Som i tidligere år er det mye som må landes før alt kan landes. Taler skal holdes, ord skal flisespikkes, oljenæringene skal være til stede og presentere (uten visstnok å lobbyere) og klimaaktivister skal fotfølge forhandlingsdelegasjonene i et håp om en avtale som bokstavelig talt handler om framtida vår. Jada, sirkuset er i sving i den futuristiske oljehovedstaden Dubai.  

Heldigvis, noen viktige milepæler er allerede nådd. På klimatoppmøtets første dag ble fondet for tap og skade etablert, og donasjonene begynte å renne inn fra ulike land. Fondet for tap og skade skal bistå med å dekke kostnader de spesielt sårbare landene opplever som følge av klimaendringene. At fondet i det hele tatt har blitt etablert må ses på som en stor seier. Samtidig er det mye usikkerhet knyttet til fondet, som i skrivende stund har mottatt rundt 700 millioner amerikanske dollar. En liten dråpe i det stadig økende havnivået, som vil koste oss så uendelig mye mer. 

Mike Muzurakis/IISD-ENB

Nåja. Med tap og skade-fondet vel etablert, har nesene rettet seg mot det som for alvor har blitt den store dragkampen i årets klimaforhandlinger, nemlig utfasing av fossil energi. Noen (for eksempel undertegnede) vil mene at det nå, etter 27 tidligere klimatoppmøter, er på tide å adressere den store oljeelefanten i rommet; skal vi greie å løse klimakrisa er vi nødt å fase ut alle fossile energikilder, både kull, olje og gass. For første gang har dette blitt presentert som et alternativ i et offisielt utkast til vedtak på klimatoppmøtet – så får vi se hvordan landene reagerer på det. Det blir i hvert fall vanskelig å få konsensus for et slikt krav, og fullstendig enighet kreves for et FN-vedtak. 

Årets klimatoppmøte er ikke bare et hvilket som helst klimatoppmøte. Dette er møtet hvor landene gjør opp status for hvordan vi ligger an til å nå Parisavtalens mål og ambisjoner, gjennom den såkalte «Global Stocktake» eller GST som det heter på stammespråket. Dette er klimatoppmøtet hvor vi skal dra frem kartet og se hvor vi startet, (iallfall hvor vi startet i Paris i 2015), hvor langt vi har gått – og så (forhåpentligvis) stake ut retningen for veien videre, slik at vi kommer i mål i tide. Og det er vel ingen hemmelighet at vi på ingen måte er i rute. Tilsynelatende har landene på ingen måte fulgt den smale sti mot klimakutt, de har nok heller prøvd seg på en omtrentlig kompasskurs og «snarveien» gjennom busker og kratt. Og alle som har gått på orienteringskurs vet åssen det går. Vi er på ville veier.

Mike Muzurakis/IISD-ENB

De stakkars øystatene som snart forsvinner under vann, ber landene om å skynde seg. Om vi bare kunne følge kartet og gå den raskeste veien til mål? Dersom vi skal greie å nå 1,5-gradersmålet så har vi dårlig tid. Vi er nødt til å tredoble utbyggingen av fornybar energi (det er IEA som sier dette og ikke jeg), doble den årlige energieffektiviseringsraten frem mot 2030 og ikke minst fase ut alle fossile energikilder. Og det må skje raskt. 

Likevel er det mange land som ikke ønsker å fase ut. India, med sine mange kullkraftverk, skjønner ikke hvorfor de må fase ut kull, hvis andre rike land fortsetter å utvide sine olje- og gassplaner, som for eksempel USA eller Norge. En av verdens største oljeeksportører, Saudi-Arabia, ønsker hverken nedfasing eller utfasing. De mener at de andre landene er en gjeng hyklere. «hvis de virkelig mener at vi skal fase ut olje, så er det bare for dem å sette i gang. Legg en plan, da vel». Og akkurat det kan vi jo være enig i. Også klimautvalget her hjemme i Norge har påpekt at det kan være lurt med en plan for utfasing, selv om Støre og co tror at norsk olje og gass vil «fases ut av seg selv».  

Mike Muzurakis/IISD-ENB

Og mens vi snakker om sola, kan det jo være greit å nevne at også Støre deltok på klimatoppmøtets første dager. Jammen kan det ikke være lett å skulle presentere seg som en lederstjerne på klima og likevel forsvare «business as usual»-linja til regjeringen. Likevel stod han der, rakrygget og med masse selvtillit, som en leder i speidertroppen og viftet med kompasset sitt. For Norge kan fint greie å ta snarveien gjennom buskene, vi trenger ikke å følge kartet. Vi har nemlig en plan, som heter CCS – fangst og lagring av karbon. Og med et bidrag på 25 millioner dollar til tap og skade-fondet, er det forhåpentligvis ingen av de andre landene som tenker på at Norge ligger milevis unna å nå eget klimamål. Eller at norsk oljepolitikk er på fullstendig kollisjonskurs med et levelig klima.