Norge er best!

Advokat Wilhelmsen fortsatte med statens innlegg ved å liste opp en lang rekke klimatiltak, mål, avtaler og ambisjoner som regjeringen og Norge gjennomfører på klima og berømmet regjeringens fantastiske klimainnsats:

– I 2010 var CO2 utslippene 10 millioner tonn lavere enn de ellers ville vært hvis det ikke hadde vært for regjeringens klimapolitikk.

At vi ligger langt unna å nå klimamålene er visst en mindre detalj i denne sammenhengen. Wilhelmsen nevnte blant annet ENOVA, CO2-avgiften, klimateknologifond og CO2-fangst og lagring (som ennå ikke finnes) som eksempler på regjeringens klimainnsats. Han berømmet også Norge sitt internasjonale klimasamarbeid, hvor han mente at Norge er en aktiv pådriver for bilaterale og internasjonale klimaavtaler. Samtidig påpekte han at siden Norge er med i EU sitt kvotesystem, så betyr ikke utslippskutt i Norge nødvendigvis at utslippene globalt går ned:

Hvis vi kutter utslippene i Norge, så kan vi selge kvotene og da vil det bare føre til at utslippene kommer andre steder. Så det er usikkert om det egentlig vil medføre et reelt utslippskutt globalt.

Deretter kom det en lang og varm omfavnelse av norsk olje- og gassproduksjon hvor innholdet var til forveksling lik programerklæringen til lobbyorganisasjonen Norsk olje og gass:

-Norsk oljeproduksjon er mer miljøvennlig enn andres produksjon
– Å kutte norsk oljeproduksjon vil føre til utslipp andre steder
– Norsk gass erstatter kull og er dermed et klimatiltak

Med andre ord mener staten at det ikke vil ha noen effekt på de globale utslippene dersom retten pålegger staten å stanse 23. konsesjonsrunde. Dette er velkjente argumenter fra oljenæringen som imøtegås av Naturvernforbundet i denne artikkelen: 5 myter om norsk olje og gass.

Norge har oppfylt sine plikter

Poenget med denne lange opplistingen av klimainnsatsen til regjeringen og staten Norge er å vise at dersom retten skulle komme til at det finnes en såkalt “materiell skranke” (en grense som kan bli brutt) i miljøparagrafen, så er denne uansett ikke brutt, fordi regjeringen oppfyller den positive plikten til å iverksette tiltak som er beskrevet i 3.ledd i miljøparagrafen. Ifølge staten finnes det ikke noen plikt fra å “avstå” fra en handling, det finnes kun plikt til å gjøre positive tiltak for å kutte klimagassutslipp, og det gjør de allerede.

Regjeringsadvokat Sejersted mente heller ikke at konsekvensene av klimaendringer nødvendigvis vil være så alvorlige i Norge, og at det er politisk ustabilitet som vil være den største utfordringen her hjemme. Det er usikkert om han kan ha lyttet da Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, holdt sitt partsinnlegg og forklarte hvordan liv allerede har gått tapt og hvordan bøndene i Norge har fått ødelagt avlingen sin.

Replikk fra miljøorganisasjonene

Etter pausen var det duket for replikkvekslingen, hvor de saksøkende organisasjonene får lov å kommentere på det som har kommet frem i Statens hovedinnlegg:

– Denne saken handler om forhold som er viktigere enn at man bare kan klappe ungdommene på skulderen og si at det er “flott at dere engasjerer dere”, begynte Hambro i sin replikk og viste til at den får støtte fra alle generasjoner.

– Denne saken handler om forhold som vil påvirke levevilkårene til ungdom og barn som i dag ikke har stemmerett. De er maktesløse. Og derfor påberoper de seg grunnlovens miljøparagraf 112 som skal gi makt til de maktesløse. Disse har grunnloven gitt beskyttelse og bestemt at skal passes på.

Hambro ga også et stikk til hvordan regjeringsadvokatens argumenter og fremsatte påstander på ingen måte har tatt til seg den vitenskapelige dokumentasjonen og forskningsresultatene som har blitt fremlagt i retten:

– I denne saken har vi snakket om retten til kunnskap; hva skal vi med kunnskap og hvorfor har vi rett til kunnskap. Men etter å ha hørt regjeringsadvokaten kan man stille seg spørsmålet: hva skal vi med forskning?

– Stortinget visste hva de gjorde

Hambro bestred også regjeringsadvokatens påstander om at dersom Stortinget hadde visst at endringene i miljøparagrafen hadde ment at man kunne saksøkt staten for oljeboring, så hadde de aldri vedtatt denne endringen.

– Stortingsdebatten og dissensen som ble tatt ut viser at alle på Stortinget visste at man hadde å gjøre med en rettighetsbestemmelse!

I statens hovedinnlegg ble det også lagt frem en teori om at tidligere høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, som satt i Lønningsutvalget – det offentlige utvalget som foreslo endringer i Grunnlovens rettighetskapittel i 2014 – hadde hatt en agenda for å fremme miljøparagraf 112, under og etter utvalgets arbeid.

Dette reagerte Hambro kraftig på i sin replikk:

– Så får vi høre at Pål Lorentzen nærmest skal ha lurt grunnlovsendringen inn. Vanligvis må staten forsvare seg mot delvis konspiratoriske teorier og angrep, men her er det staten selv som opererer med konspirasjonsteorier!

Norges klimainnsats holder ikke

Feinberg fortsatte med å kommentere statens forsøk på å få det til å høres ut som at miljøorganisasjonene mener at Norge overhodet ikke har prøvd å nå klimamålene. Hovedpoenget til miljøorganisasjonene handler imidlertid om at Norge ikke har prøvd tilstrekkelig å kutte de utslippene som må til for å nå ambisjonene i Parisavtalen og som må til dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Når det klimamålet vi har satt oss ikke er tilstrekkelig for å nå de nødvendige utslippskuttene som må til for å oppfylle Parisavtalens ambisjoner så gjør vi ikke det vi må.

Feinberg angrep også statens forsøk på å minimere konsekvensene av oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde og fremstille disse som ubetydelige fordi man fortsatt ikke vet om det i det hele tatt vil bli gjort noen drivverdige funn som kan føre til klimagassutslipp:

– Kanskje blir det ikke økte utslipp, det vet vi selvsagt ikke nå. Men planen er å ta opp mest mulig gass og olje. Så formålet av vedtaket er å oppnå mest mulig utslipp!

Feinberg kommenterte også at han ble svært overrasket da staten fremstilte det som om Norge har nådd klimamålene sine, all den tid dette ikke stemmer. Han refererte blant annet til Stortingsmelding 41 hvor man gikk bort fra klimamålet som ble satt i 1989 “Det er etter regjeringens mening ikke mulig å legge opp til en politikk som vil sikre en stabilisering i våre samlede co2 utslipp i år 2000”.

– En klarere erkjennelse på at man ikke vil klare å nå målene kan man vel ikke finne, stadfestet Feinberg.

Utredningssvikt og saksbehandlingsfeil

Så kom Feinberg over til å kommentere statens forsvar av de manglende økonomiske beregningene i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst:

– Før åpning av nye områder for petroleum er staten forpliktet til å foreta en økonomisk vurdering. Staten har erkjent at dette ikke er gjort. Staten har erkjent at det er mer «tenk på et tall».

Statens holdning virker å være at det ikke er så viktig med en økonomisk vurdering. Og da foreligger det grove saksbehandlingsfeil:

– At man har bomma, det er greit. Men hvis prognosen er uforsvarlig ut fra hva man faktisk har kunnskap om og kan samle inn kunnskap om, da er det feil fakta.

Feinberg repliserte at det ut fra måten staten argumenterer kan høres ut som man er villig til å åpne områder for oljeboring selv om det ville gi økonomisk tap. Så viste han til at Altasaken kan være egnet til å gi et bilde på problematikken om hvor viktig det er med økonomiske vurderinger. Hadde man hatt riktige prognoser når Altautbyggingen ble vurdert, hadde hele konflikten vært unngått. Feinberg slo videre fast at loven er soleklar på at den økonomiske vurderingen er viktig.

Statens påstand er at økonomien kun gjelder driftsfasen og ikke ved åpningen av områder for oljevirksomhet. Det stemmer ikke med lovteksten. Økonomien skal vurderes på alle stadier. Det er primært driftsfasen som er viktig, men ikke utelukkende. Man må gjøre vurderinger basert på kunnskapen man har for alle faser, men staten har ikke benyttet seg av den kunnskapen som faktisk finnes.

Historikken viser at slike økonomiske vurderinger har blitt gjort i andre runder med åpning for oljevirksomhet. Advokat Feinberg gjentok her at det i forbindelse med åpningen av Barentshavet syd ble gjort en langt grundigere vurdering av sosioøkonomiske konsekvenser av petroleumsvirksomhet med diskonteringsfaktorer og varierende oljepris og størrelse på felt. Dette ble ikke gjort i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst som er aktuelt for 23. konsesjonsrunde. Her ga man et inntrykk av at man hadde gjort økonomiske vurderinger, mens det faktisk ikke var tilfellet.

I hovedinnlegget gjorde staten et nummer ut av at manglende økonomiske beregninger og diskontering ikke var oppe i høringsrunden for Barentshavet sørøst. Feinberg repliserte at det blir helt urimelig å kritisere dette, fordi det ikke skulle være noen grunn til å tro at statens vurderinger var så dårlige:

– For det første er tallene presentert som om de er diskonterte. Tallene har ingen informasjonsverdi dersom de ikke er diskonterte. Det er ingen som i sin villeste fantasi så for seg at regjeringen presenterer tall som ikke har noen verdi. Men det er altså det som er gjort. Det er absurd å gi kritikk til høringsrunden for at dette ikke ble påpekt. Det var naturlig for høringsinstansene å tenke at økonomien i hvert fall er i orden, og så heller påpeke de negative miljøkonsekvensene av åpning.

Feinberg påpekte også det urimelige ved at staten mente det ikke finnes noen hjemmel for å kreve diskontering ved beregningene som har blitt gjort:

– Riktig matematikk må man nesten kunne kreve uten at det finnes noen hjemmel! Bør være dekkende at vi har en paragraf som sier at man skal gjøre en økonomisk vurdering. Uten diskontering har man bare sett på kontantstrømmen over tid, og det er ikke noen økonomisk beregning.

Duplikk fra Sejersted

Etter lunsj var det regjeringsadvokat Sejersted og Wilhelmsen som hadde duplikk, det vil si replikk på replikk som er strengt forbudt på landsmøtene til Natur og Ungdom. Men i rettssalen er det tydeligvis lov.

Her gikk han gjennom mye av det som tidligere har blitt sagt og understreket og avklarte statens poenger. For eksempel gjentok han at staten mener at man ikke kan tolke inn “avståelse” som del av tiltaksplikten i miljøparagrafens 3.ledd, det vil si avståelse.

Sejersted gjentok også at han ikke skjønner hvorfor ikke miljøorganisasjonene heller angriper utslipp som skjer i dag, heller enn 23.runde.

– For karbonbudsjettet spiller det ikke noen rolle om det forbrennes i dag eller i fremtiden. Men det vi ikke vet noe om er hvordan fremtiden vil se ut med tanke på teknologi osv. Derfor er det vanskelig å se hvorfor de angriper disse potensielle utslippene frem i tid og ikke for eksempel Johan Sverdrup-feltet.

Sejersted gikk tilbake til temaet om Lønningsutvalget. Han sa at utvalgets vurdering om å fjerne 3. ledd i det som ble miljøparagraf 112 var ett eksempel av svakhetene i utvalgets forståelse av Grunnloven. Han mente det var merkelig at et så kompetent utvalg kunne skrive noe sånt. Det beviser, etter Sejersteds mening, at utvalget var opptatt av helt andre ting og ikke la ned mye arbeid i miljøparagrafen. Han insisterte at han ikke mente å fremsette en konspirasjonsteori om Pål Lorentzen, men det er en del svakheter ved uttalelsene til utvalget.

Regjeringsadvokaten var opptatt av spørsmål om denne saken hører hjemme i retten:

– Dette vedtaket har vært drøftet og votert over tre ganger på Stortinget. Er det da opp til retten å overprøve dette?

Han understreket at han aldri brukte ordet “smitteeffekt” om mulige utfall av at miljøorganisasjonene vinner denne saken. Men han mente at at dette også kan gi åpning til en lang rekke andre saker.

Sejersted anbefalte også at dommerne skulle se bort fra innspill fra internasjonale aktører, som FNs spesialrapportør for miljø og menneskerettigheter, David Boyd. Han mener Boyd er opptatt av å fremme klimasøksmål, og dette ikke er relevant i tolkning av den norske grunnloven.

Statens forsvar for dårlige økonomiske vurderinger

Avslutningvis forsøkte WIlhelmsen seg på et forsvar av de økonomiske vurderingene som (ikke) er gjort. Han mente det bare er å se på Oljedirektoratets arbeid.

– Man har vurdert, men man har ikke vært så grundig og presis som ankende part ønsker. Det står i loven at man skal gjøre det. Staten klarer å lese loven.

Sammenlikningen med Altasaken mente Wilhelmsen i tilfellet er relevant for vurderinger av olje- og gassvirksomhet når det kommer til PUD (plan for utbygging og drift) for enkelte felt.

– Hvorfor er ankende part så opptatt av økonomiske vurderinger, spurte han. Man er redde for at det skal bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter. Videre hevdet han at det blir absurd å gjøre slike vurderinger i forbindelse med åpningen av et område. Hvordan verden ser ut om 10-15-20 år, det veit vi ikke. Hvis risikoen for økonomiske tap er til stede, kan man gjøre justeringer i fremtiden, f.eks. i skattesystemet. Oljedirektoratet ser på hva som ligger i bakken og det er en usikker øvelse. Det er mange usikkerhetsfaktorer som spiller inn, når blir det utvinning, hva slags teknologi har man, og ingen av de elementene er tatt med i Oljedirektoratets analyse. Det betyr ikke at udiskonterte tall er verdiløse.

Og med det var siste ord i retten sagt.

Dommen faller før jul

Dommeren avsluttet med å si at intensjonen er å ha dommen klar før jul.