(Denne uttalelsen ble vedtatt på Naturvernforbundets landsmøte 25. april 2021)

Driften av norske skoger er blitt stadig mer mekanisert. Etter hvert er drøyt to tredeler av skogen vår blitt flatehogd og omgjort til produksjonsskog for tømmer. Den siste tredelen kan ha spor etter hogst, men er mer naturlig og gir husly for 85 prosent av skogens utrydningstruede arter. Totalt finner vi nesten halvparten av våre truede arter i skogen.

Skogen inneholder en tredel av karbonet i norsk natur.  Opp mot 80 prosent av dette karbonlageret finner vi under bakken, og mye av det er sopp (mykorrhiza) som samspiller med røttene. Karbonlageret i bakken bygges opp over lang tid og er størst i gammel skog. Vern og skånsom drift i gammel skog som ikke er flatehogd, er derfor viktige tiltak for å ta vare på både karbonlageret og utrydningstruete arter.

Et hogstfelt kan være en kilde til netto utslipp av CO2 i 10–20 år etter hogsten, og fremdeles vil det ta lang tid før karbonlagrene både over og under bakken blir like store som før hogsten.  Hogstfelt vil derfor føre til mindre lagret karbon på kort sikt og vil gjøre det vanskeligere å nå klimamålene for 2030 og 2050. Derimot vil skog som ble hogd for flere tiår siden, og som er i god vekst i dag, være til god hjelp for å nå disse målene. På lengre sikt vil et bærekraftig skogbruk være et viktig klimatiltak, blant annet fordi trevirke kan erstatte mer energiintensive materialer som betong og stål.

Dagens skogsdrift lite bærekraftig
Skogsdriften skal gjennomføres i samsvar med skoglovens forskrift om bærekraftig skogbruk. Den gir pålegg om å følge Norsk PEFC Skogstandard, som har mange krav til miljøverdier, nøkkelbiotoper, hogstformer, opplevelsesverdier og så videre. Kommunene skal føre tilsyn med at forskriften og kravene i skogstandarden etterleves.  I praksis synes det likevel som myndighetene stoler på at skogeierne og entreprenørene som gjennomfører hogsten, etterlever kravene til bærekraft, uten at det brukes ressurser på oppfølging og tilsyn. Selv om Riksrevisjonen allerede i 2012 uttalte at dette er en alvorlig mangel ved skogforvaltningen, ser det ikke som situasjonen er blitt bedre.

Naturvernforbundet har flere ganger tatt opp konkrete tilfeller der vi mener kravene til bærekraft ikke er oppfylt.  Det har vist seg svært vanskelig å få gehør for dette i kommunene og i skognæringa. Det er vanskelig å straffeforfølge brudd fordi kravene ikke er konkretisert i selve forskriften.

Et eksempel på praksis vi mener er svært tvilsom, er valget av hogstform. Frøstillingshogst og særlig åpen flatehogst er helt dominerende, mens hogster der det står igjen flere trær (lukkede hogster), ifølge NIBIO bare omfatter om lag 7 prosent av de gjennomførte hogstene. Der skoglovens bærekraftforskrift og skogstandarden anbefaler bruk av lukket hogst ut fra biologisk, økonomisk og teknisk vurdering, ser det ut som naturverdier, klimahensyn og bærekraft kommer helt i skyggen av kortsiktig lønnsomhet for skogeier og entreprenør. Et annet eksempel er hogst av nøkkelbiotoper, der mange registrerte biotoper er skadet. I tillegg mener vi varierende og for lav kvalitet på skogbrukets egne miljøregistreringer (MIS) fører til at viktige nøkkelbiotoper ødelegges.

Regjeringens tvilsomme klimatiltak
Ifølge regjeringens klimamelding er bedre ungskogpleie, økt krav til minstealder ved hogst og gjødsling de klimatiltakene som på kort sikt har størst effekt. I tillegg kommer planting på nye arealer, grøfterensk, tettere planting, bruk av riktig treslag (treslag som gir stort opptak av CO2), oppfylling av foryngelsesplikten og reduksjon av skader av rot-råte. Økt minstealder ved hogst vil ganske sikkert være positivt for både biologisk mangfold og klima, men flere av de andre tiltakene er klart negative for biologisk mangfold og dessuten tvilsomme klimatiltak. Felles for dem er imidlertid at de vil gi mer trevirke og derved større økonomisk utbytte.

Som nevnt lagres det meste av karbonet i barskogene våre under bakken. De nye arealene som er aktuelle å plante til, er for en stor del gamle kulturmarker som kan ha like store karbonlagre i bakken. Vi må derfor regne med at planting på nye arealer fører til utslipp av klimagasser. Det er sannsynlig også ved grøfterensk og mer drenering av sumpskog og fuktskog, som lagrer mye karbon i bakken. Hvordan gjødsling virker på blant annet mykorrhiza og karbonlageret i bakken vet vi ikke nok om, men forskere ved NMBU har vist at gjødsling kan påvirke trærnes immunforsvar, noe som igjen kan føre til at de vil tåle klimaendringene dårligere.

Det vi vet sikkert, er at skogbrukstiltakene vil endre økosystemene og være svært uheldige for naturmangfoldet. Gjødsling vil endre konkurransen mellom artene og kan føre til store endringer i økosystemene. Det bør kreves forbud mot gjødsling av skog. Subsidiært bør statlige tilskudd til gjødsling stoppes. Der gamle kulturmarker plantes til, vil vi miste verdifulle områder med mange truede arter og pollinerende insekter. En naturlig gjengroing her vil være bedre enn tilplanting med skog, både fordi rester av de gamle kulturmarkene fremdeles er til stede og lar seg restaurere, og fordi gjengroingen vil gi en naturlig skog med et større biologiske mangfold.

Grøfterensk vil kunne føre til at viktige biotoper i fuktig skog forringes. Bruk av «riktig treslag», som kan innebære skifte til gran eller andre treslag, vil også føre til store endringer, der for eksempel bjørk og furu erstattes med gran eller sitkagran. Etter Artsdatabankens vurdering utgjør sitkagran svært stor risiko for naturmangfoldet i Norge.

Konklusjon
Norge har som nasjonalt mål at skogen skal ha god økologisk tilstand. For å få det til må norsk skogbruk dreies fra et intensivt industriskogbruk til et klima- og natursmart skogbruk som på både kort og lang sikt er økologisk bærekraftig. Skoglovens bærekraftforskrift må endres slik at den setter strengere og tydeligere krav til skogbruket, og det må kontrolleres at disse kravene blir fulgt. Kartleggingen av verdifulle biotoper må også bli bedre.

Skogens rolle i klimasystemet og skogbrukets påvirkning er mer kompleks enn skog- og klimapolitikken så langt har tatt inn over seg. For de fleste klimatiltakene i skog er det stor usikkerhet knyttet til om de virkelig vil være positive for lagring av karbon, spesielt på kort sikt for å oppfylle vedtatte klimamål innen 2030 og 2050. Samtidig vet vi at mange av dem vil være svært uheldige for naturmangfoldet.

Vi må ha mer kunnskap om hvordan skogsdriften kan gjennomføres på en mer bærekraftig måte som tar hensyn til både klima og natur. Det kan vi bare få gjennom økt satsing på forskning.