■ I Sør-Varanger vil politikerne gi dispensasjon til bygging av godt over 100 hytter, langt flere garasjer og over 60 båtnaust, samt veier, parkeringsplasser, kaiområder med mer i strandsonen på Holmfossneset.

■ Ved Orkelsjøen i Oppdal har flere hytteeiere fått bygge ut hyttene sine, midt i et viktig villreinområde. I mai 2015 fikk kommunen en ny dispensasjonssøknad til vurdering.

■ I desember 2014 vedtok Narvik bystyre å legge et helt næringsområde på Ankenesleira i strandsonen.

– UTHULER LOVVERKET
Tre eksempler, blant hundrevis av andre. Ifølge plan- og bygningsloven er det forbudt å bygge i 100-metersbeltet ved sjø og langs ferskvann. Men loven gir kommunepolitikerne et redskap som gjør det mulig likevel. Dispensasjon. Og det brukes flittig. I 100-metersbeltet ved sjø fikk 83 av 100 søknader om nybygg dispensasjon i perioden 2011-2014. Holder vi erstatningsbyggene utenfor, fikk 80 prosent dispensasjon, i alt 2359 nybygg.

– Det er verdifullt å se på disse tallene. De viser at dispensasjonsordningen potensielt er farlig for norsk naturforvaltning. Dette kan uthule lovgrunnlaget, sier biologiprofessor Dag Olav Hessen (bildet) ved Universitetet i Oslo.

Les også: Der ingen skulle tro at noen får bo

ØYEBLIKKETS TYRANNI
Biologiprofessor Hessen mener at kommunenes mange dispensasjonssaker skyldes kommunepolitikere som lider under øyeblikkets tyranni.

– Alle er enige om at man skal følge lovgivningen, men det er tette forbindelser på lokalt nivå. Folk kjenner hverandre, og da er det lettere å si ja. Jeg tror også at mange ikke innser verdien av natur. Derfor blir den lett en salderingspost. Kommuner ser etter skatteinntekter og sier ja til utbygging for å øke kommunens inntekter. I møtet med virkeligheten er det naturen som må vike, sier Hessen, som også er kjent fra tv-programmet Big Bang på NRK.

Han er skeptisk til lokal forvaltning og mener at kommunepolitikerne må ta en stor del av ansvaret for at en lang rekke arter og naturtyper står på rødlisten.

– Absolutt! Dette blir summen av mange små nålestikk her og der. Over tid har det blitt en massiv nedbygging av norsk natur, sier Hessen.

– VIL BO VED ELVER OG SJØEN
Ordfører Cecilie Hansen (Sp) i Sør-Varanger kommune er opptatt av å legge forholdene til rette for innbyggerne. I perioden 2011-2014 ga hennes kommune dispensasjon til 9 av 10 søknader. Det synes ikke Hansen er så mye. Langt mer står imidlertid på trappene. På Holmfossneset vil politikerne nå gi tillatelse til over hundre hytter og en rekke naust, garasjer og infrastruktur i et naturskjønt område ved sjøen.

– Mange av dispensasjonene for bygging innenfor 100-metersbeltet gjelder båthus og brygger. Vi er veldig restriktive med bygging av hytter i 100-metersbeltet.

Når det gjelder Holmfossen hyttefelt, så kan det bygges 30 meter fra strandsonen i regulert område, vi har sagt 50 meter fra strandsonen, opplyser Kurt Wikan (Sp), leder i planutvalget.

– Det er attraktivt å bo ved elver og ved sjøen. I de områder hvor vi har bosetting av folk, vil vi gjerne legge til rette for utbygging, sier ordfører Hansen.

Les også: Hva gjør din kommune for miljøet?

– FORNUFTIG RESSURSBRUK
Kommunesektorens organisasjon (KS) minner om at lovverket åpner for dispensasjoner.

– Dispensasjon i seg selv er ikke nødvendigvis ensbetydende med at kommunene generelt er mer liberale. Alternativet til dispensasjon er ofte å kreve en helt ny reguleringsplan, sier avdelingsdirektør for samferdsel, plan og miljø, Lasse Jalling i KS.

Han mener at det ofte er langt mer fornuftig ressursbruk å vurdere dispensasjon i stedet for at tiltakshaver må sende inn en helt ny reguleringsplan.

– Byggeforbudet i 100-metersbeltet er ikke absolutt. Det må veies opp mot andre hensyn. Er det for eksempel en kyststrekning med stort befolkningspress og allerede betydelig grad av utbygging, er det langt større grunn til å si nei til ny utbygging enn om det er i et område hvor strandlinjen er stort sett ubebygget, sier Jalling.

FROSKEN I VANNET
Biologiprofessor Hessen på sin side advarer mot følgene av all utbyggingen i de sårbare områdene.

– Faren ved dette er et kjent psykologisk fenomen. Man ser ikke endringene før det er for sent, fordi de skjer så gradvis. Det samme gjelder klimaendringene. Det blir som frosken som sitter i vannet og ikke merker at det blir varmere. Den blir sittende fordi det skjer gradvis. Hadde man sluppet den oppi det varme vannet, ville den straks hoppet ut, sier Hessen.