Hvorfor har Trude Myhre lagt ut på en pilegrimsferd for norske skoger, og hvorfor vil hun ikke stoppe før de får like mange milliarder som regnskogen i tropene?

Denne artikkelen sto på trykk i Natur & miljø 2-2017

Trude går for skogen

Oppdal, 1. september 2017
Skogpilegrim Trude Myhre kommer gående på en støvete grusvei. Hun har vandret langs beitemarker og åkre, over bruer, langs veier, i skoger, over fjell, i sol og regn. Nå kommer hun ned pilegrimsleden fra Dovrefjell, og jeg står nede i dalen og funderer på hvordan en pilegrim ser ut. Jeg mener, du får tid til å tenke når du er ute og går sånn, dag etter dag, flere uker i strekk. Hva har vandringen, ensomheten og ødemarken gjort med henne? Har hun kledd seg i kjortel? Går hun med vandringsstav og skulderveske? Vil hun komme som en profet ned fra fjellet, med fornyet innsikt og en dypere visdom, som Moses med steintavlene?

Valfarter for milliarder
Og så kommer Trude. Så vidt jeg kan se har hun hverken stav eller steintavler. Hun ligner i det hele tatt lite på en klassisk pilegrim, der hun går og taster på mobilen sin i det fine kveldslyset noen kilometer fra Oppdal, iført svart skyggelue, store solbriller og grå høyhalset genser. Trude følger pilegrimsleden mot Olav den helliges grav i Nidarosdomen, men det er ikke Olav Haraldsson hun valfarter for. Det er mosegrodde trær, død ved og et eventyrlig mylder av liv.

– Jeg vil sette skogvern på dagsordenen, sier Trude. – Vi må ha en milliard kroner på skogvernbudsjettet hvert år om vi skal redde mangfoldet i norske skoger. Og vi har dårlig tid. Skogvern er jobb nummer én.

Hans Nielsen Hauge og Trude
Trude Myhre er skogbiolog i WWF og sitter i Naturvernforbundets skogutvalg. Hun la ut fra Klima- og miljødepartementet i Oslo 1. august, og fem uker senere ankom hun Miljødirektoratet i Trondheim. Jeg slo følge med henne fra Driva til Oppdal, langs skogholt og nyslåtte enger, mens sola farget landskapet gyllent.

– Det var noen som sammenlignet meg med Hans Nielsen Hauge, du vet, han vandrende misjonæren. Han strikka visst mens han gikk, og jeg går og taster på telefonen. Det ser jo ganske likt ut, sier Trude.

Selv om Trude ikke strikker klær til fattige, slik Hauge gjorde, er de ikke så forskjellige, de to. Akku-rat som Hauge har Trude en misjon, et kall. 

Det er noe som driver henne, noe hun får gnagsår for, noe hun synker ned i enkle pilegrimssenger for, utslitt etter mangfoldige kilometer. Og så arbeider hun mens hun går, for hun går ikke der og ser på tv-serier eller spiller Pokemon Go. Hun prater med folk, sender e-poster og meldinger i øst og vest, legger ut bilder og poster på Facebook, Instagram og Twitter. Hun er en vandrende informasjonsavdeling og aksjonistgruppe i en og samme person. Bare i dag har hun snakket med NRK, TV2 og lokalavisene Oppdalingen og Opp. Og så er det alle henvendelsene fra folk som har sett henne i avisa eller på tv. Trude er blitt ganske kjent, og mange tar kontakt med henne for å få hjelp.

– Jeg har fått ekstremt mange henvendelser fra folk som er fortvila fordi skogområdene deres forsvinner. Det kan være skoger hvor det er planer om utbygging, at hogstmaskinene nærmer seg, eller at de har sett merking på trærne. Folk ringer fra hele landet, sier Trude.

Dramatikk i skogen
Vi nærmer oss Oppdal, hvor Trude skal overnatte hos Carl S. Bjurstedt, som er nasjonalparkforvalter på Dovre. En god stund før vi er fremme, får vi vite at middagen er klar. Carl er utålmodig. Det er noe han vil vise oss, noe viktig. Sola står lavt på himmelen nå. Snart vil lyset forsvinne, og da vil det være for sent. Og så tikker det inn en ny melding på Trudes telefon. Det er fra Carl. Han vil at vi skal ta snarveien utenom Oppdal kirke. Da sparer vi en halv time.

– Situasjonen er veldig dramatisk, forteller Trude. – Vi har så ekstremt lite gammel naturskog igjen. Vi har et lite vindu nå, og hvis vi ikke handler, mister vi muligheten til å redde mangfoldet i skogene våre.

Ut i det aller helligste
Hjemme hos Carl spiser vi kjapt før vi legger av gårde vestover gjennom en bølgende mosaikk av åkre, enger, skoger og gårdstun. Jeg tenker på det grepet vi mennesker har tatt over landskapet. Du kan dra nesten hvor du vil, men du skal ikke gå langt før du støter på en vei, ei kraftlinje, et hogstfelt, et hyttefelt eller ei elv lagt i rør. Bare litt over tre prosent av den produktive skogen vår er vernet, 96 prosent er skogbruksmark, like mye og like overveldende som rein sprit.

Etter en stund tar vi av fra hovedveien og følger en bakke som skjærer seg ned en bratt skråning, lener seg mot knauser, holder seg fast på steinfyllinger, håper det ikke raser. Og så, et stykke nede, er vi framme, og Carl leder oss inn på en sti mellom noen store furutrær inn i kalkskogen Ålbusbakkan.

Skogbunnen er saftig grønn med et vell av ulike gressarter, bregner og blomster. På berg og i søkk vokser forskjellige typer moser. Skjegglav henger fra tørre kvister, og på grove stammer biter elghornslav seg fast i sprukken bark. Ettersom vi går, blir det stadig flere døde trær. Mange står fortsatt, halvnakne og sølvgrå, venter på at vinden skal felle dem. Andre ligger veltet, noen fullstendig overgrodd med mose. Det kan være flere hundre år siden frøet de stammet fra spirte. Og mens de sakte forvandles til jord, gir de liv til et mangfold av forskjellige sopper, moser, lavarter, insekter og mikroorganismer.

Det er funnet en lang rekke truede arter i denne skogen, men den er ikke skikkelig undersøkt, og den er ikke vernet. Om grunneieren vil, kan hele skogen hogges ned i morgen.

Skatten inne i skogen
– Jeg har ofte en Amazonasfølelse, at vi kjemper mot klokka. Gammelskogene våre er så rike, og det blir funnet nye arter hele tiden, men forskerne rekker ikke å kartlegge det før det blir hogd. Og er det hogd, så er det for seint. Alle kjenner til trusselen mot regnskogen i tropene, men mange kjenner ikke til at vi har den samme problematikken i Norge. Bare 2,4 prosent av skogen vår er eldre enn 160 år. Det er lite, det! Samtidig driver Norge og betaler for vern av skog i land som kan ha 50-60 prosent igjen av sin skog. Når jeg forklarer dette, blir folk veldig overraska, sier Trude.

Vi er fremme ved det Carl så gjerne ville vise fram. Ved første øyekast ser det ikke særlig imponerende ut. Et titalls lysegrønne planter med store skjeformede blader vokser oppunder en knaus dekket av mose. Hadde vi kommet forbi her uten Carl, ville vi neppe stanset opp. Men det er nå. Noen uker tidligere ville vi blitt møtt av en samling smekre gule og brune blomster, dekkbladene elegant krøllet, som korketrekkere. Det er orkideen marisko, og de kan faktisk minne litt om runde sko, eller komfortable tøfler. Skulle du være så heldig å komme over dem, må du trå forsiktig, for de er sjeldne og sårbare.

Trøffelhunden og Coco og Trude Myhre stortrives i gammelskogen Ålbusbakkan i Oppdal. Foto Tor Bjarne Christensen

Trodde bestemor var utro
– Gammelskogen er på en måte min katedral. Det er der jeg henter meg inn og får energi. Jeg får litt av den samme følelsen man kan få i et fint kirkerom, den stillheten, freden og roen som senker seg der. Jeg liker tanken på at skogen har holdt på for seg sjøl i flere hundre år, sier Trude.

Hun har vokst opp med skog som nærmeste nabo i Høyjord i Vestfold. Der gikk hun på turer og lekte, men så ble mange av de fine områdene hennes hogd. Enda verre var det da faren og bestefaren ville hogge de gamle trærne som vokste ved huset. Sammen med søsteren sin forsøkte hun å stanse dem, men det hjalp ikke. Fortvilt måtte hun se de gamle trekjempene falle. Men inne i Trude var noe blitt vekket.

– Jeg er veldig glad i gamle trær og lav som vokser på gamle trær, det samme som maleren Theodor Kittilsen og de gamle gutta lot seg fascinere av. Det er ikke sånn i en striglet planteskog. Der er det ingenting for artene, og det er ingenting for meg heller. Det er bare mørk og trist plantasjeørken, hvor knapt noe kan leve.

– Bestemor har vært veldig viktig for meg og min kjærlighet til skogen. Hun var så mye ute i skogen at bestefar trodde hun var utro. Men hun var bare ute på tur. Ofte tok hun av seg på bena, og så gikk hun der barbeint i mosen. Det hender at jeg gjør det samme, og da tenker jeg på henne, sier Trude.

Ønsker skogvern i racerfart
Allerede i 2002 slo norske skogforskere fast at ti prosent av den produktive skogen må vernes, hvis mangfoldet i norske skoger skal sikres for ettertiden. De siste årene har tempoet i vernet økt litt, til drøye tre prosent, men det går fortsatt sakte. Underveis på vandringen har Trude møtt folk fra flere politiske partier for å få dem med på et skikkelig løft for skogvernet. Venstre, Miljøpartiet De Grønne, SV og Rødt går nå inn for en årlig skogvernmilliard, mens Arbeiderpartiet vil nå målet om ti prosent skogvern i løpet av ti år. KrF vil ha en systematisk opptrapping og Høyre vil øke skogvernet i samme tempo som nå. Også Senterpartiet går med på å øke skogvernet. Det er bare Frp Trude ikke har møtt ennå.

– Jeg tror vi får en skogvernmilliard i løpet av denne stortingsperioden, sier Trude.

En skogvernboost
Vi forlater gammelskogen med orkideene og drar tilbake til Oppdal. Jeg skal med nattoget klokka ti over ett, og Trude trenger å sove for å hente krefter til neste dags vandring. På veien stanser vi for å se på Oppdal kirke. Korskirken fra 1651 er et naturlig stoppested for en pilegrim. Her har det trolig vært kirke helt siden kristendommen ble innført til Norge. Rett ved kirken finner vi en milestein hvor det står at det er 153 kilometer til Nidaros. Over femten mil å gå, det er langt, men Trude blir lei seg.

– Jeg blir nesten litt på gråten. Jeg har ikke lyst til at det skal være over. Denne turen er helt fantastisk, det er en skogvernboost. Jeg har fått så mye positive tilbakemeldinger fra så mange mennesker. Det er helt magisk, og jeg har fått sterkere tro på at det faktisk er mulig å redde skogen vår, sier Trude.