Klimasaken til domstolene
Flere steder i verden trekkes stater og selskaper for domstolene på grunn av manglende evne til å kutte klimagassutslipp. I FNs klimaforhandlinger krever mange land adgang til erstatning fra rike utslippsland for tap og skade som skyldes klimaendringer. Det kan bli dyrt for Norge, mener tidligere høyesterettsadvokat.
Hvem har skylda når tørke blir mer utbredt i allerede tørre strøk? Hvem har ansvaret når styrtregn blir vanligere i allerede fuktige strøk? Når havet stiger, og springfloa blir høyere og raserer hus, jorder og veier? Når breer smelter, og truer vannforsyningen til svært befolkede områder? Kan klimaendringene true fremtidige generasjoners levekår og menneskerettigheter?
Klimarettssaker over hele verden
Sabin Center for Climate Change Law ved Columbia Law School i New York, USA har en database over klimasøksmål over hele verden. Per nå er det berammet 316 klimarettssaker av forskjellig art, i 31 ulike land, ifølge deres database. I tillegg har de 1286 oppføringer på helt eller delvis klimarelaterte rettssaker i USA. Den eneste norske oppføringen er klimasøksmålet som Greenpeace og Natur og Ungdom har reist mot staten, der Naturvernforbundet deltar som partshjelp.
Fransk kommune saksøker staten
Flere av sakene, blant annet i Argentina, Pakistan, Frankrike, Irland, Tyskland, Canada og Sveits, handler om at saksøkerne mener nasjonenes manglende klimakutt bryter menneskerettighetene til fremtidige generasjoner, barn og ungdom. I Frankrike er det en kommune, kystkommunen Grande-Synthe nord i landet, som har saksøkt staten på bakgrunn av mangelfulle planer for klimatilpasning, som de mener truer befolkningen i kommunen.
– Statens plan for klimatilpasning er ekstremt svak, og inneholder ingen kvantifiserbare mål, ingen lovmessige eller finansielle verktøy som virkelig kan muliggjøre en tilpasning til de betydelige klimaendringene som våre innbyggere må leve med, skrev kommuneadvokat Damien Carême i en pressemelding.
Hva med oljeindustrien?
Disse rettssakene dreier seg om staters manglende evne til å kutte utslipp, eller til å tilpasse samfunnet til de klimaendringene vi vet kommer. Men hva med oljeindustrien, de som har utvunnet og solgt et produkt de vet gir klimaskade? Hva med de oljeselskapene som beviselig har prøvd å så tvil om klimavitenskapen i flere tiår? Og hva med stater som har tjent mangfoldige milliarder på salg av olje og gass, vel vitende om at bruken av de produktene vi har solgt vil gi klimaendringer? Ja, Norge er definitivt en av disse. Pål W. Lorentzen, tidligere høyesterettsadvokat og styreleder i Norsk Klimastiftelse, mener at norske oljeselskaper, samt den norske stat, kan risikere å bli holdt økonomisk ansvarlig for fysisk skade eller tap som følge av mangelfull omstilling.
– Det er bare et tidsspørsmål før stater, som for eksempel lavtliggende asiatiske stater eller stillehavsøyer, vil søke å få erstatning for tap og skade som følge av klimaendringer.
– Oljefondet kan bli fluepapir for søksmål
Og samtidig: hvis du først skal saksøke noen for skade og tap som følge av klimaendringer, hvilket land ville du ha valgt? Et uberegnelig diktatur, som Venezuela? Et oljedopet, eneveldig monarki som har brukt masse av oljepengene sine på ekstravagant eiendom, som Saudi-Arabia? Eller et demokratisk, transparent land med 10 000 milliarder kroner på bok?
– Norge har en egen grunnlovsbestemmelse om miljø. Selv om det er oljeselskapene som er den direkte skadevolderen, som utvinner et produkt de vet gir skade og selger dette, kan de ikke gjøre dette uten konsesjoner og tillatelser fra den norske stat. I tillegg tjener den norske stat penger på virksomheten. Det er grunn til å tro at oljefondet vil kunne bli et fluepapir for klimasøksmål i fremtiden, advarer Lorentzen.
Ulik innretning
Klimarettssakene som nå pågår har ulik innretning. I Norge prosederes det på brudd på en norsk grunnlovsbestemmelse. De fleste europeiske land har imidlertid ikke slike bestemmelser i sin grunnlov, og da brukes ofte artikkel 2, om retten til liv, og artikkel 8, om retten til respekt for privatliv og familieliv, i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som grunnlag.
I USA brukes ofte dommene mot tobakksindustrien som grunnlag. De ble dømt til store erstatninger på 1990-tallet, med grunnlag i at de hadde solgt et produkt de visste ga store skadevirkninger, og hadde forsøkt å underslå disse skadevirkningene for å fortsatt kunne selge sitt produkt. Parallellene til oljeindustrien er tydelige, mener Lorentzen.
– I tillegg har vi Urgenda-dommen i Nederland, der en stiftelse har sakskøt nederlandske myndigheter for manglende klimakutt, og har vunnet frem i tingrett og lagmannsrett. Den saken er nå klar for Høyesterett i Nederland, sier Lorentzen.