HVA ER PLAST, OG HVILKE TYPER HAR MILJØGIFTER?

Vi lever i plastens tidsalder hvor vi omgir oss med plast fra vi står opp til vi legger oss. Plast er et fantastisk materiale, men det har og negative egenskaper, for plast brytes ikke ned og kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer vi ikke vil omgi oss med.
Plast finnes i mange ulike former og typer, med ulike egenskaper, fra de svært myke og bøyelige til de harde og solide. Produkter av plast er derfor svært forskjellig; fra éngangsemballasje og byggematerialer til leketøy, kirurgiske implantater, møbler og teknisk utstyr. Generelt kan man si at plaster er lette, men samtidig sterke materialer. Mange er brennbare, men dårlige til å lede varme og elektrisitet, hvilket gir dem gode isolasjonsegenskaper. Plaster er som regel uløselig i vann og bestandig mot kjemisk og biologisk nedbrytning.

Den årlige plastproduksjonen i den industrialiserte delen av verden er over 100 kg per person og økende. Over halvparten av all plast noen gang produsert har blitt solgt de siste 15 årene. Da om lag halvparten av dette er for engangsbruk utgjør plastforsøpling et av våre største avfallsproblem.

Plast er et syntetisk materiale, sammensatt av hydrokarboner (dvs. molekyler av hydrogen og karbon). Plasten lages ved at enkle hydrokarbonmolekyler (kalt monomerer) bindes sammen i lange kjeder (kalt polymerer). I tillegg til plastpolymerene, har vi også gummielastiske polymerer (elastomerer), både naturlige og syntetiske, og biopolymerer som cellulose, stivelse og protein. Biopolymerer kan brukes til å lage plast kalt bioplast. Det aller meste av plasten som lages i dag er imidlertid basert på fossil olje eller gass. Ulike kilder har forskjellige anslag over hvor stor andel av verdens uttak av fossil olje og gass som går med til å lage plast, alt fra 4 til 8 prosent. Uttak og bearbeiding av plastens råvarer er energikrevende og forurensende.

Plast deles inn i to hovedgrupper: Plast som er formbar eller kan gjøres formbar ved oppvarming, kalles termoplast. Blant disse finner vi: polyamid og akrylplaster, polyestere som polykarbonater, polyetylentereftalat (PET), polybutylen og polypropylen og polystyren. Plast som har gjennomgått kjemisk herding under produksjon, kalles herdeplast og blant dette har vi alkydplast, aminoplaster som urea- og melaminplast og epoksyplast. I tillegg har vi en gruppe som skiller seg fra de andre ved at grunnstoffet klor er en viktig bestanddel; polyvinyler som polyvinylklorid (PVC).

Uansett hvilken plastgruppe det dreier seg om, er ikke plast bare plast. De fleste plasttyper tilsettes ulike hjelpestoffer for å gi dem spesielle egenskaper. Det kan være pigmenter, fyllstoffer, flammehemmere, mykgjører eller stabilisatorer som beskytter plasten mot nedbrytning. Mange plastmaterialer blir dessuten ofte armert med fibre av f.eks. glass, karbon eller tre. I tillegg kan det finnes rester av kjemikalier som er blitt brukt i produksjonsprosessen, for eksempel initiatorer og katalysatorer. Noen av tilsetningsstoffene kan ha alvorlige skadevirkninger på helse og miljø, eksempelvis tungmetaller, bromerte flammehemmere og hormonhermende myknere (ftalater).

Plast brukers svært lang tid på å brytes ned i naturen. Småbiter av plast, også kalt mikroplast, kan tas opp i organismen. Skadevirkninger dette kan ha vet vi ikke mye om ennå, men flere forskere argumenterer nå for at plast på avveie må sees som farlig avfall og potensielle miljøgifter. Det har ikke noe i naturen eller i nærmiljøet vårt å gjøre. Om lag en tredel av plasttypene vi bruker er ofte i tillegg faktisk tilsatt miljøgifter for å gi produktet ulike tekniske egenskaper.

BIOPLAST ELLER NEDBRYTBAR PLAST

Bioplast er produsert av biomasse, for eksempel cellulose, mais, sukkerrør og vegetabilske oljer. Det er ingen krav om hvor mye biomasse det skal være i produktet før det kan kalles bioplast. Derfor kan innholdet av biomasse være så lavt som 20 prosent, mens resten er fossilt, dvs. oljebasert. Det strides om det er nok landareal og dyrkbar mark til å produsere nok bioplast som kan erstatte den fossile delen, uten at det vil gå drastisk utover matproduksjonen på kort og lengre sikt.

Komposterbar eller nedbrytbar plast kan både være laget av biobasert og fossilbasert plast. Det som skiller denne plasten fra «vanlig» plast er at den brytes raskere ned, noe som også gjør den lite egne  til materialgjenvinning.

Nedbrytbarheten måles i kontrollerte former ved 58 varmegrader, og disse forholdene finner vi ikke igjen i naturen. I naturen vil derfor prosessen gå mye saktere. Når komposterbar eller nedbrytbar plast havner på avveie i naturen, brytes den raskere enn vanlig fossil plast ned til mikroplast.