– Folk har ofte sviktende forestillinger om hva tekstiler egentlig er og inneholder. Hvis du hadde kjørt det kjente spørsmålet fra NRKs klassiker «20 spørsmål», om dine klær tilhører plante- dyre- eller mineralriket, tror jeg ikke mange hadde svart rett, sier senior forsker Ingun Grimstad Klepp ved forbruks forskningsinstituttet SIFO ved OsloMet.

Hun er en av Norges mest anerkjente tekstilforskere. Nylig skriv hun, sammen med kolleger, rapporten «Microplastic pollution from textiles: A literature review», som sammenfatter forskningen på tekstiler (spesielt klær) og mikroplast. Internasjonale rapporter peker på syntetiske tekstiler som en av de største kildene til plastforurensningen i havet. Når vi vasker klær, slites fibrene ned og blir med vaskevannet ut i havet. Bruken av syntetiske tekstiler har eksplodert de siste tiårene, og ifølge Klepp bruker vi i dag ni ganger mer polyester enn i 1980.

– Det finnes et utall forskjellige syntetiske stoffer, der polyester er det mest kjente og brukte. Disse er laget av olje, og er plast. I tillegg finnes det tekstiler som lages av planter, men gjennomgår en prosess så de får endret sine egenskaper. I tillegg har du naturmaterialer som gjennomgår etterbehandlinger som tilføres for å gi stoffene spesielle egenskaper. Da tilføres ulike kjemiske komponenter for å oppnå spesielle egenskaper ved det ferdige plagget. Denne etterbehandlingen gir ofte store mengder miljøgifter, tungmetaller og andre miljøfarlige stoffer som avfall, forklarer Klepp.

– Som en tommelfingerregel kan vi si at jo mindre etterbehandling stoffet har gjennomgått, jo bedre vil det være miljømessig. Ublekede og ufargede stoffer er oftest mindre miljøbelastende enn fargede, sier Klepp.

Klepp peker særlig på de såkalt regenererte cellulosefibrene. Disse markedsføres ofte som naturlige, men regnes til de kunstige fibrene. Viskose er et stikkord, og markedsføres ofte med materialet som var utgangspunktet før den kjemiske behandlingen, for eksempel bambus.

– Dersom det faktisk er bambus, er det et naturmateriale som ligner mye på lin. Men viskose laget med bambus som base er kjemisk modifisert så stoffet får mange av de samme egenskapene som plast. Ingen vet hvordan fibrene oppfører seg i naturen. Dette blir markedsført som et naturlig materiale. Det undergraver skillet mellom naturlig og kunstig, forbrukernes mulighet til å ta miljøvennlige valg og grunnlaget for diskusjon, sier Klepp.
– Under det grønne skiftet må vi erstatte oljebaserte plagg med naturlige. Men hvis vi da bearbeider naturlige stoffer så de oppfører seg som plast, er mye av vitsen borte, sier Klepp.

FAKTA: Syntetiske tekstiler
Alle syntetiske tekstiler er laget av olje, og er plast.

Kjente syntetiske tekstiler er polyester, polyamid (nylon), akryl, modakryl, polyuretan, elastan, polyeten, kevlar, polypropen og vinyl. Andre syntetiske tekstiler eller varemerker for syntetiske tekstiler er aramid, PVC, spandex, lycra, mikrofiber, goretex, sympatex, windstopper, scotchgard, aquaguard, exceltech, polartec, tactel, teflon, tencel, thinsulate og cordura.

Regenererte cellulosefibre er laget av cellulose, men modifisert slik at det får mange av egenskapene til plast. Hvordan partikler fra disse tekstilene oppfører seg i naturen er uklart, men det er grunn til å tro at de er like tungt nedbrytbare som plast.

Disse regnes også til de syntetiske tekstilene.

Kjente tekstiler fra regenerert cellulose er viskose, modal, cellull, rayon, kunstsilke, cellofan og bambus viskose (ofte bare referert til som bambus).

Kilder: Ingun Grimstad Klepp/SIFO, rosenvold.no

Alle tekstiler har klare miljøproblemer. De syntetiske er laget av olje og blir til mikroplast, mens bomull tar store arealer og bruker mye vann, sprøytemidler og gjødsel. Viskose krever også mye energi og kjemikalier under fremstilling og, gjennomgår ofte svært miljøbelastende etterbehandling. Ull har fått lav score i enkelte miljøundersøkelser med vekt på klima, blant annet publisert av Framtiden i våre hender. Likevel mener Klepp at ull ofte kan være et godt miljøvalg, selv om produksjonen fører til noe utslipp.

– Vi må kjøpe færre plagg, med bedre kvalitet. Vi bør kjøpe klær som holder lenge, og ikke må vaskes så ofte. Ull er ofte et ganske godt miljøvalg fordi det brukes lenge og kan vaskes sjelden, sier Klepp.

Superwash-behandling av ull er en etterbehandling der ulla bades i kjemikalier og påføres et tynt lag plast for å kunne vaskes i maskin. Klepp mener det er god grunn til å unngå ull som har gjennomgått slik behandling hvis man kan, men minner om at rene syntetiske tekstiler avgir langt mer mikroplast enn behandlet ull.

Rapporten Klepp nylig publiserte, peker på tre hovedtiltak for å redusere utslippene. Reduksjon i forbruk av klær og tekstiler, forbedringer i bruken av syntetiske plagg og erstatning av syntetiske fibre med naturlige.

Rapporten påpeker at selv om vi i liten grad kaster klær på søppelfyllinger i Norge, gjøres dette i stor skala i resten av verden. Og syntetiske materialer som blir liggende på ei søppelfylling, vil med tiden brytes ned til mikroplast.

Men tekstiler er langt mer enn klær. «Skumgummi», sier vi, men det er lenge siden gummi var hovedbestanddel. Vi burde sagt «skumplast». Plast er dominerende som stopping i alt som er mykt: kosebamser, madrasser, sofaputer og stoler. Også til isolasjon og emballasje er plast mye brukt. Isopor er plast, både den som ligger inne i veggen og den som ligger i emballasjen til alt du kjøper på nett som leveres i posten. Fiskesnører er plast, det samme er garn, tråler, tauverk og teiner. Regntøy er plast, det samme er «superundertøy», de aller fleste trenings- og sportsklær og mikrofiberkluter. Kan alt dette erstattes? Klepp understreker viktigheten av å kjøpe produkter med høy teknisk kvalitet.

– Syntetiske produkter av høy kvalitet skiller ut mindre mikroplast enn produkter av lavere kvalitet. Hvis vi samtidig vasker slike tekstiler sjeldnere og mer skånsomt, vil vi begrense utslippene, sier Klepp.