et liv ved siden av, innrømmer hun.
Det er dette som danner bakgrunnen for at hun har takket nei til gjenvalg som nestleder i Naturvernforbundet. Det ble rett og slett for liten tid til å nyte den naturen hun jobber så hardt for å bevare. Dessuten ønsker hun å fokusere på jobben som fylkessekretær i Hordaland, så helt borte blir hun ikke.
Kampen mot monstermastene
Og godt er det, for Synnøve Kvamme har, til tross for sin unge alder, lang fartstid i Naturvernforbundet – og enda lenger som miljøverner. Hun vokste opp i en friluftslivinteressert familie i vakre Hardanger, og der fikk kjærligheten til naturen plass til å blomstre.
– Jeg elsket å springe ute i ura, på jakt etter grotter og dyr. Det var stor stas å gå på fjellturer, helst uten voksne! Familien vår har ei gammal støl, og der tilbrakte jeg de fleste påsker og sommerferier, foreller Synnøve.
Idyllen var komplett, i hvert fall fram til 2008. Da skjedde det som skulle endre livet til Synnøve for alltid, og interessen for natur ble snudd til et brennende engasjement. Statnett fikk konsesjon til å bygge en 92,3 kilometer langkraftlinje gjennom Hardanger, fra Simadal i Eidfjord til Samnanger. Kraftlinja skulle få master på mellom 25 og 45 meter og gikk i prinsippet rett oppom stølen til familien Kvamme. Det ble straks personlig.
– Jeg satt i ungdomsrådet i Granvin, der dette ble toppsak. Vi arrangerte fakkeltog med hele 300 fremmøtte, som er ganske bra i ei bygd med bare 900 innbyggere. Etter kort tid spredte engasjementet seg også utover bygda og ble en sak for alle Hardanger-kommunene, minnes Synnøve.
Prinsippsak
Selv ble hun en av lederne i Hardangeraksjonen, og for mange dens ansikt utad. Bildet av en aksjonerende Synnøve i bunad som blir båret bort av politiet, er nærmest blitt ikonisk. Hele fire ganger ble hun arrestert for sivil ulydighet, og i 2011 ble hun kåret til «Årets Nordmann» av bladet Ny Tid.
– Jeg hadde en naiv tro på at demokratiet ville seire. At bare vi sa ifra og var mange nok, så ville vi bli hørt. Så det var tungt å innse at Statnett aldri hadde noen intensjoner om å følge opp våre innspill – det var bare et spill. De hadde stadig vikarierende argumenter for hvorfor mastene måtte opp akkurat her, forteller hun.
Til tross for stort engasjement, aksjoner og presseoppslag, ble mastene oppført. Det viste seg at materialene var bestilt et halvt år før vedtaket ble fattet. I dag skjærer monstermastene gjennom fjellet som et vondt arr. Men det satte ikke strek for Synnøves engasjement, snarere tvert imot.
– Saken eskalerte, og det ble en prinsipiell debatt. Måten Statnett snakket på, maktmisbruket og arrogansen førte til en lang og opprivende prosess. Det tente noe i meg, sier Synnøve.
I 2012 begynte hun å studere statsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Det var et fag som kanskje kunne gi henne noen svar og verktøy for å forhindre at den prosessen hun hadde vært vitne til kunne skje igjen.
– Jeg flyttet til Bergen for å studere, men hadde ingen planer om å bli. Jeg trodde ikke jeg var noen byjente, men her er jeg fortsatt, sier hun og ler.
Tidsoptimist
I årene med Hardangeraksjonen var Synnøve på søken etter en organisasjon hun kunne engasjere seg i, noe hun også delte offentlig. Det var da Naturvernforbundet Hordaland tok kontakt og inviterte henne inn. Først som medlem, deretter som tillitsvalgt. I 2013 ble hun nestleder i Hordaland, og året etter leder og en del av landsstyret i Naturvernforbundet.
– Det er et privilegium å kunne jobbe med noe så meningsfullt, og arbeidet blir fort en stor del av livet. Jeg liker at det er mye som skjer, og setter pris på spontaniteten i fylkeslaget. Jeg har veldig ulike dager. Det er både gøy og utfordrende, men det krever også at jeg må strukturere meg, og ikke ta på meg for mye, innrømmer Synnøve.
Hun omtaler seg selv som en «grenseløs» person i en organisasjon som også kan være litt grenseløs. Og som den tidsoptimisten hun er, kan det fort bli for mye. Balansen mellom jobb og fritid er en stadig pågående øvelse.
– Jeg innbiller meg hele tiden at jeg skal få mer tid, bare vent til «etter påske» eller «etter det møtet». Det blir jo sjelden sånn, men heldigvis har jeg god kapasitet. Samtidig hadde det vært greit å ikke jobbe mer enn 100 prosent, slår Synnøve fast.
Sjokkerende motorvei-møte
I koronaåret 2021 ble Synnøve valgt inn som nestleder i Naturvernforbundet under et digitalt landsmøte. Kort tid etter reiste hun på en motorveiturne sammen med den nyvalgte lederen Truls Gulowsen. Det var en reise som satte spor.
– Jeg hadde jo hørt om hvilke dimensjoner det var snakk om, men å se med egne øyne hvor enorme ødeleggelser enkelte veiprosjekter medfører, var sjokkerende! Vi kjørte gjennom vakre daler som skulle omgjøres til traseer. Det er så man må spørre seg om hvilken planet enkelte befinner seg på, ser de ikke det samme som vi ser?
Motorvei er nok en hjertesak til Synnøve, det er blitt ganske mange etter hvert. Sammen med fylkeslaget i Hordaland jobber hun mye med Hordfast, et monsterveiprosjekt med store naturinngrep. Energipolitikk er hun naturligvis også opptatt av, og med erfaringer fra monstermastene ble veien kort til å jobbe mot vindkraft.
– Selv om jeg startet med et engasjement for naturen, har jeg også blitt veldig opptatt av klima. For meg er det to sider av samme sak, og det ene kan ikke løses uten det andre. Debatten har tidvis vært ufruktbar, og i perioder har fokuset på fornybar energi vært så stort at naturen har blitt offeret. Heldigvis opplever jeg at det begynner å gå riktig vei, mener Synnøve.
Selv gjør hun det hun kan for å bidra. Hun spiser ikke oppdrettsfisk, minst mulig kjøtt og har redusert forbruket betraktelig. Hun kaster lite, gjenbruker mye og unngår å fly når det finnes alternativer. Det siste kommer nesten av seg selv, for Synnøve har nemlig flyskrekk. Men også de andre miljøtiltakene koster henne lite.
– Jeg er ikke for at ansvaret skal dyttes over til individet. Politikere må gjøre det enklere å leve miljøvennlig og store selskaper bør ansvarliggjøres i større grad. Samtidig synes jeg flere bør erfare hvor positivt det er å leve et liv med færre duppeditter, shopping og farting. Det er ikke noe offer å leve bærekraftig – det er faktisk bedre! sier hun engasjert.
Nå ser 31-åringen også frem til å leve et liv med litt færre avtaler, møter og kontortid.
Og litt mer tid i naturen.