Det er lett å legge merke til Naturvernforbundets nestleder, med sine rosa hårlokker, grønne kjole og lure smil. Hun stikker seg litt ut der hun ligger i hengekøye ved Akerselva på Grünerløkka, et av Norges tettest befolkede strøk. Det er kanskje ikke stedet de fleste forbinder med naturopplevelser, men for Pernille Hansen er det kortreist lykke.

– Ja, her har jeg slått leir før, man skal ikke lenger ut for å komme unna de største folkemengdene. Men det er enda finere hvis du sykler videre inn i Nordmarka eller Lillomarka, tipser Hansen.

Turgleden har hun alltid hatt. Som barn bodde hun i Molde, med utsikt over noen av landets flotteste fjelltopper. Det satte sine spor.

– Jeg tror ikke man kan vokse opp blant de fjellene uten å bli påvirket. Da jeg var yngre var det ikke så kult å gå på tur, men alle gjorde det likevel. Og jeg sluttet heller aldri med disse turene i fjellet, på hytta i Rondane, til fots eller på ski, sier Hansen.

– Jeg husker jeg reagerte på hvordan de andre barna kunne kaste søppel på bakken uten å bry seg. Jeg var medlem av Blekkulf og lagde resirkulert papir hjemme med foreldrene mine, men var for beskjeden til å kjefte på dem.

Pernille Bonnevie Hansen, nestleder i Naturvernforbundet

Hjemme i rekkehuset var engasjementet stort og vervene mange, både innenfor politikk og naturvern. Hansens oldefar hadde verv i Naturvernforbundet hundre år før hun selv ble valgt som nestleder, og farfarens tante var selveste Kristine Bonnevie – biolog og Norges første kvinnelige professor. Det lå kanskje i kortene at Pernille Hansen skulle engasjere seg, men hva ble triggeren?

– Jeg husker jeg reagerte på hvordan de andre barna kunne kaste søppel på bakken uten å bry seg. Jeg var medlem av Blekkulf og lagde resirkulert papir hjemme med foreldrene mine, men var for beskjeden til å kjefte på dem, forteller hun.

Krigsmetaforer

I dag er Pernille Hansen ikke lenger redd for å si ifra når andre forsøpler. Eller raserer skog, vassdrag, ødelegger klimaet eller tar seg til rette i vår felles natur. Uten noen formell opplæring i pressehåndtering er hun blitt en tydelig talsperson for Naturvernforbundet, som siteres hyppig og går på direktesendt TV uten å blunke.

– Den delen av vervet synes jeg er gøy, og helt annerledes enn jobben min som språkforsker, forteller Hansen, som er førsteamanuensis i lingvistikk ved Høgskolen i Innlandet.

– Mens jeg i jobben må tenke på nyansene i hvordan jeg ordlegger meg, er det noe helt annet å snakke med journalister, påpeker hun.

Språk og ord er naturligvis noe hun er opptatt av som lingvist, og diskusjonene om klima og miljø har hun lagt merke til ofte kommer med en del krigsmetaforer.

– Vi snakker om å «vinne debatten», å «komme med et stikk» eller å få til en «fulltreffer». Når vi blir engasjerte eller sinte har vi en tendens til å forsterke krigsmetaforene. Det er forståelig at man bruker utestemme av og til, men som regel ender det med at budskapet drukner i debatten. Det er ikke feil å trekke inn følelser, det skal være lov, men det kan være lurt å balansere og øve på å bruke gode argumenter, mener Hansen.

Hun er uansett glad for at flere møter og debatter kan gjøres ansikt til ansikt nå som en lang pandemiperiode går mot slutten. Samtidig synes hun det er positivt at mange har sluttet å reise land og strand for å være med på møter som kan holdes digitalt.

– Jeg håper vi går ut av koronapandemien med den innsikten at det ikke er nødvendig å fly Oslo – Bergen tur/retur for å være med på en times møte! Vi skal ikke tilbake til det, og derfor er også utvidelse av flyplassene helt utdatert, skynder hun seg å legge til.

Klimaoptimist

Selv prøver Hansen å begrense reiser med fly. Hun har ikke bil, bruker klær uten mikroplast, har redusert forbruket sitt og reparerer det hun kan. Kort sagt gjør hun mange klimavennlige valg hver dag. Selv om Hansen tidlig var av den oppfatning at det er politiske tiltak som skal drive klimaarbeidet framover, merker hun at det også har smittet over på valgene hun gjør som privatperson. – Jeg mener fortsatt at det viktigste vi kan gjøre for naturen og miljøet er å bruke stemmeretten ved valg. Samtidig erfarer jeg at når vi gjør endringer selv, forventer vi også mer av samfunnet og politikerne, påpeker hun.

Hansen er optimist av natur – og for naturen. Klimadepresjon har hun aldri kjent på, og hun er ganske sikker på hvorfor;

– Det at jeg alltid har jobbet for miljø, natur og klima gjør at jeg ikke har kjent på den motløsheten som jeg hører mange andre i min generasjon lider av. Jeg er optimist fordi jeg gjør endringer i eget liv og ser at det er mulig. Det gir meg tro og håp, sier hun.

Under årets Klimabrøl sa psykolog Peder Kjøs at «det hjelper å gjøre noe, sammen med noen.» Det tolket Pernille Hansen som en klar anbefaling om å bli medlem av Naturvernforbundet!

– Vi er den organisasjonen for voksne der du kan bli medlem, engasjere deg lokalt og påvirke samfunnet og organisasjonen som du er med i. Lokallagene våre kan være det artigste stedet å være aktiv, for det er ingen utenifra som bestemmer og du har stor grad av påvirkningskraft. Selvfølgelig er det et arbeidsprogram og et årsmøte som legger føringer, men jeg tror det gir rom for at de fleste kan finne sin sak og plass.

Flere møteplasser

Hun bor riktignok i en Grünerløkka-bygård med tomatplanter på taket og hengekøye på balkongen, men Pernille Hansen er slettes ingen ordinær «kaffe latte-drikkende» byjente. Faktisk drikker ikke nestlederen kaffe i det hele tatt. Det stopper ikke henne fra å nyte livet på en av bydelens mange kafeer.

– I april i fjor var jeg så lei av å sitte hjemme, at jeg dro ned på denne kafeen og tok et lydopptak som jeg tenkte å bruke hjemme hvis det skulle bli ensomt, forteller hun.

– Såpass ja! Sosial type?

– Veldig! sier hun på klingende Molde-dialekt.

Det sosiale er ikke bare hyggelig, for Hansen er det også et viktig stikkord i arbeidet med Naturvernforbundet. Å treffe nye, miljøengasjerte folk er en av de viktigste driverne for de frivillige, det viste en undersøkelse nylig som også Hansen var med på å besvare.

– Vi må bli enda større, enda sterkere og vise bredden og mangfoldet i landets største natur- og miljøorganisasjon. Vi skal representere alle som er glade i naturen og som bryr seg om framtida.

Pernille Bonnevie Hansen, nestleder i Naturvernforbundet

– Samtidig er det å skape møteplasser ikke det de fleste tillitsvalgte bruker mest tid på, dessverre. Hvis vi skal bredde oss ut og bli en folkebevegelse, er det viktig at vi skaper det sosiale rommet for alle, uansett partitilhørighet, legger hun til.

For medlemsøkning står på agendaen, både til Naturvernforbundet og Pernille Hansen. Da hun tiltrådte som nestleder i vår var det med en målsetning om å jobbe for mangfold.

– Vi må bli enda større, enda sterkere og vise bredden og mangfoldet i landets største natur- og miljøorganisasjon. Vi skal representere alle som er glade i naturen og som bryr seg om framtida. Da må vi aktivere og rekruttere flere unge voksne, folk med urfolk- og minoritetsbakgrunn og kvinner, sa hun i et intervju som nyinnsatt nestleder.

David mot Goliat

Spesielt gledelig synes Hansen det er å få lov å jobbe i grenseland mellom naturvern og samiske interesser. Dette var et område hun ikke hadde erfaring med fra Natur og Ungdom-tiden, men som hun nå har grepet med stor iver og interesse.

– I september besøkte jeg Natur og Ungdom sin leir i Repparfjord i Finnmark, og det var veldig fint. Det å sitte rundt bålet og samtale heller enn å debattere. Som språkforsker har det også vært interessant å se på hvilken plass det samiske språket har i dag, legger hun til.

Et annet viktig arbeid Hansen raskt tok tak i som nyvalgt nestleder var utbygging av motorveier og samferdselssaker. Sammen med leder Truls Gulowsen la hun i sommer ut på en «motorvei-turne» med mål om å sette søkelys på naturødeleggende prosjekter. Utstyrt med håndplakater med påskriften «Dropp 110 km/t – for naturen» og dronekamera reiste de langs utsatte strekninger rundt om i landet.

– Det var viktig for oss å vise fram konsekvensene for natur, matjord og klima. Naturvernforbundet har mange flinke folk som har stått på i mange år, blant annet mot utbyggingen av E39. Når det er så sterke krefter imot, kreves det kontinuerlig innsats. Vi ønsket å anerkjenne den lokale innsatsen, og bidra til at kampen løftes opp på et nasjonalt nivå – der den hører hjemme, påpeker Hansen.

Veisaker blir ofte en «Davids kamp mot Goliat». Hansen og Gulowsen så mange eksempler på den lille gårdbrukeren som får et lite stykke av en stor vei gjennom sitt område. Det har også vært flere seire, men ofte blir gleden kortvarig. Presset om lengre, bredere og raskere veier tar sjelden slutt. 

Sterkere sammen

På det mer lokale plan er Pernille Hansen stolt over å ha påvirket til utbygging av sykkeltraseer sammen med sitt lokallag. Nå har hun til og med fått en rett utenfor døra. Hansen tror godt samarbeid og kontakt med andre lag er to av suksesskriteriene for å få gjennomslag for de gode ideene og viktige sakene man brenner for.

– Jeg tror vi er sterkere sammen, og det er viktig at lokallagene har kontakt med hverandre. Ofte er det mange som jobber med samme type saker parallelt. Det er grunnen til at vi nå jobber med å etablere nettverk; for å hjelpe hverandre, motivere og se det større bildet. Det ligger en anerkjennelse i at saken man holder på med er viktigere enn at bare lokalavisa skriver om den, sier hun.

Det å jobbe på mange ulike måter bidrar også til å holde spiriten oppe, mener Hansen. Hvis det har vært mange tunge prosesser med sakspapirer og lange tidslinjer, kan det kanskje være lurt å engasjere seg i en strandryddedag eller klesbyttefest for å kjenne på en større helhet i arbeidet. Selv sliter hun ikke med monotonitet i arbeidshverdagen. Rollen som nestleder er mangefasettert!

– Heldigvis er jeg en sånn type som liker å kaste baller opp i lufta. Og så er det helt supert om det er andre som kan ta imot dem og få prosjektene trygt i havn. Jeg er nok en typisk igangsetter, sier 37-åringen, som med kledelig beskjedenhet unnlater å utdype om lange arbeidsdager og beundringsverdige multi tasking-evner.

Alle skal med
Når oppgavene blir mange, har hun heldigvis flere å spille på. Ikke bare samboeren hjemme og lokallaget på Grünerløkka, men også sentralt – der hun sitter i en ledertrio med Truls Gulowsen og nestleder Synnøve Kvamme. Det er et samarbeid som Hansen setter pris på.

– Det er fint å være tre. Vi tenker ganske likt om en del ting, selv om vi kommer fra ulike steder. Både Synnøve og jeg har fartstid fra Naturvernforbundet i Hordaland, men ikke samtidig. Våre veier inn i organisasjonen er forskjellige, og det tror jeg er sunt og fornuftig. Det de alle tre er enige om, er at de ønsker flere yngre tillitsvalgte, og at de som er aktive i Natur og Ungdom skal se på Naturvernforbundet som en naturlig vei videre for å jobbe for natur og klima. Da Hansen var regionssekretær i Natur og Ungdom i Bergen, delte hun kontor med ansatte og tillitsvalgte i Naturvernforbundet. Der var skillene mellom de to organisasjonene utydelige – på en god måte.

– Det er noe av det jeg kommer inn med; et ønske om at det skal være lett å jobbe sammen på tvers. Samtidig handler mangfold om mer enn alder, det er også kjønn, religion, funksjonsnivå og alle måter man kan være menneske på. Vi skal ha plass til alle, mener Hansen.

Hun leder ei arbeidsgruppe som skal ta Naturvernforbundet mot 2030, og der er det blant annet fokus på hvordan det å tilrettelegge for ei gruppe, kan gi fordeler til flere.

– Vi skal tenke mangfold i arbeidet vårt, vise fram bredden i det vi driver med og brenner for. Lokallagene jobber allerede på mange forskjellige måter. Vi snakker kanskje mest om høringsuttalelser og saksarbeid, og jeg har gjort mye av det selv, men Naturvernforbundet er så mye mer enn det! Det må vi gi like stor plass, konkluderer Hansen.