I flere år har det blitt knyttet forventninger opp mot årets klimatoppmøtet i Paris. Det er nå man skal bli enig om en ny internasjonal klimaavtale, som skal tre i kraft fra 2020. Hvordan den avtalen blir seende ut, vet vi først om 2 uker. Men det vi vet allerede nå er at ambisjonsnivået er så alt for, alt for lavt. Akkurat som at vi vet at Norge er blant de aller dårligste landene i Europa på klimakutt. 

Erna sin tale var og ble en festtale. Nå er ikke akkurat det noe nytt, og det er heller ikke veldig uventet. Men likevel ble jeg altså skikkelig sinna. For det er noe som er så uendelig feil med regjeringen sitt eget syn på egen innsats, og en nærmest forherligelse av vår egen elendige klimapolitikk. 

Norge er ikke best i klassen på klima. Vi er ikke nest-best en gang. Norge sin internasjonale klimapolitikk henger uløselig sammen med ønske om å la enkelte av sektorene våre slippe helt unna den klimadugnaden som vi vet må til, om vi skal kunne nå klimamålene våre. 

I talen sin sa Erna at «Norway will do its share». Vil vi nå egentlig det? Så langt har CO2-utslippene våre steget med 3,46 prosent siden 1990. Jeg trodde målet var å redusere dem? Og det blir ikke akkurat bedre når Erna Solberg, for under én uke siden, sa at vi ikke kommer til å nå målene om utslippskutt i Norge. Hvordan i alle dager gjør vi vår andel? Jo – vi betaler andre for å gjøre den. Sånn at vi kan fortsette utslippsfesten på hjemmebane. 

Erna sa også at «We have come here to reach a strong agreement(…) We can achieve this by setting a long-term goal for emission reductions». Høres fint og flott ut, gjøre det ikke? Vel, det er ikke det. De norske posisjonene om dette langsiktige målet er at man skal få til netto-nullutslipp(og det hjelper ikke å omdøpe det til klimanøytral som Sundtoft har gjort, for det er fortsatt samme skiten). Det er en posisjon som er skreddersydd for at Norge skal fortsette å være en oljenasjon, og at Tine Sundtoft kan fortsette å si at «å la olja ligge er et sidespor».  For det er dét netto-null betyr. At Norge kan fortsette å åpne nye havområder, gå enda lengre nord, og la oljenæringa slippe til overalt langs kysten vår. 

Det hele er bare absurd, fra start til slutt. For internasjonalt forsøker vi å skryte på oss å være klimahelter. Men sannheten er at vi ikke er det. Norge har et stort historisk ansvar for klimaendringene. Den vanvittige rikdommen vi har fått fra olja gir oss et enormt ansvar. Derfor er det så innmari skuffende at vi ikke gjør det. At vi heller bare vil fortsette som vanlig. 

Erna avslutta talen med å si at dette ikke var tiden for taktisk spill. I de internasjonale klimaforhandlingene er det akkurat det Norge selv driver med. 

Silje Lundberg er nestleder i Naturvernforbundet. Hun har tidligere vært leder av Natur og Ungdom og fulgt klimaforhandlingene i flere år. Silje er oprinnelig fra Harstad og er for tiden student i Tromsø.