Kamp om mandat for videre forhandlinger
Et mandat for å fullføre forhandlingene om en helhetlig ny klimaavtale er et av de viktigste resultatene toppmøtet i Durban vil kunne levere. Men hvordan dette mandatet utformes vil avgjøre om vi kan håpe på en sterk og rettferdig klimaavtale innen få år, eller om alt vi får er en svak og usikker avtale ti år fram i tid.
Blant både industriland og utviklingsland er det mange som ønsker at Durban-toppmøtet skal vedta et mandat som setter en klar ramme for de videre forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale. Blant annet har EU satt dette som en betingelse for at de skal kunne påta seg nye forpliktelser i Kyoto-avtalen, slik utviklingslandene krever. Mandatet er derfor helt sentralt i dragkampen om resultatet av Durban-toppmøtet. Men det er svært ulike syn på hvordan et Durban-mandat skal se ut.
Les mer
Hvor bindende blir den nye avtalen?
Alt om Durban-toppmøtet
I går, tirsdag 6. desember, ble det lagt fram et dokument i forhandlingene som oppsummerer fire alternativer vedtak om mandatet for videre forhandlinger om en ny klimaavtale. De fire alternativene spenner fra en beslutning som setter klarer rammer for de videre forhandlingene, til alternativet «ingen beslutning treffes». De ulike alternativene som ble lagt fram i forhandlingene i går viser at det er tre avgjørende uenigheter i spørsmålet om et nytt mandat:
1. Hva skal sluttresultatet være?
De fleste landene, både rike og fattige, ønsker at forhandlingene skal lede fram til en juridisk bindende avtale, for eksempel en ny protokoll. Men det er ulike syn på om den nye avtalen skal erstatte Kyoto-protokollen (slik mange rike land ønsker) eller om de to avtalene skal leve side ved side (slik utviklingslandene ønsker). Hvis den nye avtalen erstatter Kyoto vil det trolig bety at rike land slipper unna med mindre bindende forpliktelser enn de har i dag. De største landene – USA, Kina og India – motsetter seg foreløpig at forhandlingene skal føre fram til en ny juridisk bindende avtale i det hele tatt.
2. Hva skal forhandlingene bygge på?
Utviklingslandene mener at forhandlingene som ble satt i gang på Bali i 2007 fortsatt ikke er fullført. De ser de videre forhandlingene fram mot en ny avtale som en fortsettelse av de siste årenes forhandlinger, med Bali-planen som grunndokument. Mange rike land, med USA i spissen, mener på sin side at Bali-forhandlingene i praksis ble fullført i Cancun, og ønsker at de videre forhandlingene starter med blanke ark. Det vil kunne medføre at vedtakene fra Cancun blir den eneste avtalen som gjelder fram til 2020, og at den nye avtalen man skal framforhandle ikke vil tre i kraft før etter dette. For muligheten til å nå de overordnede klimamålene vil et slikt utfall være svært alvorlig.
3. Når skal avtalen være ferdig?
De små, sårbare øystatene ønsker at den nye avtalen skal bli ferdig så fort som mulig – gjerne allerede til neste år. Den vil dermed kunne gjelde for perioden fram til 2020, og så vil man senere måtte forhandle fram en ny avtale for perioden etter 2020. Andre land, inkludert Norge, ser det som mer realistisk at den nye avtalen blir klar innen 2015. USA og Kina kan tolkes slik at de mener den nye avtalen ikke trenger å være klar før i 2020.
Når forhandlingene skal fullføres henger sammen med om man ser på disse forhandlingene som en sluttføring av forhandlingsrunden fra Bali, og dermed om perioden før 2020, eller om man sier seg fornøyd med de vedtakene man gjorde i Cancun for perioden fram til 2020 og ser det nye mandatet som starten på en ny forhandlingsprosess for hva man skal gjøre i perioden etter 2020.
Hvis det siste synet vinner fram, vil vi ende opp med et svært dårlig klimaregelverk for de neste ti årene, og i praksis en ti års utsettelse av den helhetlige, bindende avtalen som verden trenger. Det er altså svært mye som står på spill i diskusjonen om et mandat fra Durban-møtet. Om Durban blir en suksess avhenger ikke av om man vedtar et mandat eller ikke, men om hva dette mandatet faktisk inneholder.