Det norske samfunnet er som de beste familier: Lenge var det én ting vi ikke snakket om. Vi boret brønner, pumpet opp olje og gass og skipet det fra oss i store mengder. År etter år gikk pumpene, og så kunne norske statsministre dra på klimatoppmøter og sole seg i glansen av en ambisiøs klimapolitikk. Og det var ingen som snakket om olja, selv om den strømmet ut i verden og endte som karbon i atmosfæren.

I flere tiår har myndighetene holdt oljevirksomheten utenfor klimapolitikken, gjerdet dem inn som to dyr i hver sin innhegning, men nå er det skillet i ferd med å bryte sammen. Rapporter fra FNs klimapanel, klimastreiker, klimasøksmål og en stadig voksende miljøbevissthet har slått sprekker i barrieren.

«Norsk olje koker kloden, la olje ligge», ropte klimastreikende ungdommer utenfor Stortinget i slutten av august. Og i september brakte en høy, tynn mann med en merkverdig bart og et gulstripet slips bud om at nye tider er på vei. Han sa det rett ut: Norge må slutte å lete etter olje og gass, og det må settes en sluttdato for oljevirksomheten.

En herre med bart
Hans navn er David Richard Boyd, og han var utsendt fra FN som spesialrapportør for høykommissæren for menneskerettigheter og miljø. Boyd kom til Norge for å gå oss nærmere etter i sømmene. FN vil undersøke i hvilken grad verdens land sørger for folks rett til et trygt, rent, sunt og bærekraftig miljø. Det var en betenkt Boyd som den ble intervjuet på NRK Dagsnytt atten.

Spesialrappportør Davis Boyd fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, her fra et intervju med Filter nyheter. Foto: Tora Lind Berg

– Jeg har virkelig støtt på det norske paradokset. Norge ligger i front når det gjelder klima og menneskerettigheter. Likevel har norske klimagassutslipp økt siden 1990, og Norge fortsetter å lete etter mer olje og gass, selv om vi vet at vi ikke kan brenne de reservene som allerede er funnet, sa Boyd.

– Men hvorfor skal vi la olja ligge når andre land ikke gjør det, spurte programleder Sigrid Sollund.

– Norge har fått en stor formue gjennom sin petroleumsindustri, og med stor rikdom følger et stort ansvar. Vi lever i en klimakrise der menneskerettighetene til folk i det globale sør blir krenket. Hvis land som Norge ikke handler raskt, vil de bli krenket i mye større grad i fremtiden. Som FNs klimapanel har sagt, trenger vi kjappe, systematiske og omformende endringer i alle deler av samfunnet, og det gjelder også petroleumsnæringen, sa Boyd.

– Vil du si at Norge bryter menneskerettighetene på dette området, spurte Sollund.

– Før jeg kom hit var jeg på Fiji. Der så jeg klimaendringenes ødeleggende virkninger. De var ikke forårsaket av Fiji, men av utslipp fra rike land. Alle rike land har et felles ansvar for å handle nå for å hindre brudd på menneskerettighetene. Disse bruddene finner nå sted, og Norge bidrar til dem, sa Boyd.

I 2016 herjet den tropiske syklonen Winston, den mest intense som er målt på den sørlige halvkule. På Fiji mistet 40 000 husstander hjemmene sine. Flere hundre tusen lever nå i flyktningleire utenfor byene. Foto: Australian Department of Foreign Affairs and Trade

Det norske paradokset
Boyd er ikke den eneste som snakker om «det norske paradokset». Det har blitt et eget begrep, som stadig oftere brukes om motsetningen mellom Norges ambisjoner om å hindre en klimakatastrofe, samtidig som vi er en stor produsent av olje og gass. I takt med kunnskapen om behovet for raske klimakutt, har aktiviteten på norsk sokkel økt. Forfatteren Anne Karin Sæther sier det på denne måten:

«Selv når klimakunnskapen vokste og tegnene på menneskeskapte klimaendringer ble stadig flere, klarte vi ikke å stoppe. Tvert imot. Jo mer vi fikk vite om klimaendringer, desto større ble klimagassutslippene fra oljen og gassen vår. Vi har hatt et påfallende hastverk med å hente opp de fossile ressursene. Hvordan kunne vi rettferdiggjøre valgene vi tok?», skriver Sæther i boka «De beste intensjoner» fra 2017.

For å svare på det må vi tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, da klimapolitikken lå i støpeskjeen. Svært mye sto på spill, og mye ville vært annerledes om norske myndigheter hadde gjort andre valg. På den tiden handlet det om å sette nasjonale mål for kutt i utslipp av klimagasser. Mens naboland som Sverige og Danmark valgte denne linjen, lette norske myndigheter etter en utvei.

– Reaksjonene var sterke, særlig fra Finansdepartementet. Et nasjonalt utslippsmål ville bety at vi måtte legge begrensinger på oljevirksomheten, noe som ville føre til store inntektstap. Derfor ønsket de en mekanisme som gjorde det mulig for Norge å kutte utslipp i andre land. Der begynte skillet mellom Norge og andre europeiske land, sier Bård Lahn, klimaforsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

Han forteller at Samfunnsøkonomer og politikere jobbet sammen for å finne en løsning. Jens Stoltenberg, som da var statssekretær i Miljøverndepartementet, ble en av arkitektene bak et internasjonalt system med kjøp og salg av klimakvoter. Det er ingen tvil om at også oljebransjen hadde en finger med i spillet.

– Jeg tror ikke på at det var noen konspirasjon. De som utformet norsk klimapolitikk gjorde det med de beste hensikter. Likevel er det naivt å tro at det er tilfeldig at klimapolitikken passer så godt med oljeindustriens interesser, sier Lahn.

Klimaforsker Bård Lahn i CICERO Senter for klimaforskning. Foto: CICERO

Oljenæringen fikk frie tøyler
Ved å betale for utslippskutt i andre land, kunne Norge gi oljenæringen frie tøyler, samtidig som man kunne si at Norge førte en ambisiøs klimapolitikk. Resultatet kan leses av på de årlige utslippstallene. Mens Sverige og Danmark har kuttet sine klimautslipp med cirka en tredel siden 1990, har norske utslipp økt med 3,4 prosent. Utslippene fra produksjonen av olje og gass står nå for mer enn en fjerdedel av de norske klimautslippene.

– Skillet mellom norsk olje- og klimapolitikk er i ferd med å bryte sammen. Da det ble satt et mål for den globale oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader, ble det klart at vi har et begrenset karbonbudsjett. Det endrer hele saken. Veldig mye av oljen og gassen som er oppdaget må bli liggende, og det må også gjelde for Norge. Det er den forståelsen som er i ferd med å synke inn, sier Lahn.

Han undrer seg likevel over at myndighetene ikke har laget noen plan for omstilling.

– Det er åpenbart ganske uansvarlig å late som det ikke finnes noen begrensninger for hvor lenge vi kan fortsette med dette ressursuttaket, sier han.

– Symbolpolitikk å slutte
Foreløpig har imidlertid ikke denne forståelsen påvirket Regjeringens politikk, som for tiden preges av økt produksjon, stor leteaktivitet og rekordmange konsesjoner til utvinning av olje og gass. Regjeringen mener at norsk gass som erstatter kull i energiproduksjonen er et viktig bidrag til å redusere utslipp i Europa. «Storbritannia, som dekker 40 prosent av sitt gassforbruk med import fra Norge, har redusert kullbasert kraftproduksjon med mer enn 60 prosent siden 2015», står det i en pressemelding fra Olje- og energidepartementet.

Olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg (Frp) mener dessuten at den norske produksjonen er bra for klimaet, fordi vår olje og gass er «renere» enn andre lands.

– I den offentlige debatten tar noen til orde for å begrense olje- og gassaktiviteten, eller til og med sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel. Kutt i norsk produksjon vil snarere gi økte globale utslipp.

De gjennomsnittlige utslippene av klimagasser fra produksjonen på vår sokkel skjer med mye lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verden, sa Freiberg da han talte på Energirikekonferansen i august 2019.

– De nasjonale konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, for å si det mildt – men for klimaet vil det ikke være annet enn symbolpolitikk, sa han.

Oljekutt vil gi klimakutt
Det er flere av Norges ledende samfunnsøkonomer uenige i. I 2018 publiserte ti økonomer en artikkel hvor de viser at kutt i produksjonen av norsk olje vil redusere de globale klimagassutslippene.

– Hvis Norge kutter produksjonen, vil verdens klimautslipp gå ned, sier Knut Einar Rosendahl, professor ved Handelshøyskolen ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet, en av økonomene bak artikkelen.

– Når man reduserer tilbudet av en vare som olje, vil det føre til en prisøkning i markedet. Når prisen går opp, vil forbruket gå ned. Mest sannsynlig vil det være en merkbar nedgang, sier Rosendahl.

Hvis Norge reduserer oljeproduksjonen, vil andre land øke utvinningen, men ikke like mye. Økonomenes hovedkonklusjon er at kun to tredeler av effekten «spises opp» av økt produksjon i andre land. Det betyr at for hvert tonn olje Norge lar bli liggende, får vi et utslippskutt på ett tonn CO2. Effektens størrelse er usikker, men studien konkluderer med at «det positive fortegnet er robust». Flere internasjonale studier har funnet omtrent de samme effektene.

– Det er rimelig sikkert at utslippene vil gå ned. Slik jeg ser det, vil dette vil være et av de mest merkbare klimatiltakene Norge kan gjøre, sier Rosendahl.

Kravet om å slutte å lete etter mer olje og gass blir stadig sterkere.  Det er et av hovedkravene på skolestreikene som mobiliserer tusenvis av norske ungdommer. Foto: Tor Bjarne Christensen

Klimavern i Lofoten
La oss gjøre et lite tankeeksperiment: I 2018 produserte Norge 195 millioner tonn olje. Hadde vi latt alt dette ligge, kunne vi ifølge studien redusert verdens klimautslipp med 195 millioner tonn CO2. Det er nesten fire ganger mer enn det norske klimagassutslippet samme år.

Bør Norge stenge ned produksjonen tidligere av hensyn til klimaet?

– Norge bør fortsette produksjon på lønnsomme felt som er i drift, men si nei til nye konsesjoner og slutte å lete etter nye ressurser, særlig i områder der det er langt til etablert infrastruktur, sier Anders Bjartnes, redaktør i magasinet Energi og klima, som Norsk klimastiftelse utgir.

– Vi vet at vi ikke kan hente opp alle de fossile reservene. Det er funnet for mye olje og gass, og vi kan ikke brenne alt. Da kan vi bestemme oss for å gi noen områder et klimavern, sier Bjartnes, som med det lanserer et nytt begrep i Natur & miljø.

Klimavern vil være et tilleggsargument i verneprosesser. Man verner et område fordi det vil skade klimaet hvis man henter opp de fossile ressursene som ligger der. Bjartnes mener at Lofoten, Vesterålen og Senja, områdene opp mot iskanten og andre sårbare områder i Arktis er gode kandidater til klimavern.

– Et slikt vern kan gi ringvirkninger internasjonalt. Hvis en norsk statsminister går ut og annonserer at vi klimaverner Lofoten, vil det vekke stor oppsikt, og vi kan gi stafettpinnen videre til andre land, som kan gjøre det samme, sier Bjartnes.

Han tror etiske spørsmål om hvorvidt det er rett eller galt å hente opp olje vil bli mer påtrengende fremover, ikke minst fordi ungdommens klimaopprør stiller krav om at ressurser må bli liggende.

– Ved å gi klimavern kan dette kravet møtes på en måte som har reell betydning, uten at lønnsom igangværende oljeproduksjon stenges ned, sier han.

Hvilket ansvar har vi?
Hvilket ansvar har Norge for klimaendringene olje og gassen vår har ført til? Tidligere oljeanalytiker Thina Saltvedt mener at Norge må være forberedt på å betale store summer til finansiering av klimatiltak og klimatilpasning i andre land.

– Det er ikke tvil om at vi har bidratt til utfordringene som andre land møter. Mange små øye og land som rammes hardt av klimaendringene har ikke finansielle ressurser til å takle dem. Vi kan ikke se bort fra at Norge kan bli bedt om å betale. I dag har vi bare fått inntektene, men vi betaler ikke fullt ut kostnadene av det som kommer fra vår oljeproduksjon, sier Saltvedt, som jobber med bærekraftige investeringer i Nordea.

– Hvordan har utviklingen vært i investorers syn på investeringer i olje og gass?

– Der har det skjedd veldig mye. Det danske investeringsfondet har sagt at de vil selge seg ut av de ti store oljeselskapene, inkludert Equinor, fordi de mener at de ikke er på linje med Parisavtalen. Vårt eget oljefond har også begynt å selge seg ut av olja. Nylig gikk fondet Hitecvision, som er en av de store tunge oljeaktørene, ut og sa at de vil starte et grønt fond. Vi ser nå flere sånne «tipping points», som gir tydelige signaler om endring, sier Saltvedt.

Hun tror Norge står i fare for å tape mange penger om man ikke starter omstillingen snart.

– Vi kommer til et punkt hvor vi vil få en omdreining bort fra olje og gass. Da er det viktig at vi ikke har investert mye i prosjekter som ikke vil bli lønnsomme. Se på kull, for eksempel, der snudde det ganske fort. I løpet av et par år har interessen for investeringer i kull falt. Kapitalforskyvningen kan komme ganske raskt. Om fem år kan politikerne se at vi ikke er i nærheten av å nå Parisavtalen og iverksette tiltak som gir helt andre rammer. Derfor er det viktig at vi starter omstillingen i dag, sier Saltvedt.

«Må tenke på aksjonærene»
Før jeg avslutter arbeidet med denne artikkelen ringer jeg toppsjefen i et stort utenlandsk oljeselskap for å spørre om hvordan bransjen ser på framtiden. Jeg kommer først ikke gjennom på telefonen, men legger igjen en beskjed, og sent en kveld får jeg en telefon. Det er ikke den mest imøtekommende samtalen jeg har hatt.

– Hvorfor skal jeg la meg intervjue om dette? Jeg vet ingenting om deg, og jeg vet ikke noe om hvilken kontekst kommentarene mine vil bli satt i, eller om du vil sitere meg riktig. Jeg må også tenke på hvordan aksjonærene våre vil oppfatte saken, sier lederen i selskapet, som har prosjekter over hele verden, også på norsk sokkel, og omsetter petroleum for milliarder av euro hvert år.

Jeg svarer at det er viktig å belyse ulike sider av saken og slippe alle parter til. Toppsjefen blir ikke overbevist, men jeg får lov til å sende en e-post med noen spørsmål.

En god stund tenker jeg over hva jeg skal spørre om. Så formulerer jeg ett spørsmål som oppsummerer det hele:

Hvilken plass vil olje og gass kunne ha i en verden som ifølge klimavitenskapen må redusere utslippene av klimagasser dramatisk i årene som kommer?

Vi fikk aldri noe svar. Men vi har ikke gitt opp. For det finnes et svar på det spørsmålet, gjør det ikke?