Videoopptak som NIVA har gjort i Gulen, ytterst i Sognefjorden, tegner talende bilder av hva som er i ferd med å skje langs deler av kysten. Rike tareskoger, ålegressenger og grunne skjellsandområder er tildekket av matter med trådalger og slam. Slike forhold er observert flere steder på Sørlandet og Vestlandet, særlig utover sommeren og høsten.

Se NIVAs videoopptak fra Gulen og Sognefjorden her.

STORSKALAPROBLEM
– Noen må ta tak i dette, for det ser ikke bra ut, sier Christie.

Han er en erfaren forsker som i en lang årrekke har overvåket tilstanden til tareskoger langs norskekysten. Han har dykket ned i tareskoger over hele landet, og vet hvordan det skal se ut. Det han har sett de siste årene, gjør ham bekymret.

– Dette er et storskalaproblem. Vi finner nedslammede områder langs store deler av kyststrekningen, og det har vært en gradvis forverring. Der det skulle vært klare og fine, hvite skjellsandbunner og skoger av sukkertare, finner vi stadig mer partikler, slam og trådalger. Det er særlig ille på sørlandskysten, men også på Vestlandet finner vi mye av dette, både langs kysten og innover i fjordene, forteller Christie.

Naturvernforbundet krever utslippskutt fra oppdrettsbransjen.

FARLIG MIKS FOR HAVET
Det skyldes trolig en kombinasjon av utslipp av næringssalter (eutrofiering), rekordlave bestander av kysttorsk og klimaendringer. Slike sammenhenger er vanskelige å påvise med stor sikkerhet, men det observeres nå stor vekst av trådalger, som gror over tareskoger og fanger opp slam og partikler fra avrenning fra land, algevekst, oppdrettsanlegg og andre kilder.

– Vi ser trådalger og nedslamming i fjorder som Sognefjorden, Hardangerfjorden og Ryfylkefjordene, men også i kystområder langs munningene av fjordene. Og det er enda verre på sørlandskysten. Mens vi finner varierende forhold gjennom året på Vestlandet, er tilstanden mer jevnt dårlig på Sørlandet. De ytre kystområdene, der gjennomstrømmingen er større, går klar, forteller Christie.

HAVETS REGNSKOGER
Han er bekymret for hva som vil skje hvis utviklingen fortsetter.

– Jeg vil si at det pågår alvorlige endringer av naturlige økosystemer i fjordene. Vi får et miljø som er mer fattig på arter, med mindre produksjon og redusert biologisk mangfold, sier Christie.

Tareskoger og ålegressenger er viktige oppvekstområder for en rekke fiskeslag. Særlig torskeyngelen trives mellom tareplanter og saftig ålegress, som både gir næring og beskyttelse. I tillegg er disse havets «regnskoger» tilholdssted for flere hundre forskjellige smådyr.

– På en enkelt tareplante kan vi finne over hundre forskjellige arter. I fjorder med friske tareskoger og ålegressenger er livet i havet rikt. Der slam og trådalger har tatt over, går produksjonen i havet ned, og vi mister mangfoldet, sier Christie.

På Sørlandet er cirka 80 prosent av sukkertareskogene borte. Christie frykter lignende tilstander på Vestlandet, der mellom 25 og 50 prosent av slike tareskoger er tapt.

– Det er grunn til å melde fra, før utviklingen går for langt, sier han.

DOMINOEFFEKT
Kysttorsken har en nøkkelrolle i økosystemene langs norskekysten, men de siste tiårene har bestandene blitt redusert dramatisk. Det bidrar indirekte til nedslammingen, fordi torsken har en viktig rolle som toppredator. Christie kaller det for «kaskadeeffekt», eller dominoeffekt. For når en brikke blir borte, faller brikke etter brikke i økosystemet. Når torsken går tilbake, blir det mer krabbe og leppefisk, som spiser forskjellige smådyr som har som oppgave å holde sukkertaren ren, noe som i sin tur fører til overgroing med trådalger. Og i neste omgang slår alt tilbake på torsken, fordi ødelagte tareskoger betyr tap av oppvekstområder for torskeyngelen. Og dominobrikkene fortsetter å falle.

NOEN VIL STILLES TIL ANSVAR
– Det blir for enkelt bare å skylde på én faktor for noe som skyldes en kompleks årsakssammenheng, og forholdene er ulike på Sørlandet og Vestlandet. Men når man får påvist en dårlig tilstand, vil noen bli stilt til ansvar – og da har flere instanser sett på oppdrettsnæringen når det gjelder Vestlandet, fordi den har så store samlede utslipp, sier Christie.

Vanndirektivet stiller krav til god vannkvalitet. Foreløpig fanger ikke direktivet opp alle endringer som skjer langs kysten, men det kan bli innført krav i fremtiden.

Christie mener utslippene fra oppdrettsanlegg og andre kilder kan begrenses ved å bruke naturens egne metoder.

– Det går an å gjøre et problem til en ressurs. Man kan for eksempel lage integrerte systemer med blåskjell og tare, som kan fange opp mye av næringssaltene og partiklene. Det vil da bli en ekstra verdiskaping som kan føres tilbake til fôrproduksjonen, sier Christie.

Rapport viser risiko

I Havforskningsinstituttets «Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2012» konkluderes det med at konsekvensene av utslipp av næringssalter fra oppdrettsanlegg regnes som små «så lenge det er mindre areal som blir berørt». Men det står også at strandsone, grunne skjellsandsområder og tarebanker kan påvirkes der anlegg er plassert i nærheten, opptil 500 til 1000 meters avstand.

«En kombinasjon av kontinuerlige pulser av næringssalter og fine svevepartikler kan forårsake lokale overgjødslingseffekter», står det i rapporten.

Når det gjelder følsomme arter og leveområder, anslår rapporten at utslipp fra oppdrettsanlegg «vil være ødeleggende på slike habitat i umiddelbar nærhet til anlegget».