Prolog

Først trodde ikke samene det de hørte. Kunne det være sant? I det ville landet bakom Rásttigáisá, det hellige fjellet deres, skulle Davvi vindkraftverk bygges. Der reinen i uminnelige tider har vandret er det planer om å reise opptil 267 store vindturbiner, med et nett av veier, grøfter og kraftledninger. Det vil skjære seg gjennom og stykke opp et av Norges aller siste store inngrepsfrie naturområder. Men de forsto det ganske snart: Hvis dette blir bygd, kan det bety slutten på reindriften slik den drives i området i dag.

Natur & miljø ankommer Karasjok midt i vårløsningen. Inne på vidda bølger store reinflokker over landskapet på vei mot kalving og sommerbeite, slik de gjør hvert år på denne tiden. Men nede i Karasjok hersker det en urolig stemning. Den siste tiden har energiselskapet jobbet intenst for å overtale samene til å gi opp retten til området, som ligger på grensen mellom Lebesby, Tana og Porsanger. Selskapet har ringt på dører, lokket med millionbeløp, fond og penger til idrettsanlegg. Det er inngått en avtale med ett av reinbeitedistriktene, de andre sier blankt nei. Stemningen i kommunen, der åtte av ti innbyggere er samiske, er alt annet enn god.

Kapittel 1
Ved foten av det mektige fjellet

Store isflak løsner og driver nedover Báišjohka. Våren har fått overtaket på vinteren, drevet snøen på retrett og fått vannet til å stige i elvene. Nå strømmer en flod av smeltevann forbi oss der vi står på elvebredden og skuer oppover mot fjellene. Dette er så nærme vi kommer. Planen var å ta seg inn dit, over Gáisene til det øde fjellandet på den andre siden. Vi ville se flyttingen av flere tusen reinsdyr gjennom området der Grenselandet har tenkt å bygge vindkraftanlegget sitt. Men det er ikke mulig. Vi er stanset av snø som smelter og elver som vokser til uoverstigelige barrierer. Det er ikke lenger trygt å ferdes opp dit. Vi må nøye oss med utsikten fra bredden av Báišjohka.

Men vi kan se Rásttigáisá. Samenes hellige fjell løfter seg opp av landskapet med en veldig snøkappe over den steile ryggen, skinnende hvit mot beltet av sprikende svarte bjørkekvister i forgrunnen. Det sies at fjellet har sterke iboende krefter. Tidligere kom sjamaner fra nord og sør hit for å kjempe om kontrollen over fjellet. Nå pågår en annen kamp ved foten av Rásttigáisá, og fortsatt er det kontroll over veldige krefter det gjelder.

En skog av vindturbiner

Naturvernforbundets leder Silje Ask Lundberg har tatt turen til området for å lære mer om saken. Hun skal møte folk fra reindriften, kommunen og Sametinget. Målet er å bygge en allianse for å sette en stopper for Davvi vindkraftverk.

– Dette en av de viktigste sakene vi jobber med. Denne vindparken kommer til å føre til en vanvittig industrialisering av Norges nest største inngrepsfrie naturområde. Her er det arter vi må ta vare på for fremtiden, og området er livsviktig for reindrifta her. Vi trenger fornybar energi, men ikke på denne måten, sier Ask Lundberg.

Hun står på bredden av Báišjohka sammen med Anne Margrethe Krog, som har vist oss veien hit til foten av Rásttigáisá. Krog driver Levajok fjellstue, som tidigere var en av Statens fjellstuer. Stedet har utviklet seg til å bli et populært reisemål for jakt- og fiskeinteresserte.

– Det vil ikke bli pent. Jeg har sett vindkraftverk i Sverige. Det er veier på kryss og tvers, de pløyer opp hele fjellet. Oppe fra Rásttigáisá vil du se ned i en skog av vindturbiner, sier Krog, som på folkemunne er kjent som «Molle».

Europas siste villmark

Hun har vært på fjellstua siden begynnelsen av 1970-tallet. Tidligere kom engelske lorder, NATO-generaler og fritidsfiskere fra hele verden hit for å fiske laks i Tanaelva. Da var fisket eventyrlig. Nå er lordene og generalene borte, men fortsatt kommer folk fra hele verden for å fiske. Mange tar seg også en tur opp til Rásttigáisá.

– Folk kommer hit for å oppleve uberørt natur. Dette er Europas siste villmark, sier Molle.

Hun forteller at det finnes et rikt dyreliv i området. Det er både jerv og gaupe her, og det er ikke lenge siden det ble sett bjørn. Det finnes også godt med elg, hare, rødrev, kongeørn, fjellvåk og haukugle. Tidligere hekket dvergfalk og snøugle i fjellene her, men nå er det lenge siden noen har sett dem.

Prisen for kraften

Det var i mai 2017 at Grenselandet meldte at de ville bygge mellom 100 og 267 vindturbiner inne på Laksefjordvidda. Med en effekt på hele 800 megawatt og en årlig produksjon på 2,7 terawattimer vil kraftverket kunne levere nok strøm til å forsyne 136 000 husstander med fornybar energi. Men det har en pris. Laksefjordvidda er landets nest største sammenhengende inngrepsfrie område. Her har samene levd av rein, jakt og fiske i flere tusen år. For å kunne sette opp de store konstruksjonene, må det bygges en vei fram til hver eneste vindturbin og lages plass til store løftekraner. Det må graves, sprenges, fylles ut og planeres på kryss og tvers i et gigantisk planområde, som strekker seg over hele 78 kvadratkilometer. Det er større enn hele Stavanger kommune med sine torg, havner, boligfelt, skoger, øyer og havområder. Og så skal det bygges kraftlinjer, servicebygg og annen infrastruktur. Blir Davvi vindkraftverk bygget, vil landet bak Rásttigáisá bli industrialisert på en måte som knapt har sidestykke i norsk historie.

Kapittel 2
Om framtid, millioner og splittelse

Johannes Mathis Anti bretter ut et stort kart på bordet fremfor oss. Han er sekretær for reinbeitedistrikt 13, Lágesduottar. Vi skulle gjerne møtt ham oppe på vidda, vært med når de flyttet reinen, men nå sitter vi i et kjellerrom uten vinduer på hotellet i Karasjok. Rommet er avlangt, mellomstort, med vegger av betong. Her er det ikke mye som minner om inngrepsfri natur, vinden som streifer over veldige viddelandskap eller tusenvis av dyr som følger vårløsningen og drømmen om sommerbeite.

– Dette handler om fremtiden til etterslekten. Det er det som står på spill, og det skjønner ungdommene. De vil gjerne gå inn i reindriften, men hvis myndighetene sier ja til dette vindkraftanlegget, vil driften bli så vanskelig at det ikke vil være lønnsomt lenger. Familieforhold kommer til å bli ødelagt, sier Anti.

Han peker på kartet og viser oss hvordan Davvi vindkraftverk er plassert i flyttleien som Làgesduottar bruker for å lede dyrene sine til sommerbeite. Det er bare noen dager siden dyrene gikk gjennom dette området. Anti forteller at reinen unngår vindkraftanlegg. Særlig simlene er redde for vindmøller og støyen de lager.

– Når simlene kommer mot vindturbiner, snur de og går en annen vei. Det har vi erfaring med fra andre steder. Vi kan ikke presse dem inn i vindkraftområdet, og vi kan heller ikke gå inn i nabodistriktene, for da blandes reinen og det blir fullt kaos. Vi har ingen andre veier å gå. Vindkraftverket kommer til å ramme oss dramatisk, sier Anti.

Reinflokken til Lágesduottar består av cirka ti tusen dyr. I begynnelsen av juni kommer kalvene, og da vil flokken telle opp mot nitten tusen dyr, fordelt på 19 siidaandeler. Nesten hundre personer er knyttet til dette distriktet, som forvalter den nest største flokken i Norge. Lágesduottar har allerede mistet store områder til utbyggingen av Adamsfjord vannkraftverk. Hvis vindkraftverket også bygges, vil de ha mistet 60-70 prosent av sitt opprinnelige område.

– Vi kommer ikke til å godta dette, og vi kommer til å anke saken videre helt til FNs menneskerettighetskomité i Geneve om nødvendig. Vi gir oss ikke, det står for mye på spill, sier Anti.

«Vi kan jo ikke selge arven vår»

Anti kan fortelle at de har blitt utsatt for et sterkt press. I fjor høst kom Grenselandet til Lágesduottar med lovnader om 112 millioner kroner. 25 millioner skulle betales med én gang vindkraftverket fikk konsesjon. Ytterligere 97 millioner skulle betales over 25 år. «Avtalen gir Grenselandet AS rett til å planlegge, oppføre og drive vindkraftanlegget. Avtalen omfatter alle nødvendige rettigheter til tiltak under anleggs-, og driftsfasen av vindparken, som blant annet omfatter anleggsvei, brakker, masseuttak, vindturbiner, servicebygg m.v.», står det i avtalen, som NRK Sapmi har fått tilgang til.

– Vi har takket nei til tilbudet. Vi kan jo ikke selge arven vår, det som etterkommerne våre skal leve av i generasjoner, uttalte styremedlem i Lágesduottar, Nils-Mathis Gaup, til NRK Sapmi i september 2018.

Samene i reinbeitedistrikt 14A Spierttagaisa, som også blir direkte berørt av utbyggingen, har fått lignende tilbud og avslått dem.

Personlige millionløfter

For noen uker siden gikk Grenselandet ut med et nytt tilbud til reinbeitedistriktene. Denne gangen kom selskapet med pengeløfter til de enkelte siidaandelshaverne. Grenselandet tilbød dem en engangsutbetaling på 250 000 kroner. Deretter skulle hver siidaandel få 75 000 kroner i året for å gi opp retten til områdene sine.

Ingen av andelsinnehaverne har etter det Natur & miljø får opplyst sagt ja til tilbudet, men samene i et tredje reinbeitedistrikt, distrikt 9, har inngått en egen avtale med selskapet. Hva avtalen inneholder er hemmelig, men etter det Natur & miljø erfarer skal midlene fra Grenselandet gå til betaling av et reingjerde på grensen til beitedistriktene som blir rammet. Avtalen opprører samene i de to berørte distriktene.

– Splitt og hersk

Piera Somby er nestleder i Naturvernforbundet i Kautokeino. Han kommer selv fra en reindriftsfamilie og vil gjerne kommentere saken når Natur & miljø ringer ham.

– Jeg synes dette er sleipt gjort. Det er uhørt at de går til enkeltpersoner og tilbyr penger. Dette er splitt og hersk-taktikk for å ødelegge samholdet blant samene. Det er en respektløs og totalt uakseptabel handling, sier Somby.

Grenselandet på sin side mener at de har opptrådt på en veldig ryddig måte.

– Det har ingenting med splitt og hersk-taktikk å gjøre i det hele tatt. Vi har tilbudt kompensasjonsavtaler til alle i beitedistrikt 13 og 14a, og vi har fått en avtale med distrikt 9. Hver eneste siidaandel i distrikt 13 og 14a har fått det samme tilbudet, sier Harald Dirdal, prosjektleder for Davvi vindkraftverk.

– Samer vi har snakket med i beitedistrikt 13 sier at Davvi vindkraftverk vil bety slutten på reindriften slik den i dag drives i området. Har du en kommentar til det?

– Vi er helt uenige i den fremstillingen. Dette er et gjennomflytningsområde for rein. Det er verken beiteland eller kalvingsland. Vi har vært i kontakt med sentrale reindriftsutøvere i distrikt 13, og de mener at prosjektet ikke vil påvirke reindriften i særlig grad, sier Dirdal.

Han henviser videre til konsekvensutredningen som selskapet nå arbeider med. Den vil bli lagt fram i løpet av høsten sammen med konsesjonssøknaden. Dirdals beskrivelse står i skarp kontrast til den reindriftsfaglige utredningen som Protect Sapmi har utført på oppdrag fra distrikt 13, Lágesduottar.

«Oppsummering viser at reineierne blir sterkt påvirket ved at inngrepet medfører merarbeid og merkostnader, samt høyere reintap og lavere produksjon i reinflokken. Resultatet blir lavere lønnsomhet i næringen.» (…) «Risikoen for at flere må avvikle driften er overhengende», står det å lese i utredningen.

Kapittel 3
Kampen som aldri tar slutt

Sametinget ligger som en halvmåne i terrenget, vendt mot en veldig lavvo av tre, rak og himmelstrebende. Det er her Sametinget har sine møter. Men bygningen er langt mer enn to etasjer med kontorer, bibliotek og plenumssal. Den er et symbol og et redskap for samenes kamp for egen identitet og retten til å utøve kultur, språk og levemåter.

Anne Toril Balto tar oss med på en omvisning i bygget. Det er en reise inn i den samiske verdenen. Her er det malerier, trykk, skulpturer, tradisjonelle redskaper og andre uttrykk for samisk kultur. På vei til sametingssalen passerer vi Rolf Grovens bilde «La elva leve» fra kampen om Alta-Kautokeinovassdraget. Samiske aktivister sitter bak en barriere av stein, urokkelige i møte med politiet. Og i bakgrunnen reiser det seg en voldsom demning med samme form som Stortinget.

– Det er en velkjent fremgangsmåte at utbyggere går til siidaandelshavere og forsøker å kjøpe seg rett til land. De driver splitt og hersk-taktikk, som går ut på å få noen av samene over på sin side, forteller Balto, som er rådgiver for den politiske ledelsen i Sametinget.

Hun forteller at reindriftsnæringen er under sterkt press fra mange hold. Det dreier seg ikke bare om store saker som Davvi vindkraftverk og Nussirs gruve ved Repparfjorden. Det er også mange små saker; veier, hytter, kraftledninger og småkraft.

– For mange samer handler det om et være eller ikke være. Vi frykter nå en større nedleggelse av reindriftsnæringa. Det vil ikke bare ramme selve næringa, for dette handler også om videreføring av språk, kultur og tradisjoner. Dette er ei næring som hele tiden er i kamp for sin egen eksistens, og det tar ikke slutt. Det kommer stadig nye saker. Det gjør at mange ser det som håpløst, sier Balto.

Epilog

Og mens vi drar over vidda gjennom Porsangermoen på vei mot Lakselv, fortsetter reinen sin vandring mot sommerbeitet. Snart kommer kalvene. Gjennom sommeren skal de vokse seg sterke før de starter vandringen mot vinterbeite, snø, bitende vinder og en kulde du må ha opplevd for å forstå. De aner ingenting om striden som pågår om landet nord for Rásttigáisá, hvor de hellige fjellene ligger på rekke og rad. I gamle dager pleide folk å legge igjen en gave til åndene i disse fjellene. Hvis det ikke blåste slik man ønsket, kunne man be åndene om hjelp. Det var de som styrte vinden. Den som ikke tok hensyn til vindguden, vannguden og lakseguden kunne bli straffet. Mon tro om det fortsatt er slik.

Anne Toril Balto sa noe om samenes forhold til hellige fjell og natur før vi forlot Sametinget.

– Vi har en samisk tro og kultur, og da rører man ikke hellige fjell. Naturen er et eget liv, som vi ikke leker med. Vi skal overlate naturen på den måten vi arvet den til dem som kommer etter oss.

(Denne artikkelen ble først publisert i Natur & miljø nr. 1-2019, mai 2019)