På tide med kvotepause
Kvotesystemet er i dyp krise. Norge kjøper flere millioner kvoter fra utviklingsland for å oppfylle våre klimamål. Tanken var god – klimakvotene skulle gå til å kutte utslipp og skape en miljøvennlig framtid. Men flere av dem gir i stedet økte utslipp av klimagasser, forgiftning av lokalmiljøet eller beslaglegger store landområder som lokalbefolkningen tidligere har…
Jim West/Global AwareKronikk av Lars Haltbrekken og Anders Haug Larsen
Dagens NRK-dokumentar viser hvordan handel med klimakvoter ikke fungerer slik det var tenkt. Utgangspunktet var at rike land som Norge gjennom kvotekjøp skulle hjelpe utviklingsland til å heve levestandarden uten de samme store klimagassutslippene vi har hatt.
Dessverre har alt for mange kvoteprosjekter svært tvilsom miljøeffekt. Vi kan øke våre klimagassutslipp ved å betale for prosjekter som ville blitt gjennomført uansett Når slike prosjekter innlemmes i kvotesystemet gir de andre en rettighet til å forurense. Resultatet blir da økte utslipp som skader klimaet. Flere prosjekter har kanskje gitt reduserte klimautslipp, men samtidig ført til store miljø- og helseskader for lokalbefolkningen. Atter andre prosjekt legger beslag på store landområder, landområder som ellers kunne vært brukt til å produsere mat. På toppen kommer prosjekter som drives av selskap som planter skog et sted for å binde CO2, men hugger ned regnskogen for fote andre steder.
I femten år har vi arbeidet med å få kvotesystemet til å fungere. Nå er det på tide med en tenkepause. Norge har alt for generelle og vage krav til hvilke kvoter vi ønsker å kjøpe. Vi følger kravene som utvikles innen FN, men dessverre er dette regelverket alt for svakt. Naturvernforbundet krever at regjeringen stanser alle kjøp av klimakvoter fra utviklingsland inntil vi har på plass et system som ivaretar miljø- og menneskerettighetene.
Kravene FN har satt til klimakvotene ikke er strenge nok. En ny rapport bestilt av FN anslår at over halvparten av alle kvotene fra utviklingsland frem til 2020 kan stamme fra prosjekter som ville blitt gjennomført selv uten støtte. Dette gjelder i hovedsak prosjekter fra vann- og vindkraftverk i Kina og India. Omlag en fjerdedel av Norges kvotekjøp kommer fra kinesisk vindkraft. Prosjektene kan være gode og gi utvikling, men i stedet for å kutte utslippene bidrar de til å øke dem når rike land kan øke sine utslipp tilsvarende. FN tillater også kullkraftverk som bygges mer effektivt enn de ellers ville gjort å selge klimakvoter. På den måten vil penger som egentlig skulle gått til utvikling av miljøvennlig energi gå til utbygging av nye kullkraftverk som vil stå å forurense i flere tiår fremover. Norge har heldigvis sagt nei til kjøp av kvoter fra kullkraftverk, men tillater samtidig flere andre tvilsomme kvotekjøp.
En rekke norske bedrifter er en del av EUs kvotesystem for klimagasser. EU har utviklet egne regler for hvilke kvoter bedriftene kan kjøpe. For eksempel har EU forbudt bedriftene å kjøpe kvoter fra skogprosjekter da det er store utfordringer knyttet til beregning av utslippsreduksjoner fra slike prosjekter, og at disse i liten grad bidrar til overføring av teknologi og utvikling i mottakerlandet. Fra nyttår vil også kvoter fra klimatiltak innen produksjon av kjølegasser som brukes i kjøleskap og airconditionanlegg forbys. Dette betyr at norske bedrifter ikke kan kjøpe slike kvoter, men det er ingenting som hindrer den norske stat i å gjøre det.
Norge må stille klare krav til hvilke prosjekter vi kjøper klimakvoter fra. Dette er viktig av flere grunner. For det første er det viktig at vi velger å støtte prosjekter med faktisk miljøeffekt da dette er viktig i seg selv. For det andre vil det være et viktig signal til kvotemarkedet at kun gode prosjekter vil kunne få solgt sine klimakvoter. For det tredje vil strenge miljøkrav være et viktig signal overfor andre rike land slik at de også stiller strengere krav til hvilke kvoter de kjøper.
Samtidig som vi kan gjøre miljøeffekten av kvotesystemet bedre ved å stille strengere krav til hvilke prosjekter vi kjøper kvoter fra må vi også tørre å ta den store debatten om klimakvoter er den beste måten å sikre miljøvennlig utvikling i den fattigere delen av verden. Å sørge for at utviklingsland kan bekjempe fattigdom og øke sin velstand uten samtidig å øke klimagassutslippene er en viktig oppgave. Rike land som Norge, som bærer mesteparten av ansvaret for å ha skapt klimaproblemet, har både en moralsk og en juridisk forpliktelse til å hjelpe utviklingslandene i dette arbeidet.
Spørsmålet er ikke om vi bør bidra til å finansiere klimatiltak i utviklingsland. Spørsmålet er om vi skal kreve retten til å fortsette vår egen skyhøye forurensning i retur for disse pengene. Det er fullt mulig å bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland på andre måter enn gjennom kvotehandel. Norges bidrag til bevaring av regnskog i Brasil og Indonesia skjer helt uten handel med kvoter. Denne viktige satsingen gir oss ingen rett til å forurense.
I diskusjonen om vi skal gjennomføre klimatiltak i Norge eller i utlandet må vi altså komme oss bort fra Finansdepartementets «enten-eller»-logikk til et «både-og». Klimaproblemene er for store til at vi kan sette utslippsreduksjoner i Norge opp mot utslippskutt i fattige land – vi trenger å øke innsatsen begge steder. Kvotesystemet kan bli bedre med strengere krav til hvilke prosjekter vi kjøper kvoter fra. Det er viktig. Men vi må også tenke større enn dagens kvotehandel, som til tross for snart femten års erfaring fortsatt ikke har vokst av seg barnesykdommene.