Verdens land har presentert sine ulike posisjoner, og nå begynner kampen for et tydelig vedtak om utfasing av fossil energi for alvor å spisse seg til! De ivrigste på første rad ønsker seg en rettferdig, rask utfasing av alle fossile energikilder. Andre vil ha utfasing av kull, men synes gass er ganske så ålreit. Iallfall i en vag, ubestemt overgangsperiode. Flere land har laget en egen bølleklubb bakerst i klasserommet, med India, Kina og Saudi-Arabia i spissen. Bøllegjengen blokkerer forslag (særlig på utfasing) og lager sur stemning (når de i det hele tatt gidder å dukke opp). Oppførselen til bøllegjengen går spesielt utover de mest sårbare, som for alvor frykter for sin egen eksistens. Den lille øystaten Samoa har blitt observert sittende gråtende igjen i rommet, etter at resten av klassen har tatt friminutt. 

Mike Muzurakis/IISD-ENB

Norge forsøker på sin side å være venner med de fleste. Vi stiller med et knallsterkt forhandlingsteam med både utenriksminister, miljøminister og erfarne forhandlere som har fulgt klimatoppmøtene siden tidenes morgen. Under statsminister Jonas Gahr Støre sin tale ble det klart at Norge endelig, etter to år betenkningstid og som det siste av de nordiske landene, har bestemt seg for å bli med på en avtale som innebærer at staten Norge ikke lenger kan gi pengestøtte til fossile prosjekter i utlandet. En stor, stor seier – det er bare to år siden Norge avviklet det store bistandsprosjektet “Olje for utvikling”.  

Det er også bra at Norge jobber for et vedtak som inkluderer utfasing av fossilt. Dessverre sniker det mystiske ordet «unabated» seg inn i alle forslag her nede. I klimaforhandlingssammenheng betyr det noe sånt som «urensa», og brukes for å si at vi ikke trenger å fase ut kull, olje og gass om CO2-en fjernes på en eller annen måte. Denne ordkrigen skuffer alle landene som ønsker et tydelig vedtak, uten smutthull. Men det er ganske så beleilig for Norge, som snakker varmt om vår fantastiske karbonfangst- og lagringsteknologi. Attpåtil har vi gitt plass til en hel næringsdelegasjon som skal vise hele verden at vi ikke trenger å fase ut akkurat norsk olje og gass – fordi teknologien vil løse alle våre problemer.  

Mike Muzurakis/IISD-ENB

Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og mislykkede CCS-prosjekter. Husker du månelandinga på Mongstad, den som aldri skjedde? Mange har prøvd de siste 30 årene, men 80 prosent av verdens pilotprosjekter på CCS har feilet. Om vi lykkes i fremtiden, vil teknologien fortsatt spille en begrenset rolle. Ifølge anslag fra Det internasjonale energibyrået (IEA) vil alle planlagte prosjekter fange mindre enn 1 prosent av de globale utslippene i 2030. De ulike formene for fangstteknologi krever også mye penger, energi og areal, og de greier heller ikke fange hele utslippet (som jo burde være litt av poenget). Så det er ikke uten grunn at selv IEA mener CCS ikke er et mirakelmiddel som vil løse klimakrisa. 

Mike Muzurakis/IISD-ENB

Til tross for at Norge gjerne vil være flinkest i klassen, er det ingen tvil om at Norges klima- og naturfiendtlige politikk på hjemmebane også blir lagt merke til. Når det snakkes om de fem store her nede i de forente arabiske emirater er det ikke Bjørnson, Kielland og Lie fra norsk litteraturhistorie vi snakker om, men fem land: USA, Canada, Australia, Norge og Storbritannia. Visste du at disse «fossile fem» ligger an til å være ansvarlig for over halvparten av all ny olje- og gassproduksjon i 2050? Uheldigvis for Norge har vi også allerede greid å pådra oss en premie i kåringa «Fossil of the Day», en pris vi ikke bør trakte etter. Det globale Climate Action Network, som består av over 1800 organisasjoner, har tatt Norge i eksamensjuks ved å åpne for mineralvirksomhet på havbunnen «i det grønne skiftets navn».  

Så gjenstår det å se, nå som forhandlingene for alvor begynner, hvem som er Norges ekte venner i klassen. Blir det stjerne i boka eller melding med hjem?