Hvorfor sitter Per-Erik Schulze med hendene fulle av små plastkuler på ei strand ved Frierfjorden? Bli med til «Helvetesstranda», hvor plastkulene ligger flere titalls centimeter ned i fjæra.

Denne artikkelen er hentet fra Natur & miljø nr. 2-2017

Prolog

Frierfjorden, Telemark, 28. september

Per-Erik Schulze går ned mot Frierstranda på Herøya. Det er en nitrist dag, regnet yrer ned over Grenland, dusjer landskapet med små regndråper. Ikke sånne som du blir våt av med det samme, men den typen som væter deg så langsomt at du ikke oppdager det før det er for sent.

To-tre meter fra vannet setter han seg ned og begynner å grave med bare hendene. Han har på seg en oransje lue og en grønn regnjakke, ikke ulik fargene på høstløvet han børster bort for å avdekke jordsmonnet. Og så henter han opp en håndfull svart jord med en mengde hvite prikker. Ved første øyekast kan det se ut som store mauregg. Men det er ikke det. Det er plastkuler, eller pelleter.

– Det er masse her. Vi kan grave flere titalls centimeter ned i fjæra, og det er plastikk, plastikk, plastikk. Jeg vil anslå at 20-30 prosent av alt som ligger her er plastikk. Det er ganske groteskt, sier Schulze, som er jobber som marinbiolog i Naturvernforbundet.

– Frierstranda er en av Europas mest plastforurensede strender. Vi kaller den bare for Helvetsstranda, sier Schulze.

Men hvor kommer all plasten fra? For å finne svar på det, må vi dra over på den andre siden av fjorden, hvor den britiske kjemikaliegiganten INEOS driver Norges største plastfabrikk. 

Se også vår video fra Frierstranda:

Kapittel 1 
«Verden kollapser uten plast»

Frierfjorden ligger ved utløpet av Skiensvassdraget mellom Porsgrunn, Skien og Bamble. Navnet «Frier» stammer trolig fra norrøn tid og betyr den «vakre». Og det er vakkert her, men fjorden er også kjent som en av verdens mest forurensede. I 1928 ble Herøya Industripark etablert av Norsk Hydro. Det var starten på et industrieventyr, men også første kapittel i en lang og vond forurensningshistorie. Produksjon av gjødsel, magnesium og ferrolegering har forurenset fjorden med dioksiner, klorforbindelser, tungmetaller, PCB, kvikksølv og PFAS. Fjorden er renere nå, men fortsatt kan du ikke spise fisken du fanger her.

Vi følger Herreveien fra Stathelle og innover fjorden på Bamble-siden. Hit kom plastindustrien på slutten av 1970-tallet. Da ble et nytt kapittel påbegynt, og mens vi kjører inn langs rørgata på plastfabrikken, hvor skifergass fra USA til blir til plastråstoff, skrives det fortsatt på det kapittelet.

På plastens side
Vegg i vegg med plastfabrikken ligger Norner, som er et forsknings- og teknologisenter for plastindustrien. Her har vi en avtale med en mann som han vært i bransjen nesten siden plastens barndom.

– Jeg er på plastens side, og jeg er både stolt og skamfull, sier Ole Jan Myhre.

Myhre er markedsdirektør i Norner. Han bruker mye av tiden sin på å reise til kunder i inn- og utland. Norner hjelper kundene med å utvikle ulike plastprodukter, og akkurat nå jobber de tett med Bama for å se på hvordan de best kan emballere frukt og grønt.

– Jeg er stolt av å ha vært med på de siste 30 årene av plastens utvikling, men jeg skammer meg over at det er først nå at vi ser effektene av plastforsøplingen. Plast havner i naturen og i havet, hvor den blir spist av fugler og dyr, og mange av dem dør. Vi har ikke hatt fokus på plast i havet tidligere, det var ikke noe tema før inntil to år siden, sier Myhre.

Hvis han kikker ut av vinduet sitt, kan han se ned på plastfabrikken, hvor han jobbet fra 1987 til 2007. Gjennom flere tiår har han vært med på å utvikle plastråstoffer og produkter som har blitt store internasjonalt.

– Vi vet at plastforbruket vil tredoble seg frem til 2060. Det er ikke noen vei tilbake. Det er bare ett materiale som kan «fasilitere» den samfunnsendringen vi står overfor, og det er plast. Hadde vi fjernet plasten, ville verden kollapset, hevder Myhre.

Det er funnet plastkuler i havhester helt nord til Svalbard. Foto: David Cook

Middagstallerken full av plast
Plast skiller seg fra de fleste andre materialer på kloden fordi den ikke brytes ned. Når plast havner i naturen og i havet blir den over tid delt opp i stadig mindre biter, men den blir ikke borte. Stadig mer plast blir spist av fugl, fisk og sjøpattedyr, som tror det er mat. Plasten gir dyra en metthetsfølelse, og mange dør som følge av avmagring. En studie av mageinnholdet i havhester på Lista fra 2004 til 2008 viser at 98 prosent av fuglene hadde plast i magesekken, i snitt 0,33 gram per fugl. Det tilsvarer en stor middagstallerken med plastgjenstander for et menneske. Plastkuler av samme type som produseres her i Bamble er funnet i magen til havhester helt opp til Svalbard.

Og det stopper ikke der. Ifølge Havforskningsinstituttet hadde 20 prosent av undersøkte krabber i Barentshavet ulike typer plastbiter i magen. Det har også blitt påvist at dyreplankton spiser plast. Plasten finnes nå i alle ledd i næringskjeden, og World Economic Forum har regnet ut at det vil være mer plast enn fisk i havet i 2050.

Kapittel 2
Fra Helvetesstranda til Paradisbukta

Forsøplingen av kysten langs Telemark har vært en økende bekymring, og i 2015 gikk Porsgrunn, Bamble og Kragerø kommuner sammen om å overvåke seks strender for å finne ut hvor mye søppel som driver i land. Bak det hele sto Per-Erik Schulze og Naturvernforbundet i Kragerø, som har foretatt feltarbeidet. Og resultatene har overrasket alle. I løpet av ett år driver det i land tusenvis av plastbiter på hundre meter strand, cirka ti kilo i året.

Vi stanser i Flakvarpbukta ved utløpet av Skienselva. Rett nedenfor veien ligger ei fin lita strand. Små bølger skvulper forsiktig inn over hvit sand. Denne stranda er ikke med i overvåkningsprosjektet, men Schulze vil se hva han kan finne, og han trenger ikke å lete lenge.  En plastpose ligger og dupper i vannkanten. Vi finner biter av tau, isopor, Q-tips, ei blomsterpotte, en six-pack-innpakning, en bagasjeremse fra en flyplass og diverse andre plastbiter. Og litt lenger opp, mellom pinner og siv som havet har skylt inn, finner Schulze det han ser etter. Plastkuler. Det er bare å begynne og plukke. I løpet av et par minutter har han hånden full. Noen ser helt nye ut, nesten gjennomsiktige, andre er farget av å ha ligget ute en stund.

– Vi finner plastkuler i fjæra i hele fjorden. Vi kan stoppe og se hvor som helst, de er over alt, sier Schulze.

Per-Erik Schulze plukker plastkuler i Flakvarpbukta. Foto: Tor Bjarne Christensen

Flere tonn med plastkuler
Kort tid etter er vi fremme ved Frierstranda. Lokalbefolkningen drømmer om å anlegge badestrand her, men før det kan skje må det ryddes opp. I skvalpesonen, et per-tre meter fra vannet, ligger det millioner av plastkuler.

– Det dreier seg trolig om flere tonn plast, bare på denne ene stranda, sier Schulze.

– Dette er gamle synder, men vi vet også at utslipp har pågått helt frem til i dag. Vi har undersøkt strendene i nærheten av fabrikken og finner helt ferske pelleter der, sier Schulze.

Fra stranda kan se over fjorden til INEOS plastfabrikk. Det er ikke vanskelig å tenke seg at vind og strømforhold har ført plastkulene over hit. Fabrikken produserer pelleter som råstoff til matvareemballasje, film til emballasje- og bygningsindustri og til farmasøytisk industri. Du lever knapt en dag uten at du er i befatning med plasten som lages her. Av plastkulene som ligger strødd på denne stranda, kunne det lages store mengder emballasje.

Plastkulene ligger tett i tett på Frierstranda. Foto: Tor Bjarne Christensen

– Dette er et miljøgiftproblem, og det må ryddes opp i. Ved neste høyvann og storm går mye av dette på sjøen igjen. Det meste vil havne langs kysten herfra og ned til Kristiansand, men noe tas med strømmene og føres nordover mot Arktis. Dette er akkurat den type mikroplast som er funnet i lundefugler, havsuler og andre havgående sjøfugler i Nordsjøområdet og Norskehavet. Naturvernforbundet har funnet slike pelleter helt nord til Lofoten, sier Schulze.

Sanitærstranda
På vei utover i fjorden stopper vi på Bøkkerkåsa, et av de andre overvåkningsstedene i Frierfjorden. Stranda er kjent for å fange opp spesielt mye sanitæravfall. Sprøyter, ørepinner, tannpirkere, alt som folk kan finne på å putte i do. Det er ikke på langt nær like mye plastkuler her, men vi trenger ikke å lete lenge før de dukker opp. Også her ligger de nedover i jordsmonnet.

– Vi har undersøkt strendene ganske ofte, noen ganger med bare med en ukers mellomrom. På den måten har vi kunnet dokumentere at avfall som har havnet på strendene driver ut igjen. Våre tall viser at bare ti prosent av det som driver inn på ei strand blir liggende, resten er på flyt rundt i fjorden, sier Schulze.

Over hundre ørepinner
Siste stopp er Langøya. Der ligger det ei sydvendt strand, hvor bølgene ruller tungt inn fra Skagerrak. Tom Erik Økland, som driver restaurant på øya, henter oss i Langesund med den lille båten sin. Han har en gang uttalt at «livet nytes best i dorgefart», og selv om det kan være mye sant i det, er dorgefarten over fjorden i regnet ingen nytelse akkurat i dag. Store deler av året er Økland ute på Langøya. Han har gjort jevnlige registreringer av forsøplingen på den sydvendte stranda. En morgen han kom ned dit, var den full av Q-tips. Det var mer enn hundre stykker. Og så viste det seg at det hadde vært overløp på kloakken lenger inne i fjorden. At ørepinnene deres skulle havne på ei strand langt ute i havgapet, hadde de nok ikke tenkt på, alle de som kastet dem i do.

– Jeg har funnet veldig mye forskjellig, søppel av alle slag. Det er ganske sørgelig, og jeg mistenker at folk ikke har helt tankene med seg om dagen. Før jeg begynte registreringene her, ante jeg ikke at det var så ille, sier Økland.

Paradisbukta er idyllisk, men selv her finner vi plastkuler og mye annet skrot. Foto: Tor Bjarne Christensen

Plast i paradis
Tenk deg ei strand innerst i en bukt, med glatte svaberg på begge sider, og verdens fineste hvite sand mot et belte av strandplanter og en nydelig strandeng innenfor. Det er lett å forstå at stedet har fått navnet Paradisbukta.

Men selv ikke Paradis er fritt for plast. Vi finner et rikt sortiment av plastprodukter. Først ser det ikke ut til å være noen pelleter her, men det er bare fordi vi leter for nær vannet. Inne ved strandenga, så langt inn som femten meter fra vannet, ligger det plastperler og lyser i nede i gresset, mellom skjell og steiner. De minner oss om at noe sånt som ren urørt natur, det skal du jammen dra langt av gårde for å finne.

Epilog

En formiddag i oktober ringer jeg til Magnar Bakke, administrerende direktør i INEOS Bamble AS, for å spørre ham hva selskapet har tenkt å gjøre med alle plastkulene som er funnet på strendene i Frierfjorden.

– Jeg har selv vært på Frierstranda og sett, sier Bakke. – Pelletene ligger i jordsmonnet ovenfor «plaskesonen» og kan stamme fra vår fabrikk.  Det dreier seg i så fall om «gammel moro». For 20-40 år siden ble nok ikke dette sett på som et problem, sier Bakke.

Han opplyser at det tidligere er funnet plastpelleter langs Frierfjorden som man med sikkerhet kan si ikke stammer fra INEOS Bamble.

– Er dere villig til å rydde opp etter dere?

– Ja, vi har sagt at vi kan være med på å betale for oppryddingen av Frierstranda, og vi håper på at Porsgrunn kommune vil organisere en opprydding, sier Bakke.

– Har dere kontroll på utslippene av plast fra fabrikken?

– Ja, vi har svært god kontroll på dette. Man kan likevel aldri garantere at det er null, men dersom noe unnslipper er det snakk om ubetydelige mengder, sier Bakke.

– Når fikk dere stanset utslippene fra fabrikken?

– Det har aldri vært et kontinuerlig utslipp av pellets, kun dersom det har vært en akutt uønsket hendelse. Det kan ha kommet ut pellets inntil for et par år siden. Men det som er sluppet ut stammer hovedsakelig fra de første tiårene etter at produksjonen startet her i 1978, sier Bakke.

INEOS Bambles plastfabrikk ligger rett på den andre siden av fjorden for Frierstranda. Foto: Tor Bjarne Christensen