Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter

Å VERNE BETYR ifølge ordboka å «forsvare, trygge, verge». Da skulle man tro at poenget med et naturvernområde var å trygge natur i en så vill og uberørt form som mulig. Natur på naturens egne premisser, styrt av naturlig dynamikk, med minst mulig direkte menneskelig påvirkning (med mindre vi snakker om verneverdier i kulturlandskapet). Pussig nok er det ikke slik.

TIL HAVS, for å starte der, er det fritt fram for å fiske i våre marine verneområder. Ikke bare fritidsfiske, men ofte også yrkesfiske. Til og med bunntråling, som har svært negativ påvirkning på livet på havbunnen, er tillatt i deler av flere marine verneområder. Likevel melder myndighetene disse verneområdene uten blygsel inn til FN som verneområder med strengt vern, en praksis Havforskningsinstituttet har kritisert.

Man kan lure på om myndighetene er mer opptatt av ord enn innhold, også om vi ser på ambisjonene for marint vern: Det internasjonale havpanelet, som Jonas Gahr Støre leder, tar til orde for at 30 prosent av havområder skal vernes. Flott! Hvor mye hav har Norge vernet, spør du? Rundt fem prosent. Vi har ikke engang nådd det forrige målet vi signerte på, som var ti prosent marint vern. Det er bra med ambisiøse mål, men de er lite verdt om man ikke følger dem opp med handling.

HELLER IKKE PÅ LAND har Norge oppnådd målsettingen vi har internasjonalt forpliktet oss til. I henhold til Aichimålene skulle vi innen 2020 ha bevart minst 17 prosent av arealene på land, i «effektivt og hensiktsmessig forvaltede, økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak».

Jo da, vi har vernet mye fint fjell. Men Norge består av nesten 40 prosent skog, og her lever rundt halvparten av våre trua arter. Det er politisk enighet om at ti prosent av norsk skog skal vernes, og det på representativt vis. Likevel står andelen vernet skog og lugger rundt fem prosent, og blant disse prosentene er det en stor overvekt av høyereliggende, lavproduktiv skog – som er hjem til langt færre arter enn de lavereliggende og produktive skogene. Ser vi kun på den produktive skog, altså der det foregår skogbruk, ligger prosenten enda lavere, bare 3,9 prosent av denne er vernet.

Og hva skjer i regjeringens forslag til nytt statsbudsjett? Jo, skogvernbevilgningen raseres. Regjeringen slår sammen alle postene for naturvern, legger dem under posten for generelt vern, og gir halvparten av summen som skogvern alene har fått i de tidligere budsjettene. Det er altså ikke til å tro, av en regjering som – på papiret – sier at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk».

Som om ikke det var ille nok, i stedet for å bevilge midlene som trengs for å nå målet om representativt skogvern, har myndighetene bestemt at før skog vernes, må Statsforvalteren sjekke om vernet kan bli brysomt for skogindustrien. Det foreslås med andre ord at verneområder ikke nødvendigvis skal legges der de økologiskevernekvalitetene er størst, men tilpasses næringsinteresser. Selv om skogeier selv ønsker vern.

Det lyder som et ekko fra tidlig områdevern, der vi la nasjonalparker så langt opp i steinura av norsk høyfjell som mulig. Der det likevel ikke var mulig å drive med noe. Bortsett fra jakt og fiske, da – og det er tillatt i nasjonalparkene. Som i de marine verneområdene, ja, som i de fleste av våre naturvernområder.

VI HAR EN LANG TRADISJON for jakt og fiske i utmarka. Likevel, når vi nå spiser oss inn i naturen fra alle kanter, når andel villmarkspreget natur i Norge har gått ned fra 50 til elleve prosent de siste hundre årene, har mange tatt til orde for at det er en idé å la noen få vernede områder få utvikle seg uten slik beskatning. Gevær er nå engang ikke en del av økosystemenes repertoar. I Europa har EU-kommisjonen tatt til orde for et jaktforbud på en tidel av vernearealet.

Iblant kan det virke som at verneforskriften i seg selv knapt er verdt papiret den er skrevet på. I Sørdalen naturreservat fant myndigheten ut at det passet å legge en ny kraftlinje. Dispensasjoner ble gitt og forskriftsendringer iverksatt. I Åkersvika naturreservat endret myndighetene reservatgrensene for å kunne bygge ny E6 gjennom det verneverdige våtmarksområdet. I Lågendeltaet naturreservat, der det ikke engang er lov å padle kajakk i hekketiden, synes det å være helt greit å planlegge motorvei med 110-sone.

I sum tyder dette på at mange fortsatt kun betrakter vern som politisk garnityr. Noe som kan pyntes med, der det ikke kan ha konsekvenser for næring eller nedbygging. Og skulle det senere vise seg at vernet likevel er i veien, så er det bare å justere eller oppheve det.

MEN DET ER IKKE SLIK. Naturen er selve grunnlaget for våre liv, for naturgodene vi er avhengig av for å leve. Et reelt vern av en tilstrekkelig del av norsk natur – der vi forsvarer den mot nedbygging, trygger den som et intakt økosystem og verger den mot en uthuling av verneprinsippene, er faktisk en forutsetning for vår fortsatte velferd her til lands.

(Kronikken ble publisert i Natur & miljø 2-2022. En tidligere versjon av teksten er publisert i Klassekampen 23. april 2022)