Fire dager etter at Russland gikk til krig mot Ukraina la FNs klimapanel fram andre del av sin sjette hovedrapport. Den druknet nesten i strømmen av urovekkende bilder og meldinger fra krigen, som inntraff akkurat da koronapandemien var i ferd med å slippe taket i mange land. Den ene krisen avløste den andre, og det var ikke stort rom for nye meldinger om klimakrisen, forståelig nok.

Håndteringen av pandemien og krigen i Ukraina har vist at verdens land evner å iverksette vidtrekkende tiltak og sanksjoner som får store konsekvenser, både for individ og samfunn. Vi kan stenge ned, forby, påby, sende våpen og innføre de kraftigste sanksjonene noensinne, bare på noen dagers varsel. Det har vært en imponerende oppvisning i handlekraft og omstillingsevne. Vi kan når vi må.

Men likevel: Det haster å håndtere akselererende klimarisiko. Klimaendringene truer vårt livsgrunnlag. Handlingsrommet for å sikre en bærekraftig framtid er kort. Sitatene er hentet fra Miljødirektoratets presentasjon av klimapanelets nye rapport. Den bygger på det naturvitenskapelige grunnlaget fra den første delrapporten, som ble publisert i august 2021. Rapporten slo ned i valgkampen i fjor og plasserte klimasaken helt øverst på dagsordenen. På den tiden herjet store skogbranner i USA, Canada, Russland og Sør-Europa. Folk ble redde. Vi fikk et glimt av hva klimaendringene er i ferd med å gjøre med kloden vår.

Og det er grunn til bekymring. Den globale gjennomsnittstemperaturen har allerede steget med 1,1 grader. Hvis vi ikke iverksetter umiddelbare, raske, omfattende og vedvarende utslippskutt vil vi ikke kunne begrense oppvarmingen til 1,5 grader, og det må vi greie hvis vi skal bevare kloden slik vi kjenner den i dag.

Den andre delrapporten slår fast at klimaendringene skjer raskere, er mer utbredt og har verre konsekvenser enn klimapanelet tidligere har antatt. Hundrevis av arter har blitt utryddet på grunn av ekstreme varmeperioder, og 3,5 milliarder mennesker er svært sårbare for klimaendringene. Ifølge rapporten har vi et kortvarig handlingsrom for å sikre en levelig og bærekraftig framtid for alle. Enhver ytterligere forsinkelse i global handlekraft vil føre til at dette vinduet lukkes, skriver Miljødirektoratet.

Jeg startet min karriere som miljøjournalist på midten av 1990-tallet, da klimapanelet ga ut sin andre hovedrapport. Allerede da visste forskerne mye om menneskers påvirkning på verdens klima. I årene som fulgte kom nye rapporter med jevne mellomrom, den ene mer urovekkende enn den andre. Hele tiden har norske regjeringer hevdet at de arbeider for en bærekraftig utvikling. Likevel preges Norges bidrag til verdens klima av en enorm eksport av olje og gass, og de nasjonale klimautslippene er knapt redusert siden begynnelsen av 1990-tallet.

Samtidig fortsetter utvinningen av olje og gass med full styrke. Ingen klimarapport har stagget norske regjeringers oljehunger. I fjor ba Det internasjonale energibyrået og FNs generalsekretær alle land om å slutte å lete etter fossile ressurser. Likevel: I januar i år ga regjeringen Støre 53 nye letetillatelser. De nye olje- og gassfeltene kan tidligst komme i produksjon etter 2030.

Hvorfor fører Norge en slik politikk? Det handler selvfølgelig om penger og arbeidsplasser. Men kan vi tillate oss en så kortsiktig strategi, når vi vet at oljen og gassen er med på å øke klimakrisen og på den måten bidrar til store lidelser og enorme kostnader?

Akkurat nå leverer Norge et ytterst verdifullt og nødvendig bidrag til et Europa i krise. EU-landene vil ikke lenger være avhengige av russisk olje og gass, og på kort sikt er leveransene fra Norge kjærkomne. Samtidig har krigen fått EU til å legge opp til en rask grønn omstilling. Ifølge REPowerEU-planen, som ble presentert i mars, skal EU satse stort på solceller, varmepumper og nye sol- og vindenergiparker, blant annet. EU skal kvitte seg med fossil energi, og de vil gjøre det langt kjappere enn tidligere planlagt. Da risikerer vi at de nye olje- og gassfeltene blir ulønnsomme før de kommer i produksjon.

Da jeg intervjuet filosofen Arne Næss i januar 2001, spurte jeg ham om vi må oppleve økologiske kriser før vi forstår at vi må snu utviklingen. Næss var optimistisk.

Vi har fått en hjerne av et slikt kaliber at det må sees som barnslig at vi oppfører oss på den måten som vi gjør. For å kunne fortsette å ødelegge naturen, må vi nødvendigvis si nei takk til den informasjonen som foreligger. Problemet er jo ikke mangel på kunnskap om miljøproblemene. Vi har god nok hjerne. Vi er ikke onde. Og ved fødselen er vi slett ikke så elendige. Så det er godt håp, sa Næss.

La oss håpe at han hadde rett.