– Vi har funnet en måte å hjelpe makrellterner på. Går det som vi håper, kan vi snu den dramatiske nedgangen arten nå opplever, sier Rådmund Steinsvåg, leder i Naturvernforbundet i Lindesnes.

På kanten av stupet

Lokallaget har tatt på seg en oppgave som mange mener er umulig. Makrellternen står som sterkt truet på Artsdatabankens rødliste fra 2021. Den har gått kraftig tilbake og er nå borte som hekkefugl mange steder langs kysten fra Halden til Vestlandet. I perioden fra 1986 til 2013 forsvant åtte av ti fugler fra kysten av Skagerrak. Særlig ille har situasjonen vært i Vest-Agder, hvor bestanden falt med nesten 90 prosent på ti år, fra 2010 til 2020, ifølge Artsdatabanken.

– Makrellternene lever på kanten av stupet, og folk ser dystert på disse fuglenes sjanse til å klare seg. Men vi mener at vi faktisk kan redde dem. Hvis vi lykkes med det, skal vi greie å hjelpe andre sjøfugler også, sier Steinsvåg.

Mink og matmangel

Han og lokallaget går noen spennende uker i møte. I begynnelsen av mai kommer makrellternene tilbake etter å ha overvintret på kysten av Vest- og Sør-Afrika. De slår seg til i små kolonier på holmer ikke så langt fra land, hvor de legger reirene i små groper på bakken. Det har de alltid gjort, og i uminnelige tider har det gått bra. Men nå har de en farlig fiende som de ikke har greid å tilpasse seg til: minken. Ved siden av mangel på mat i havet, er minken den største trusselen mot makrellterner og andre sjøfugler.

– Når minken kommer til en koloni, dreper den rubbel og bit. Den er som et ekorn som samler mer mat enn den greier å spise selv. Det ligger i dem at de skal ta så mye som de klarer, sier Steinsvåg.

Getty Images

Rømte fra pelsoppdrett

Minken et godt eksempel på hvor galt det kan gå når fremmede arter sprer seg i et annet land. Det lille mårdyret hører hjemme i Nord-Amerika og ble innført til Norge av pelsoppdrettere for snart hundre år siden. Det gikk ikke lang tid før de første dyrene rømte fra minkfarmene, og et stort antall dyr har rømt opp gjennom årenes løp. Det har også vært flere tilfeller der mink har blitt sluppet løs av folk som har aksjonert mot pelsdyroppdrett. Ute i naturen har de tilpasset seg godt, og de fremstår nå som ville dyr som er å finne over hele landet. Men det betyr ikke at minken hører hjemme her. På Artsdatabankens fremmedartsliste står den i kategorien «svært høy risiko». Det betyr at den gjør stor skade og at den sprer seg ukontrollert.

– Minken er en art som kommer fra et sted hvor de ikke kan fråtse i fuglekolonier. Når den kommer til Norge, hvor flere fugler lever i kolonier, så går det galt, sier Steinsvåg.

Nettverk av voktere

For fire år siden startet Naturvernforbundet i Lindesnes sitt makrellterne-prosjekt. De samarbeider med Birdlife, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statens naturoppsyn, hytteeiere og kommunen og har et nettverk med frivillige som bor langs kysten. Hver koloni får en egen ternevokter som skal passe på kolonien og se til minkfellene. Når noen observerer en mink, går alarmen og nettverket varsles. Da lever minken farlig.

– Vi kan ikke styre mattilgangen i havet, men minken kan vi gjøre noe med. Vi ser at så lenge vi klarer å holde minken unna, så går det bra, sier Steinsvåg.

Resultatene er svært lovende. Makrellternene i området får nå fram rundt femti unger i året. Det gir håp.

– Vi ligger på samme antall terneunger hvert år som før bestanden kollapset. Vi har klart å stabilisere situasjonen og har god tro på at vi kan snu den negative trenden for ternene, sier Steinsvåg.

– Vi ser at vi har funnet en modell som er veldig kostnadseffektiv. I stedet for at noen få skal gjøre veldig mye, er vi mange tannhjul i et stort maskineri. Det har vært stor interesse for dette. Ternene vekker et helt spesielt engasjement, og folk gleder seg over å følge med på arbeidet, sier Steinsvåg.

Foto: Ado Gerzic

Drømmer om nasjonalt prosjekt

I år er han ekstra spent på den kommende hekkesesongen. Naturvernforbundet i Lillesand har adoptert prosjektet, og de starter denne våren. Hvis de lykkes der, er dette noe som kan gjøres i stor skala.

– Jeg håper at andre lokallag vil la seg inspirere. Drømmen er at vi kan jobbe etter den samme modellen langs hele kysten. Den dagen vi får til det, kan vi virkelig gjøre en forskjell for makrellterner og andre sjøfugler, sier Steinsvåg.

På den måten kan man kjøpe seg tid og gi sjøfuglene en bedre sjanse til å overleve. For – selv om man fjerner minken – er endringene i havet og matmangel den største trusselen mot sjøfuglene.

– Vi her i Lindesnes kan ikke snu den negative utviklingen i havet, det krever en stor felles innsats. Men hvis vi lokalt kan holde liv i sjøfuglkoloniene våre til vi får løst de store oppgavene, kan vi gi bestandene en sjanse til å overleve, sier Steinsvåg.

Hentet torsk til mamma

Han vokste opp i Mandal i en tid da livet i havet var helt annerledes.

– Jeg hadde en liten robåt, og var ofte ute og fisket. Jeg fikk alltid fisk – jeg bare peilet meg inn på en torskehåle – og kunne dra ut nesten på bestilling og hente fisk til mamma. Det er totalt forandret. Når jeg drar på sjøen nå, regner jeg ikke lenger med at jeg kommer til å få noe fisk, sier Steinsvåg.

Han synes det er skremmende at endringene i havet har kommet så raskt.

– Det er enda verre for de som kommer etter, som ikke har noe forhold til en natur som fungerer. De er ikke vant til å kunne dra ut og få fisk, derfor reagerer de kanskje ikke på at de ikke får noe heller. Samtidig har jeg tro på at vi kan gjøre noe med dette. Uansett hvor negativ situasjonen er, finnes det håp. Det er terneungene på holmene her i Mandal levede bevis på. Hvis det er nok vilje, så er det mulig å gjøre noe med dette, sier han.

Ukuelig optimist

Han er opptatt å formidle et positivt budskap, og det er mye å glede seg over i arbeidet de gjør. Naturvernforbundet i Lindesnes jobber med blomsterenger, insekter, rydding av spøkelsesteiner, sandsvaler og mye annet.

– Jeg er opptatt av betydningen av å gi folk håp. Når du jobber med naturvern, er det så mye som går feil vei, men hvis du kan vise til noe som går bra, tåler du mer av de tingene som ikke går riktig vei. Det gjør at du holder motivasjonen oppe, sier Steinsvåg.