Miljøgifter
Moderne miljøgifter kommer ikke som ulykker. De er oppfinnelser fra kjemisk industri, og de masseproduseres fordi det lønner seg. De finnes i vanlige forbrukerprodukter, samt i en rekke produkter som er i bruk i industri og næringsliv.
Stoffene er ofte å finne i produkter som kan kjøpes i butikken. Ofte finner man høyere innhold av miljøgifter i produkter som er direkteimportert fra deler av verden med svakere produktkontroll enn Norge og Europa. Undersøkelser fra 2024 viser høyt innhold av miljøgifter i ulike produkter fra nettbutikkene Shein og Temu.
Her er eksempler på noen vanlige, men farlige miljøgifter som man kan finne i vanlige forbrukerprodukter:
Bromerte flammehemmere
Bromerte flammehemmere (BFH) brukes blant annet i elektroniske produkter for at de vanskeligere skal ta fyr. Du har dem i tv-en, datamaskinen, mobiltelefonen, bilen og så videre. De brukes også i plast og tekstiler på spesielt brannutsatte steder, som på transportmidler. I noen datamaskiner finnes de bare i kretskortene inne i maskinen. Andre har dem også i plastdeksler og andre større deler. For de fleste bruksområder finnes fullgode alternativer, men de er gjerne litt dyrere.
PFAS
Perfluorerte stoffer (PFAS) er fluorforbindelser. De finnes i over 10 000 varianter med ulike egenskaper. De brukes i mange slags produkter hvor poenget er å ha glatte, tette overflater. Kan blant annet finnes i rengjøringsmidler, maling og lakk, voks, poleringsmidler til gulv, impregneringsmidler for tekstiler og sko, brannslukningsmidler og fotopapir. Teflon (PTFE), som brukes til slippbelegg i blant annet stekepanner, er et beslektet stoff som det hevdes er mindre skadelig, men PFAS brukes i produksjonen av PTFE/teflon.
Bisfenol A
Bisfenol A (BPA) brukes blant annet i emballasje for mat og drikke, kosmetikk og medisinsk utstyr. Det er et industriframstilt kjemisk stoff som brukes i produksjon av polykarbonatplast. Det er en type hardplast som er stiv, gjennomsiktig og motstandsdyktig, og brukes i beholdere for mat, vann og annen drikke, tallerkener og kopper, og beholdere for bruk i mikrobølgeovn. Du finner også polykarbonatplast i en del leker, den harde delen av tåtesmokker, emballasje brukt til kosmetiske produkter, og i produksjon av epoksybelegg som benyttes på metaller for å hindre korrosjon, for eksempel på innsiden av metallbokser for mat og drikke. BPA brukes også i papirprodukter som er varmefølsomme, for eksempel kassalapper.
Produsentenes ansvar for miljøgifter
De store selskapene tjener gode penger på å produsere kjemikaliene de selger. Men hva skjer når det kommer fram at stoffene samler seg opp i miljøet og kan skade natur og mennesker i mange år etter at de ble framstilt og solgt?
Mye av diskusjonen rundt den kjente miljøgiften PCB (polyklorerte bifenyler) handler om akkurat dette. PCB ble brukt som universalmidler på det ene området etter det andre; maling, lim, fugemasse, smøreoljer og andre oljer til teknisk bruk, betongtilsetning, i trykksverte og i kopipapir.
Her i landet er det funnet store mengder PCB i bunnslam, særlig i havnebassenger og utenfor skipsverft. Bruken i skipsmaling er en viktig forklaring på hvorfor vi finner PCB i havner og utenfor verft. Hvis man skal rydde opp i dette, kan kostnadene fort ende i milliardklassen.
Spørsmålet er hvem som bør få regningen. Selskapene som lagde kjemikaliene? De som brukte kjemikaliene? Eller staten?
Nye synder blir som gamle
Historien om PCB ligner på mange måter det vi har vært vitne til de siste årene, når det gjelder bromerte flammehemmere, Bisfenol A og PFOS/PFAS.
Nå finner forskerne flammehemmere, bisfenoler og nye fluorforbindelser i mennesker og miljø, omtrent som de begynte å finne PCB på 1970- og 80-tallet. Hva skal til for å få de store selskapene til å stanse produksjonen av de nye giftene, før de skaffer oss nye problemer i PCB-klassen?
Selskapene har et ansvar for miljøgifter
Naturvernforbundet arbeider for at produsentene av miljøgifter må være med på å betale oppryddingen. Vi kaller dette utvidet produsentansvar.
Nye kjemiske analysemetoder gjør det mulig å slå fast hvilke selskaper som har produsert noen av giftene man finner i miljø eller mennesker. Mesteparten av PCB-en i Oslo havn stammer for eksempel fra den tyske kjemigiganten Bayer. Naturvernforbundet mener at det ikke er rettferdig at regningen for opprydding skal havne hos skattebetalerne.
Kanskje kan man snart føre rettssaker der produsenten av problemet får ansvaret for å betale det oppryddingen koster – omtrent som når tobakksprodusentene kan bli gjort ansvarlige for helseskader ved røyking. Da blir det kanskje mindre fristende for store selskaper å tjene penger på kjemikalier som beviselig skader miljø og helse.
