Dette er historien om mannen som sikret oss Svalbard og Dronning Maud Land, polarhelten og naturverneren som valgte feil da Vidkun Quisling banket på døra hans i 1933. Historier om landssvikere i egne rekker blir ikke ofte fortalt. Her får du den i sin fulle bredde. Vi starter i 1942, da nazistene begår en av sine største forbrytelser på norsk jord.

Oslo, 26. november 1942
Det er tidlig morgen. Nattekulden henger fortsatt over Utstikker 1. Professor Victor Moritz Goldschmidt står på kaia sammen med 532 andre jøder. Snart skal de bli drevet inn i det tyske skipet DS Donau for å bli fraktet til Auschwitz i Polen. 302 menn. 188 kvinner. 42 barn. Unge og gamle, fra alle sosiale lag. Om fem dager skal over halvparten ende livet i Auschwitz’ gasskamre. Bare ni voksne menn skal komme levende fra det.

Medlem i Naturvernforbundet
Og der, på amerikalinjens kai, på Utstikker 1, står Goldschmidt. Han er en av Norges mest respekterte geologer, internasjonalt kjent og med betydning langt utenfor sitt eget fag. Han er også medlem i Naturvernforbundet, eller Landsforbundet for naturfredning som det het på den tiden. Goldschmidt er selv engasjert i naturvernsaken. Noen år tidligere hadde han kjøpt holmen Låven i Vestfold fordi den hadde en enestående samling av mineraler. For å sikre den som naturminnesmerke ga han den til Naturvernforbundet i 1940.

Før Donau går
Nå står Goldschmidt og venter på å bli ført inn i et av Donaus lasterom. Noen av barna leker, et spedbarn gråter. Alvorlige ansikter. Redde blikk. Og så får Goldschmidt øye på en politimann som baner seg vei gjennom folkemengden. Mannen stanser fremfor ham. Kremter. Goldschmidt stålsetter seg, frykter det verste. Og så sier mannen det han minst av alt venter: Du er løslatt! Du kan dra hjem. Kort tid etter flykter Goldschmidt. Han er reddet.

Nr. 2, etter Quisling
At Goldschmidt overlevde nazistenes jødeforfølgelser, kan Adolf Hoel ta en stor del av æren for. Han var rektor på Universitetet i Oslo, og sammen med en med en kollega klarte han å overbevise myndighetene at Goldschmidts arbeid var vitalt for staten. Adolf Hoel var medlem av Nasjonal Samling (NS). Det hadde han vært helt siden 1933, da han sto som nummer 2 på partiets valgliste i Oslo, etter Quisling. Men han var også leder i Naturvernforbundet. Det skulle vise seg å bli svært ødeleggende for forbundet, som lå nede med brukket rygg lenge etter at krigen var slutt.

Polarhelt
Adolf Hoel var ingen hvem som helst. Helt siden begynnelsen av 1900-tallet hadde han vært en ledende skikkelse i norsk polarforskning. Han hadde ledet mange ekspedisjoner til Svalbard, og dette ble avgjørende for at Svalbard ble del av Norge i 1925. Han får også æren for at Dronning Maud land ble norsk. Det var han som oppfordret regjeringen til å annektere det store landområdet i Antarktis i januar 1939. Han var også en av drivkreftene bak Norges okkupasjon av Eirik Raudes land på Grønland fra 1931 til 1933. I 1928 etablerte han Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, forløperen til Norsk Polarinstitutt. I Naturvernforbundet hadde han vært medlem helt siden starten i 1914.

Hoel og Quisling
En vårdag i 1933 skal bli skjebnesvanger for Hoel. Da dukker Quisling opp hos ham sammen med to andre NS-menn. De anmoder ham inntrengende om å stille opp for NS. På den tiden er Hoel oppgitt over norske politikeres manglende handlekraft da Eirik Raudes land ble tapt og Danmark fikk suverenitet over Grønland. Det vet Quisling å bruke til sin fordel.

– Ingen partier har spesiell interesse av å verne Norges polare interessesfære. Når Quisling tilbyr partiets støtte i denne saken sluker Hoel pillen, skriver Frode Skarstein i sin biografi «Adolf Hoel, den glemte polarpioneren».

– Nasjonalist
I 1935 blir Hoel valgt som Naturvernforbundets leder, til tross for NS-medlemskapet.

– Adolf Hoel var representant for det som kalles norsk ishavsimperialisme. Han ville sikre Norge verdier og landområder i polare strøk. Han hadde ikke noe imot jøder, sier Frode Gundersen, som har skrevet magisteroppgave om frivillige naturvernorganisasjoner i Norge.

Han forteller at Hoel søkte Handelsdepartementet om midler til Naturvernforbundet, fordi organisasjonen arbeidet med fredning i arktiske strøk. Fra 1935 betalte departementet for en sekretærstilling og kontorhjelp, og man fikk også plass til arkivet.

– Samme år ble Hoel leder i Naturvernforbundet. Han mente at forbundet ikke kunne ha fortsatt uten denne kontorhjelpen. Han mente også at Naturvernforbundet var svært viktig for instituttet. For forbundet var det fristende å velge Hoel. Han var dyktig, flink til å skaffe penger og hadde kontakter langt inn i regjeringskontorene. Og han var så viktig for norske myndigheter at de kunne se bort fra medlemskapet hans i NS, forteller Gundersen.

Dømt for landssvik
Utover 1930-tallet falmer imidlertid Hoels entusiasme for NS og ikke minst Quisling, forteller Skarstein i sin biografi. Men Hoel melder seg ikke ut av partiet, selv ikke etter at nazistene okkuperer Norge og Quisling kommer til makten. I 1941 aksepterer han nazistenes tilbud om å bli rektor på Universitetet i Oslo. Han visste godt at rektor Didrik Arup Seip var avsatt, arrestert og internert på Grini. Likevel aksepterte han stillingen. Det er en av de viktigste grunnene til at Hoel ble dømt for landssvik.

«En av Norges store sønner»
Selv hevdet han at han tok rektorstillingen fordi han ville holde universitetet åpent.

«Jeg anså det som en oppgave av den aller største betydning for landet (…) å holde vårt viktigste kultursentrum oppe så lenge det ikke ble gjenstand for overgrep som ville umuliggjøre fri forskning», skriver Hoel i sin bok Universitetet under okkupasjonen.

Den 31. mai 1949 faller dommen. Hoel blir dømt på alle punkter og får 18 måneders tvangsarbeid. Han mister også stemmeretten i ti år og blir fratatt sin St. Olavs orden fra 1938. Likevel står det følgende i dommen: «Man kan således med tiltaltes forsvarer godt si at tiltalte har vært «en av Norges store sønner».

Drev naturforvaltningen
Hvordan var så aktiviteten i Naturvernforbundet for øvrig i denne vanskelige tiden? I 1935 var det fire aktive kretsforeninger; Østlandske, Vestlandske, Rogaland og Surnadal. Rett før krigen fikk naturvernarbeidet et oppsving. Det ble dannet egne kretsforeninger i Nordland og Agder i 1938. På slutten av 1930-tallet har Naturvernforbundet oppunder tusen medlemmer på landsbasis.

– Det var to parallelle kulturer i Naturvernforbundet; polarforskningen som Hoel var representant for, og vernetradisjonen som kretsforeningene drev. Naturvernforbundet besto av ganske selvstendige kretsforeninger som var knyttet til de naturhistoriske museene. I praksis var det de som drev naturforvaltningen i Norge. De skrev utkast til vernebestemmelser, som ble vedtatt i departementet, og så var det kretsforeningenes folk som sørget for den praktiske oppfølgingen, forteller Gundersen.

Forbund i dvale
Så kom krigen, og de fleste kretsforeningene går i dvale eller blir oppløst. Det skal ta mange år før organisasjonen reiser seg igjen.

– Naturvernforbundets tilknytning til Adolf Hoel ble problematisk etter krigen, også fordi foreningen mistet kontorplassen i 1946, fordi Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser skulle reorganiseres. Forbundet var dårligere stilt enn noensinne, både med tanke på ressurser og omdømme. Først på midten av 1950-tallet fungerte organisasjonen igjen, forteller Gundersen.

Hvem eier Låven?
Men hva skjedde med professor Goldschmidt? Han flyktet til Sverige og siden til Storbritannia. Etter krigen kom han til Oslo, hvor han døde i 1947.

Og i Vestfold ligger Låven, fortsatt vernet som naturminne, akkurat slik Goldschmidt ønsket det. Og det er det samme Naturvernforbundet som eier den, det som forente NS-mannen Adolf Hoel og den jødiske professoren Goldschmidt i samme sak – da Naturvernforbundet ble virvlet inn den verste stormen som har rammet Norge i moderne tid: Den andre verdenskrig.

Vi tar for oss ti år om gangen og forteller deg historier fra Natuvernforbundets kamp for natur og miljø, helt fra starten i 1914 og frem til våre dager.

Artiklene i serien:

1914-1925: Her startet kampen for norsk natur
1925-1935: Norges første miljøverner
1935-1945: Naturverner, polarhelt og landssviker
1945-1955: Naturvernforbundet gikk ned for telling
1955-1965: Kampen for arvesølvet
1965-1975: Norges første lenkegjeng og Ville redde elver med gasskraft  

Naturvernforbundet 1935-1945

Den 18. februar 2014 er Norges Naturvernforbund 100 år. Vi tar for oss ti år i hvert nummer og forteller deg historier fra forbundets kamp for natur og miljø, fra starten i 1914 og frem til i dag.

Organisasjon
Navn: I 1938 endres navnet fra «Landsforeningen for naturfredning» til «Landsforbundet
for naturfredning i Norge».
Kretsforeninger: Østlandet, Vestlandet, Rogaland, Nord-Norge, Trøndelag, Surnadal
(oppløst i 1937), Agder, Nordland. Under krigen går de fleste kretsforeningene
i dvale eller blir oppløst.
1934: Naturvernforbundet får kontor i instituttet Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser,
hvor Adolf Hoel var leder.
1935-1946: Forbundet har egen sekretær knyttet til instituttet.

Viktige datoer
26. februar 1938: Agder Naturfredningsforening stiftes
3. juni 1938: Nordland Naturfredningsforening stiftes
Ledere
1935-1945: Dosent Adolf Hoel
Juni-september 1936: Overmaskinist Ole Isaksen (fungerende formann)

Medlemstall
1930-tallet, ultimo: Cirka 1000 (alle kretsforeninger)

Viktige saker
– Fredning av fugle-, dyre- og planteliv langs kysten
– Vern av trær, planter og naturområder
– Fredning av øyer og holmer langs kysten

Store seiere
1935: Fuglelivet langs Vorma i Akershus totalfredes
1935: «Hans Enersens Minde» på Galtebo gård i Østfold fredes
1936: Øygruppa Ranvikholmene i Buskerud fredes
1938: Fuglelivet på fugleberget Andotten fredes
1939: Mølen i Vestfold fredes
1945: Ærfugl totalfredes

«For øvrig tilføyes at årene 1940 og 1941 ikke har vært gunstige for nye tiltak på naturvernets område. Imidlertid er det vårt håp at det trass i tidenes ugunst skal lykkes å holde motet oppe med forventning om at det snart må opprinne lysere dager for ideelt og positivt byggende arbeid.»

Landsforbundet for naturfredning, årsmeldingen 1940-41