▪ Ved Hamar er det bygd en firefelts motorvei rett gjennom Åkersvika naturreservat.
▪ Hule eiker med særskilt vern ble hogd for å gi plass til idrettshall i Horten.
▪ 88 prosent får tillatelse til nybygg i strandsonen.
▪ Det bygges årlig mer enn seks tusen nye hytter i sårbar natur.
▪ Vindkraftverk med tillatelse vil ta 630 kvadratkilometer inngrepsfri natur.

Åkersvika, Hamar i Innlandet, våren 2020
Idet en flokk med stokkender letter fra Åkersvika utenfor Hamar kan man høre gravemaskinene som arbeider på siste del av nye E6. Om bare noen uker skal en ny firefelts motorvei åpnes. Den skjærer seg gjennom en av Norges viktigste våtmarker, deler det i to med en tjue meter bred trasé og store steinfyllinger på hver side. Åkersvika er naturreservat og Ramsar-område av internasjonal betydning. Her er det registrert 220 forskjellige fugler. Hver vår og høst kan du se store flokker med vadefugler som beiter på de næringsrike mudderbankene.

Stokkender i flukt over den nye motorveien som krysser gjennnom Åkervika naturreservat. Foto Tor Bjarne Christensen

Ved Lillehammer, litt lenger oppe i dalen, har det vært planer om å videreføre den samme motorveien gjennom den siste uberørte delen av Lågendeltaet naturreservat. Her skulle bilistene kunne kjøre rett gjennom fugleområder hvor det er funnet 224 forskjellige fuglearter, 58 av dem står på rødlista. Akkurat som Åkersvika er Lågendeltaet en viktig rasteplass på den indre ruta for fugler som trekker nordover til arktiske strøk.

– Horribelt
– Denne motorveien er en horribel sak, sier Dag O. Hessen, biologiprofessor ved Universitetet i Oslo.

– De to sakene viser hvor lett det er å bygge ned viktige naturområder i Norge. Selv om dette er verneområder, tas det ikke hensyn til naturmangfoldet. Vernet ses på noe som er kjekt å ha, men det teller ikke når det skal bygges vei. Disse sakene viser hvor svakt rettsvern naturmangfoldet i Norge har, sier Hessen.

Stokkendene gjør en bue ved Vikingskipet og lander der Flakstadelva og Svartelva møtes i et stort deltaområde. Selv om Åkervika ble vernet i 1974, er det unike våtmarksområdet omringet av ulike inngrep. Uansett hvilken vei du ser er det veier, boligområder, parkeringsplasser, næringspark, toglinjer, industri og jordbruksområder. Gjennom årenes løp har en rekke små og store utbygginger spist seg inn i fuglenes område. Det skjedde også da Vikingskipet ble bygget på en utfylling av mudderbankene før Lillehammer-OL i 1994.

Vi trekker tråder ut av veven
Nedbyggingene av elvedeltaene i Innlandet føyer seg inn i rekken av en lang rekke inngrep i alle naturtyper. Måten vi mennesker bruker landet vårt på har fått store konsekvenser for natur og arter. Det har gitt store utslag på rødlistene som Artsdatabanken gir ut. Av de 20 915 artene som ble vurdert i 2015, står 4438 på rødlisten. Hele 2355 av dem er utrydningstruede. Situasjonen er ikke bedre for naturtypene. Av 258 naturtyper står 123 på rødlisten, 74 av dem er truet.

– Vår arealforvaltning er en vesentlig trussel mot naturmangfoldet, både på grunn av intensiv arealbruk og fordi natur bygges ned. Vi ser at hensynet til natur og arter ofte kommer i andre rekke i utbyggingssaker. Med en slik bit for bit-nedbygging blir den samlede belastningen på naturen stor, sier Anne Sverdrup-Thygeson, professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Hun mener at mangelen på hensyn til natur og artsmangfold vil få dramatiske konsekvenser hvis utviklingen fortsetter.

– Jeg pleier å sammenligne verden med en vevet hengekøye som vi mennesker hviler i. Alle klodens arter og deres levesteder utgjør trådene veven. Når levesteder forsvinner og populasjoner utryddes, er det som om vi trekker ut stadig flere tråder fra veven. Om det blir for mange hull og løse tråder, kan hele hengekøyen rakne, og da ryker vår velferd og vårt samfunn slik vi kjenner det. Derfor er det avgjørende at vi tar hensyn til naturmangfoldet i arealforvaltningen, sier Sverdrup-Thygeson.

Villmarka vi taper
Man skal ikke så langt tilbake før situasjonen var en helt annen. På starten av 1900-tallet var cirka halvparten av fastlandsnorge villmarkspreget. Men selv på den tiden vokste bekymringen for hva som var i ferd med å skje med norsk natur.

«Naturens Udseende forandres mere og mere i vort Fædreland, ligesom i alle andre kultiverede Lande, og den Jordoverflade, som Naturkræfterne har tildannet i Tidernes Løb, blir forandret og ofte ødelagt ved Menneskers Indgriben», sa Naturvernforbundets grunnlegger Nordal Wille i sin historiske tale på et møte i Det norske geografiske selskab i 1909.

Det Wille imidlertid ikke visste er hvordan veier, bygder, byer, kraftanlegg, hyttefelt og andre inngrep skulle spise seg inn i villmarka. Nå er det kun 11,5 prosent villmarkspreget natur igjen. Dette er natur som ligger minst fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. I perioden fra 1988 til 2018 ble den villmarkspregede naturen i Norge redusert med 2350 kvadratkilometer, ifølge Miljødirektoratet. I snitt mister vi 1,5 kvadratkilometer med villmark i uka, eller et område på størrelse med 30 fotballbaner hver eneste dag.

Bygging av veier og energianlegg er nå den viktigste årsaken til tap av villmark. Foto: Kbarzycki/Istockphoto

Det som er igjen av villmark finnes stort sett i ulendt terreng, avsidesliggende skogområder og i bre- og fjellområder. De siste årene har bygging av veier og energianlegg, som vindkraft, vannkraft og kraftlinjer, vært den viktigste årsaken til tap av villmark og inngrepsfri natur.

Proffboksing og snøskuterkjøring
Det skjedde et skifte i arealforvaltningen da regjeringen Solberg kom til makten i 2013. Et forvarsel kom da Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) møtte pressen etter et par uker med regjeringsforhandlinger på Sundvolden Hotel i Hole. I tillegg til å tillate proffboksing, ville den nyslåtte regjeringen åpne for fornøyelseskjøring i utmark med snøskuter. Da de kort tid senere inntok regjeringskontorene, startet en prosess som skulle få stor betydning for arealforvaltningen. Regjeringen ville forenkle den offentlige sektoren og styrke det kommunale selvstyret. Planavdelingen ble flyttet fra Miljødepartementet, det ble gjort endringer i plan- og bygningsloven og offentlige instanser fikk beskjed om å komme med færre innsigelser i byggesaker. En innsigelse er en protest, for eksempel i saker der en utbygging strider med naturmangfoldloven.

– Vi gjør disse endringene for å styrke moderniseringen av offentlig sektor, forenkle forvaltningen og se IKT-politikk, statlig og lokal forvaltning i større sammenheng, uttalte statsminister Erna Solberg 16. oktober 2013, samme dag som regjeringen ble utnevnt i statsråd.

– Regjeringen ønsker at flest mulig saker avgjøres lokalt. Vi ønsker et sterkt lokaldemokrati. Vi er fornøyd med at det ikke blir oversendt flere saker enn nødvendig, uttalte statssekretær Lars Jacob Hiim i Kommunal- og moderniseringsdepartementet da Aftenposten skrev om saken i 2018.

Ser vi på statistikken, er det tydelig at politikken har virket. Mens den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 tok 58 prosent, har regjeringen Solberg kun tatt 20 prosent til følge. Antall saker med innsigelser er redusert med over 30 prosent.

Naturvernforbundet må være vaktbikkje
– Regjeringen har svekket en helt nødvendig sikkerhetsventil, sier Maren Esmark, generalsekretær i Naturvernforbundet fra 2012-2022.

– Det er nå mer eller mindre fritt frem for utbyggingsinteressene, som ofte har mye ressurser og lager egne konsekvensutredninger. For en kommune med begrensede midler og kompetanse, blir det vanskelig å si nei. Resultatet er at viktig natur går tapt, sier Esmark.

Hun mener at det lokale arbeidet til Naturvernforbundet og andre miljøorganisasjoner har blitt enda viktigere etter endringene i arealforvaltningen.

– Vi kan ikke lenger stole på at fylkesmennene og Miljødepartementet vil stanse de verste sakene. Det betyr at vi må tidligere inn i sakene og tale naturens sak. Noen få steder vinner vi frem, men på steder der man ikke har ei vaktbikkje kan det glippe, sier Esmark.

En gjennomgang Natur & miljø har foretatt viser at kommunene i perioden 2014-2018 ga dispensasjon til 88 prosent av søknadene om nybygg i strandsonen. Foto: redtea/Istockphoto

Norsk natur under sterkt press
Den samlede belastningen på naturen er svært stor. Etter mer enn hundre år med utbygging av vannkraft er hele 70 prosent av de store vassdragene våre berørt. Det bygges mer enn seks tusen nye hytter i året, mange av dem i sårbare områder. Det er nå mer enn 430 000 hytter og fritidsboliger i Norge. Vindkraftverk beslaglegger store områder med inngrepsfri natur. Vindkraftverkene som er bygget, er under oppføring eller har fått konsesjon vil dekke 630 kvadratkilometer inngrepsfri natur ifølge Miljødirektoratet. Skogene er intet unntak. Tre fjerdedeler av all norsk skog er flatehogd og gjort om til plantasjer, og under tre prosent av den produktive skogen er eldre enn 160 år.

Byggeaktiviteten i strandsonen er stor. Nå er 32,5 prosent av det tilgjengelige strandsonearealet utbygd, og det gis svært mange dispensasjoner. Det er innført byggeforbud i strandsonen. Likevel får nesten alle som søker lov til å bygge av kommunen sin. En gjennomgang Natur & miljø har foretatt viser at kommunene i perioden 2014-2018 ga dispensasjon til 88 prosent av søknadene om nybygg. Langs vassdrag og i såkalte LNF-områder er det knapt noen som får avslag.

• Villmarkspreget: Naturområder som ligger minst 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Kilde: Miljødirektoratet

– Må fjerne skylappene
Nå vil Regjeringen gjøre det enda enklere å gi dis- pensasjon. Et forslag til endring av plan- og bygningsloven er nå ute.

Anne Breistein i miljøorganisasjonen Sabima frykter at konsekvensene for sårbar natur vil bli alvorlige.

– Riksrevisjonen sier at det trengs en gjennomgang av dispensasjonspraksisen fordi kommunene bruker den for mye, og så vil Regjeringen likevel gjøre det enklere. Det er nesten ikke til å tro, sier Breistein.

– Jeg mener at vi må fjerne skylappene og innse at vi er helt avhengige av naturen. Vi må i mye større grad se natur- og klimautfordringene i sammenheng og sørge for å beskytte sårbare områder. Uten robust og sterk natur har vi ikke den beskyttelsen vi trenger i møte med klimaendringene. Konsekvensene av politikken som føres nå kan bli dramatiske, sier Breistein.