Uttalelse vedtatt av Naturvernforbundets landsmøte 10. november 2024:

Bevaring av de siste naturskogene er avgjørende for ivaretakelsen av skogens naturverdier. Skognæringens flatehogst og gjenplanting med ensaldrete, hurtigvoksende planter av bare ett treslag reduserer skogen til artsfattige monokulturer. Omformingen av skognaturen er kommet langt. Forskerne antar at det er mindre enn 30 prosent igjen av skog som ennå ikke er utsatt for flatehogst og annen ødeleggelse på landsbasis, og vesentlig mindre i de artsrike lavlandsskogene som er mest utsatt for hogst. Faren er derfor stor for tap av arter og naturtyper ved at egnede arealer for mangfoldet blir for få, for små og for fragmenterte. Store områder har flere arter, større bestander, tåler slitasje og naturlige «katastrofer» og vil være «banken» for langsiktige overlevelse av mange arter. 

En forutsetning for naturbevaring er at vi vet hvor naturverdiene finnes. For naturskogen mangler vi en slik oversikt. Verken naturskogenes lokalisering eller deres innhold av verdier er tilstrekkelig godt kjent. Likevel hogges det for fullt i disse skogene. Skogeierforbundet angir at 60 prosent av hogstene foregår i naturskog. Det er derfor kritisk viktig at naturskogene får en beskyttelse – nå. 

Landsmøtet i Naturvernforbundet krever derfor at: 

• det umiddelbart igangsettes naturfaglige registreringer av gjenværende naturskog

• gjenværende, større, sammenhengende naturskogsarealer identifiseres (med vekt på lavereliggende områder) og kartlegges med sikte på snarlig vern og forvaltning etter landskapsøkologiske prinsipper

• de mest verdifulle naturskogene vernes. Dersom det skal foretas hogst i resterende naturskog, må driftsformer som ivaretar strukturer og elementer som er viktige for biologisk mangfold og økologiske prosesser brukes

• naturskogene underlegges en søknadsplikt for hogst og andre inngrep mens     registreringsarbeidet pågår

• skogloven og bærekraftforskriften må endres med strengere og tydeligere krav til skogbrukets miljøhensyn. Skogbrukets miljøhensyn må reguleres i lovverket og kontrolleres av offentlige myndigheter