Løkeneshalvøya, Asker, 24. september

– Hei, var ikke det der Kjell Inge Røkke?

– Røkke? Hvem er det?

Det er en stille søndag formiddag, og vi er på vei utover Løkeneshalvøya i Asker. At en av Norges rikeste menn står ved bilen sin, i krysset ved en sidevei, er kanskje ikke så rart. Han bor tross alt her ute, men det har ingenting med det vi skal gjøre i dag. Det skal være pøbelgrandugnad, og jeg har tatt med familien. Min sju år gamle sønn aner ikke hvem Kjell Inge Røkke er, men han vet at vi må stoppe edelgrana før den ødelegger et av landets rikeste områder. Det er helt greit. Kanskje Røkke kommer på dugnaden, han også.

Unik naturrikdom
Vi svinger inn ved Spiradammen og finner stien som fører opp i kalkfuruskogen. Her i området er det en ufattelig naturrikdom. Det er funnet 550 forskjellige planter og hele 70 forskjellige rødlistearter her. Du kan bare nevne dragehode, dragehodeglansbille eller hvitmure, og du vil få med deg hvilken som helst biolog eller botaniker til skogs. Men vi skal ikke befatte oss med utrydningstruede arter i dag, snarere tvert imot. Nå er det svartelista som gjelder.

Halvveis oppe i åsen, som svakt hever seg over Spirodden med sine sjeldne strandenger, kalktørrenger og kalktørrberg, arbeider en gruppe mennesker. De er væpnet med digre hagesakser, håndsager og hansker. Det klippes, sages og rykkes opp. Og der inne, i et kratt av små edelgraner, står Honorata Gajda.

– Før var det tett i tett med edelgran i hele åsen, ikke noe annet vokste her, men nå er det mye bedre, sier hun.

Honorata Gajda går løs på edelgraner på Løkeneshalvøya i Asker.

Honorata er daglig leder i Norsk Botanisk Forening og har jobbet i flere år i Naturvernforbundet. Hun har fjernet mer pøbelgran enn de fleste. For det er pøbler de er, disse trærne. Pøbelgran er en samlebetegnelse på fremmede treslag som sprer seg helt ukontrollert i naturen. Du har sikkert hørt om sitkagranas herjinger på Vestlandet og i Nord-Norge. Både sitka- og edelgran står på Artsdatabankens svarteliste fordi de utgjør en høy risiko for norsk natur.

Venter på blåveisen
Og mens vi tar fatt på arbeidet med å rykke opp små edelgranplanter, forteller Honorata om hvordan edelgrana var i ferd med å ta over hele landskapsvernområdet på Løkeneshalvøya. Hvis den hadde fått holde på, ville naturrikdommen her blitt kvalt av en tett, ugjennomtrengelig granskog. Sakte, men sikkert ville verneverdiene blitt borte. Her i området var det mye blåveis tidligere. Nå er håpet at blomstene skal vende tilbake.

– Da vi begynte, gikk det ikke an å gå her. Det er flott å se hvordan det er blitt der det er ryddet. Om noen år vil blåveis, hvitveis og plantene som hører til her komme opp, sier Honorata.

Nasjonal dugnad
Dugnaden i landskapsvernområdet i Asker er del av en nasjonal pøbelgrandugnad, som Naturvernforbundet, Norsk Botanisk Forening, WWF og Sabima står bak. En rekke steder fjernes det trær som er i ferd med å ødelegge verdifulle naturområder. Den verste pøbelen av dem alle er sitkagrana. Den er planet ut på 500 000 dekar, og spredningen er massiv. Sitkaen vokser tretti ganger fortere enn vanlig gran, og den tåler kystklimaet på Vestlandet bra, noe den vanlige grana ikke gjør.

Kystlyngheier er blant naturtypene som er verst rammet. Der det tidligere var åpne landskap, er det mange steder blitt granskog som er så tett og mørk at knapt noe annet kan leve der. I Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland er det så ille at Landbruksdepartementet i fjor bevilget tjue millioner kroner til skogrydding i et forsøk på å åpne landskapene igjen.

Sier ja til tusenvis av pøbler
All skaden til tross, sitkagran og andre pøbelgraner blir fortsatt plantet ut i Norge. Så sent som i juni i år ga Fylkesmannen i Hordaland en gårdbruker i Kvinnherad tillatelse til å sette ut 4000 sitkagraner. I april fikk en grunneier tillatelse til utplanting av 2500 sitkagraner og 2250 sibirlerk i Lavangen. I Forsand har Vestskog fått lov til å plante 3500 japanlerk helt inntil en gammel boreal løvskog med en rekke sjeldne og utrydningstruede arter.

– Det er helt uforståelig at Fylkesmannen fortsatt gir slike tillatelser. Det monner lite at vi fjerner dem på dugnad, så lenge de fortsetter å plante trærne ut. Vi trenger et forbud mot pøbelgranene, sier Honorata.

– Er det mulig å vinne denne kampen?

– Det er et godt spørsmål. Vi har nå konsentrert oss om de områdene hvor vi har virkelig sårbar natur for å stanse spredningen der. Men jeg har vært i noen områder på Vestlandet hvor du har sitkagran så langt øyet ser, så ser det litt håpløst ut, egentlig. Men vi kan ikke miste troen. Det viktigste nå er å slutte å plante ut trærne og fortsette med å fjerne dem i de mest verdifulle områdene, sier Honorata.

– Tanken på at dyra og plantene får beholde sine levesteder, det er drivkraften min, sier Honorata Gajda.

Drevet av natur
Folk som har møtt Honorata kan ikke unngå å legge merke til engasjementet og det gode humøret hennes. I fjor var hun uheldig og skadet seg i en paragliderulykke. Hun skal egentlig ta det rolig, men det virker som hun har problemer med akkurat det. Hvorfor står hun her midt i pøbelkrattet, mens andre koser seg med lange søndagsfrokoster, og så ser det ut som hun er akkurat der hun vil være?

– Hva er det som driver deg?

– Naturen, det at den er så vakker, at det er så flott å se alt som lever, at jeg kan bidra til å åpne andres øyne slik at vi kan ta bedre vare på den. Hvert pust vi tar er det en plante eller en alge som har pustet ut. Vi hadde ikke vært her uten dem. Tanken på at dyra og plantene får beholde sine levesteder, det er drivkraften min. Det er ikke bare oss mennesker som har rett til å være på denne planeten. Vi er en del av et større samspill der alt henger sammen, fra hver minste spretthale i jorda og laven som lever i grannålene til oss mennesker. Vi er tilpasset akkurat denne verden, og er helt avhengig av de fantastiske artene som lever i den.

Ødelagt samspill
I bunn og grunn handler kampen mot de fremmede artene om noe veldig grunnleggende.

– Alle artene, alt som lever, har sin tilpasning. Hvis noen løper fort, så løper andre fortere for å komme unna. Hvis noen er giftige, så har andre mekanismer mot det. Det tar millioner av år å få tilpasset samspillet. Når vi mennesker flytter arter som sitka- og edelgran, så hopper vi over flere millioner år med evolusjon, og da kan samspillet bli ødelagt. Det er det som er problemet med de svartelistede artene. Andre fremmede arter, som potet og korn, er ikke noe problem i det hele tatt, for de sprer seg ikke, forklarer Honorata.

Hvor blir det av Røkke?
Vi holder på en stund, hele familien. Selv om det bare er femten personer som deltar, blir det fjernet mange tusen edelgraner på noen få timer. Da vi drar har Kjell Inge Røkke ennå ikke dukket opp. Han har vel annet fore en søndag formiddag. Men neste gang han og de andre som bor her går søndagstur, kan de glede seg over at naturen er i ferd med å vinne Løkeneshalvøya tilbake. Kanskje kommer blåveisen tilbake til skogen oppunder åsen allerede til neste år. Det ville vært flott.