– Det er på høy tid at Norge anerkjenner samenes rett til egne områder. Utbyggingen av vindkraft i Storheia er et gigantisk naturinngrep som har tatt beiteområdene fra reindriften. Vi har stått sammen med samene i denne kampen hele veien, sier Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet.

Storheia vindkraftverk ble bygget i perioden 2016-2019 og er med sine 80 vindturbiner Norges største. Reineiere og miljøvernere har i mange år kjempet for å stanse kraftverket fordi det rammer naturmangfoldet og reindriften i området.

Reindriften mener at utbyggingen strider mot urfolks rettigheter i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Saken ble behandlet i Frostating lagmannsrett i fjor, og da ble reindriften tilkjent en erstatning på 90 millioner kroner. Retten ga reineierne medhold i at kraftverket hindrer bruk av Storheia som vinterbeiteområde. Fosen reinbeitedistrikt anket saken til Høyesterett for å få konsesjonen til vindkraftverket kjent ugyldig.

– En høyesterettsdom som blir et vendepunkt i arealforvaltningen i Sápmi er sannsynlig. Da kan aksjonistene ved Repparfjord sende noen takknemlige tanker til samene på Fosen, skriver Derås i sin rapport fra Høyesteretts behandling av Storheia-saken.

– Det virker som at det ikke er noen uenighet om at vinterbeitet på Storheia er tapt. Men hva blir konsekvensen? Er fôring innenfor tradisjonell reindrift, eller en nektelse mot å utøve egen kultur og næring? FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 (SP 27) vil bli svært sentral i denne saken. Blir konklusjonen at vindindustrianlegget medfører nektelse i tråd med artikkel 27, så blir nok konsesjonen kjent ugyldig, skriver Derås.

5 dager i Høyesterett

Kjell M. Derås i Naturvernforbundets sentralstyre har fulgt Storheia-saken fra dag til dag i Høyesterett. Her er hans daglige rapporter fra rettsforhandlingene.

Dag 1, 25.august

Rapport fra Kjell M. Derås:
I 2013 godkjente statsråd Ola Borten Moe i Olje- og energidepartementet (OED) alle vindindustriutbyggingene i Trøndelag. En av Høyesterettsdommerne hadde et meget skarpt spørsmål. Borten Moes godkjennelse av konsesjonene i 2013 bygde på kunnskap som hevdet at reindrift og vindindustri ville leve godt sammen. Ulempene ville bli ubetydelige. I Frostating lagmannsretts kjennelse ble konklusjonen stikk motsatt. Kunnskapsgrunnlaget i 2019/2020 hadde endret seg, slik at «alle dommerne» var enige om at kunnskapsgrunnlaget fra 2013 var mangelfullt og feil.

I 2013 fantes det tradisjonell kunnskap i de samiske miljøene som viste at vindindustri ville bli svært skadelig for reindriften. Og det fantes også akademiske røster som støttet denne tradisjonskunnskapen.

Men når Høyesterett i storkammer i 2021 skal bestemme om Fosen Vind har en gyldig konsesjon, må de velge hvordan de skal vekte kunnskapen i 2013 opp mot kunnskapen i 2021.

Elleve høyesterettsdommere med begrenset kunnskap om sørsamisk reindrift og sørsamisk rettskultur skal dømme i denne saken. Doktorgradsavhandlingen fra Håkon Hermanstrand fra juni 2021 burde ha vært obligatorisk etterutdanning for alle i Høyesteretts-systemet.

Hvordan skal Høyesterett forholde seg til den «nye» kunnskapen som er framskaffet siden 2013? Kan man bebreide Borten Moe og OED for at de bygget sin beslutning i 2013 på feil kunnskapsgrunnlag?

Konklusjon 1. dag. En dårlig dag for eierne i TrønderEnergi, Statkraft og Statnett. Politikere i Sp og Ap er på tiltalebenken både i Trøndelag og på Stortinget, siden det er de som eier og bestemmer i de nevnte selskapene.

En høyesterettsdom som blir et vendepunkt i areal-forvaltning i Sápmi er sannsynlig. Da kan aksjonistene ved Repparfjord sende noen takknemlige tanker til samene på Fosen.

Dag 2, 26. august

Rapport fra Kjell M. Derås:
Hvor lenge har det vært samisk reindrift på Fosen, og hva er tradisjonell samisk reindrift? Fôring av rein når vinterbeite er tapt – bryter det med tradisjonell reindrift?

Hvorfor fikk bøndene langt høyere erstatning enn reindriftssamene, selv om de ikke hadde næringsutøvelse i området, spurte advokat Knut Helge Hurum, som representerer nordgruppen i Fosen reinbeitedistrikt. Han understreket at reindriftssamenes tradisjonskunnskap var lagt til grunn i Frostating lagmannsretts kjennelse, supplert med forskningsresultater fra de siste årene både i Sverige og Norge.

Samlet utbyggingskostnad ble oppsummert til røft 11 milliarder kroner, pluss 4 milliarder kroner til ny hovedkraftlinje (påspandert av Statnett).

Vi som er oppvokst på Fosen vet at det er oppført samer i de eldste kirkebøkene og i de eldste tingbøkene fra området – det vil si fra slutten av 1600-tallet/begynnelsen på 1700-tallet. Hvor gammel reindrifta er på Fosen, sier vel disse kildene ikke noe om, men det er ikke usannsynlig at reindrift i en eller annen form er like gammel som den dokumenterte samiske tilstedeværelsen.

Flere spørsmål om hva som er forskjellen på tradisjonell reindrift og vinterfôring av rein, førte til at advokatene for begge distriktene bestemte seg for å komme med en egen redegjørelse for dette temaet på dag 3, i morgen.

Det virker som at det ikke er noen uenighet om at vinterbeitet på Storheia er tapt. Men hva blir konsekvensen? Er fôring innenfor tradisjonell reindrift, eller en nektelse mot å utøve egen kultur og næring? FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 vil bli svært sentral i denne saken. Blir konklusjonen at vindindustrianlegget medfører nektelse i tråd med artikkel 27, så blir nok konsesjonen kjent ugyldig.

Men hvorfor blir de «hemmelige avtalene» med grunneierne/bøndene holdt unna videre behandling, mens samene sin erstatning blir påklaget? Her påpekte advokat Hurum en påfallende forskjellsbehandling når regjeringsadvokaten går inn og «hjelper» Fosen Vind – mot de samiske interessene.

Det er kanskje ikke uten grunn at noen på Fosen sier at å leie ut areal til en vindturbin, gir større inntekter enn 50 melkekyr …

Dag 3, 27. august

Rapport fra Kjell M. Derås:
«I Selbu-dommen (Rt. 2001 s. 769) la Høyesterett i plenum vekt på at samisk reindrift skulle vurderes som samisk reindrift – og ikke som norsk husdyrhold.» Sitat av professor Øyvind Ravna i Sagat 27.08.2021.

Fosen Vinds advokat Johan Remmen brukte sin hovedinnledning i dag til å forsøke å presse samisk reindrift innenfor rammen av norsk husdyrhold.

Statens byråkratiske krav til reindrifta om driftsplaner og bruksregler ble forsøkt framstilt som pålitelige kilder med opplysninger om hva samisk reindrift på Fosen er. Med min bakgrunn som utdannet agronom på 1970-tallet, ble det svært enkelt å lukte hva Remmen hadde til hensikt å oppnå. Han ville framstille reindrift som dårlig fungerende norsk husdyrhold: Samisk reindrift på Fosen som nå er svært mekanisert (bruker snøskuter og droner) og kan reduseres til simpelt landbruk og betraktes som økonomisk næringsvirksomhet. Kalvetapene var store, lønnsomheten liten og verdien av næringsvirksomheten var marginal, påstod Remmen.

Samisk tradisjonskunnskap, som var brukt av Frostating lagmannsrett hadde liten verdi. Remmen nevnte konkret bidrag fra Arvid Jåma, Algot Jåma og Arne Holtan. Sørsamiske reindriftsutøvere som alle har stor tillit til, unntatt advokat Remmen.

Han stod knallhardt på at tilgjengelig kunnskap på det tidspunktet i 2013 da konsesjonen ble endelig godkjent av statsråd Borten Moe, måtte legges til grunn. Prognosene av effekten som vindindustrianlegget ville påføre reindriften den gang, var at etter litt tilvenning, ville det gå fint. Remmen avviste at vinterbeitet på Storheia ifølge Frostating lagmannsrett var tapt.

Advokat Hurum kom med en skarp uttalelse om at hovedeier Statkraft kan ikke rømme fra sine urfolksforpliktelser ved å inngå i et aksjeselskap. Statkraft og dets hovedeier kan ikke trampe på SP 27.

Remmen fikk overraskende mange spørsmål om relevansen av «svartmalingen» av reindrifta som næring. Disse klarte han ikke å besvare. Hans belæring om ulike stedsnavn på Fosen, og bruken av ulike områder til sommerbeite, høstbeite m.m. kunne han ha spart seg. For oss med lokalkunnskap fra områdene, ble dette en flau forestilling. Advokat Remmen hadde også stått seg på ikke å forsøke å latterliggjøre Protect Sápmi sine beregninger for tapt vinterbeite.

Min subjektive oppsummering av dag 3: Jeg har aldri opplevd Remmen så fomlende og uklar som i dag. Kanskje kommer han sterkere tilbake på mandag, eller er han i ferd med å bli en falmende stjerne? Det eldste bildet her er Remmen i 1979, da han jobbet for Regjeringsadvokaten for å forsvare utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Et helt yrkesliv med å motarbeide reindriften er i ferd med å forsvinne inn i solnedgangen.

Dag 4, 30. august

Rapport fra Kjell M. Derås:
Fosen Vinds advokat Johan Remmen hevdet i dag at samene ikke ville tilpasse seg endret areal og endret bruk som etableringen av vindindustrien krever. Vrangvilje fra reindriftssamene var den viktigste hindringen for at vindindustri og reindrift kan leve harmonisk i lag, ifølge Remmen.

Mens landet forsvinner – 100 års kamp for arealene, var tittelen på hovedutstillingen under 100 års markeringen for det samiske landsmøte i 1917 – 2017. Utstillingen var produsert av Saemien Sijte i samarbeid med Nord Universitet. En utstilling som tok for seg hvordan arealene krympet og at de samiske reindriftsutøverne måtte tilpasse seg stadig mindre areal.

Nå har vindindustrien kommet på toppen av alle tidligere inngrep. På Storheia er det ca. 6 mil med internveier. Alle som har vært på Storheia etter at utbyggingen er fullført, forstår at dette er et gigantisk naturinngrep. Remmen gjorde også mange forsøk på å så tvil om lagmannsrettens kjennelse om at vinterbeitene på Storheia var tapt. Vindindustriutbyggingene ved Kjøllefjord og på Fakken ble hevdet å være gode eksempler på at vindindustri og reindrift går godt i lag. En dommer stilte spørsmål om størrelsen på disse to anleggene var sammenlignbare med Storheia, men det fikk hun ikke svar på.

Et annet spørsmål fra en dommer omhandlet oreigningslova § 2  ….at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade.  Hvordan hadde OED vurdert om dette tiltaket fortsatt uten tvil var til mer gang enn skade? Min kommentar er at på dette området har det vært store endringer i folkeopinionen siden 2013. Samfunnsnytten av Storheia-utbyggingen er mer enn tvilsom.

Konklusjon dag 4. Advokatene til Fosen Vind fikk også i dag kritiske spørsmål fra dommerne som de ikke klarte å svare på (eller ikke ville svare på). Og dommen til Frostating lagmannsrett var ifølge dem ikke verdt papiret den var skrevet på. Nyere forskning som viser at reinen unnviker vindindustriområder ble forsøkt bagatellisert. Men likevel: En god dag for naturen og reindriftssamene.

Dag 5, 31. august

Rapport fra Kjell M. Derås:
Regjeringsadvokat Anders Blakstvedt startet med å si at han støttet Fosen Vind fullt ut. En stor moralsk pekefinger mot samene som bruker både Storheia og Kalvatnområdet. Olje- og energidepartementet brukte SP 27 som grunnlag for at skibsreder Fred Olsen ikke fikk ta «lainne» fra Ina-Theres i Kalvatnan-saken, hvor reindrifta vant fram. Det finnes ikke noe rettspraksis som samsvarer med Kalvvatn-vedtaket, i følge Blakstvedt. Flere dommere spurte også i dag hvor langt «tilpasningsplikten» rekker. Skal samene på Fosen være forpliktet til å drive reinen inn i et område hvor det er fare for iskast?

Advokat Abel fra Fosen Vind mente at retten måtte hensynta formålet med vindindustriutbyggingen, som var det grønne skifte. «Alle» var enige om at mer fornybar energi var et gode for alle.

Min kommentar: Da statsråd Ola Borten Moe godkjente konsesjonen i 2013 var det Sp og SV som førte an med denne argumentasjonen i Den rød-grønne regjeringen. De grønne sertifikatene, som statsråden fikk igjennom på slutten av 2011, var en forutsetning for at det såkalte grønne skiftet var økonomisk mulig å gjennomføre.

Etter at det store fellesmøtet mellom reindrifta, Naturvernforbundet med flere ble gjennomført på Steinkjer i januar 2008, var det stor enighet om at Storheia ikke burde ofres til vindindustrien. Sametinget var representert på Naturvernforbundet landsmøte i 2011, hvor man vedtok å satse på hvite sertifikater – altså energi-sparing og energieffektivisering i stedet for mer utbygging av påstått grønn energi. Påstandene fra Fosen Vind og regjeringsadvokaten om at «alle» i 2013 støttet den «grønne vindindustribølgen» var feil den gang, og i de åtte årene som er gått siden vedtaket ble fattet har opinionen snudd. Nå er det et stort flertall mot Norges to største vindindustrianlegg – Storheia og Roan vindkraftanlegg. Og «alle» som har besøkt vindindustrianleggene forstår at disse områdene er tapt som vinterbeite.

I sluttinnlegget fra advokat Hurum fra nordgruppa i Fosen reinbeitedistrikt framholdt han samisk tradisjonskunnskap, og den økte tyngden den har fått i både forvaltningsvedtak og i rettsvesenet. Han dro også fram at en av vindindustriens mest benytta forskere, Eftestøl, i det siste har endret holdning til om reindrift og vindindustri lar seg kombinere. Et brev fra forskeren til Norges vassdrags og energidirektorat av 21. mai 2021 fikk temperaturen til å stige mange grader i rettslokalet. Å bruke fersk og til dels upubliserte forskningsresultater fikk advokat Remmen til å utbryte at dette var spekulativt.

Å utvide demokratiet med å anerkjenne samisk tradisjonskunnskap slik OED gjorde da de trakk tilbake konsesjonen i Kalvvatnsaka, vil nok være avgjørende for hvor flertallet av dommerne i Høyesterett sitt storkammer lander. Svaret på det spørsmålet vil det trolig minst ta en måned før det kommer. I mellomtiden må vi leve i håpet.