Fra 1880 til i dag er det i gjennomsnitt blitt rundt én grad varmere på jorden. Verdens ledende klimaforskere i FNs klimapanel sier vi er minst 95 prosent sikre på at mesteparten av den oppvarmingen vi har sett er på grunn av menneskelig aktivitet. Vårt forbruk av olje, kull og gass endrer den skjøre balansen i atmosfæren. Dette har store konsekvenser for mennesker og natur på hele kloden.

Men hva konkret er det som skjer når vi slipper ut klimagasser og får klimaendringer? For å svare på dette må vi forstå to viktige naturlige prosesser på jorden: drivhuseffekten og karbonsyklusen.

Drivhuseffekten

Se for deg et drivhus. Det har vegger og tak av glass. Inne i et drivhus er det varmere enn utenfor. Dette gjør det mulig å dyrke grønnsaker selv i en norsk vinter. Det er fordi solstråler slipper inn i drivhuset, men hindres av glasset i å slippe ut igjen. På den måten blir det varmere inne i drivhuset, og det holder seg varmt der selv om det er kaldt ute.

Jordens atmosfære fungerer på samme måte. Det er derfor vi kaller dette drivhuseffekten. Noen av gassene i atmosfæren gjør det samme som glasset i drivhuset: de slipper solstråler inn til jorden, men hindrer mye av solen å slippe ut igjen. Jo mer slike klimagasser i atmosfæren, jo mer varme forblir på jorden.

Drivhuseffekten har fått et ufortjent dårlig rykte. Uten den hadde det i gjennomsnitt vært 34°C kaldere enn den er i dag. Problemet oppstår når vi mennesker tilfører mer drivhusgasser til atmosfæren, raskere enn naturen kan ta opp de samme gassene. Da blir det rett og slett for varmt. På 200 år har innholdet i atmosfæren av den viktigste klimagassen, karbondioksid (CO2), økt med nesten 50 prosent. Det meste av utslippene har kommet de siste 40 årene, og utslippene stiger fortsatt.

Karbonkretsløpet

Karbon er fundamentet for livet på jorden. Vi er lagd av karbon, vi spiser karbon og samfunnene våre er i stor grad basert på karbon. Men selv om vi er helt avhengige av karbon er dette årsaken til det største problemet verden står overfor, nemlig global oppvarming.

Karbon sirkulerer i et kretsløp (karbonkretsløpet eller karbonsyklusen). Karbon ligger naturlig lagret i atmosfæren, i planter, dyr og annet levende materiale (biosfæren), i havet og i olje, kull og gass under bakken.

Når vi brenner olje, kull og gass tilfører vi klimagasser til dette systemet. Karbon som er bundet i jorda i form av kull, olje og gass, frigjøres til luft. Disse klimagassene blir i stor grad værende i atmosfæren, noe som er årsaken til at jorden holder på mer av solens varme. Vi får da global oppvarming.

Oppvarmingen vi ser i dag, er et resultat av alle utslipp som har skjedd siden vi begynte å utnytte fossile kilder til energi. Fordi den viktigste klimagassen CO2 akkumuleres i atmosfæren, er det ikke nok med små kutt i utslippene for å kontrollere klimaet. Utslippene må stanses, så langt råd er.

Klimagasser

Den drivhusgassen vi mennesker slipper ut mest av er karbondioksid (CO2). Nærmere 75 prosent av de klimagassutslippene som skyldes menneskelig aktivitet er CO2.  Den nest viktigste klimagassen er metan, som utgjør cirka 17 prosent av de samlede globale klimagassutslippene.

De menneskeskapte klimagassutslippene kommer i tillegg til den naturlige syklusen. Ved å utvinne, pumpe opp og brenne olje, kull og gass tilfører vi karbon som har vært utenfor kretsløpet i millioner av år, og slipper dette ut i atmosfæren i løpet av kort tid.

CO2 som slippes ut blir ikke borte. Den blir værende i atmosfæren, og har påvirkning på klimaet i flere hundre år fremover. Endringer i CO2-mengden i atmosfæren er helt naturlig. Men det som er annerledes nå enn tidligere, er at vi helt siden vi begynte å forbrenne karbonholdige stoffer som olje, kull og gass har tilført atmosfæren mye mer CO2 enn det som er naturlig, i en mye raskere takt.

Siden den industrielle revolusjon har mengden CO2 i atmosfæren økt fra 275 deler per milliondel (ppm) luft til over 400 deler. Dette er etter all sannsynlighet den høyeste konsentrasjon på 15-20 millioner år. En naturlig endring på 100 ppm, som vi har kunnet dokumentere gjennom iskjerneprøver, tar mellom 5000 og 20000 år. Endringen vi nå observerer har skjedd i løpet av kun 120 år, et svært kort tidsrom i jordas levetid. Da klarer ikke naturen å tilpasse seg.

Regnskogens rolle 

Det er ikke bare forbrenning av fossilt brennstoff som olje, kull og gass som fører til økt CO2. Også avskoging har en del av skylden. 

Planter og trær har evnen til å ta opp CO2. All fjerning av skog eller endring av vegetasjon minsker dermed jordas evne til å fange opp karbon fra atmosfæren. De siste hundre årene har mennesket både tilført mer karbon og fjernet deler av vegetasjonen som har fanget opp CO2. Faktisk anslås det at 25 prosent av CO2-økningen i atmosfæren ikke skyldes tilført CO2, men planetens stadig dårligere evne til å absorbere CO2.