Klimaet lar seg ikke lure av tall, eller hva som står i et dokument. Det eneste som betyr noe er virkelige utslippskutt. I klimaregnskapenes verden er det imidlertid annerledes. Her er en leksjon i tallmagien og triksene som får det til å se ut som Norge fører en ambisiøs klimapolitikk.

Første leksjon: Tenk på et tall
Hva ville du veid om du hadde levd skikkelig usunt? Potetgull, brus, fett og sjokolade i lange baner og strie strømmer. Tenk på hvor mye du har «gått ned i vekt» uten å ha mistet ett eneste gram, fordi du kunne veid mer!

Måten Norge beregner kutt i utslippene av klimagasser ligner på dette. I Stortingets klimaforlik fra 2008 står det at Norge skal kutte utslippene med 30 prosent innen 2020. Det kan høres ut som en betydelig innsats, men i virkeligheten er kuttet langt lavere. En tredel av kuttet skal gjøres i andre land. Ved å investere i andre lands klimaprosjekter eller kjøpe kvoter, kan Norge lett pynte på eget klimaregnskap.

– Men det er jo bra at to tredeler av utslippskuttet skal tas i Norge, sier kanskje du?

Vel – det er på tide å ta en tur med referansebanen.

I arbeidet med statsbudsjettet for 2007 dro regjeringen Stoltenberg en oppfinnelse av hatten som de kalte «referansebanen». Den viser tall for norske klimautslipp frem mot 2020. Ser du på tallene, vil det slå deg at de er langt høyere enn de faktiske utslippene. Referansebanen viser nemlig hvordan utslippene våre kunne vært om vi ikke gjennomførte klimatiltak. Ifølge referansebanen vil vi slippe ut 60,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Det er ti millioner tonn mer enn vi slipper ut i dag. Likevel er det dette altfor høye tallet som det prosentvise kuttet i 2020 skal regnes ut fra, og da blir selve reduksjonen mye mindre. Det blir som å gå ned masse i vekt, selv om du bare har mistet noen få kilo.

Ifølge denne regnemåten skal Norge slippe ut mellom 46,6 og 48,6 millioner tonn i 2020. Dette er bare 5 til 9 prosent lavere enn 1990-nivå.  Selv om det er svært lite ambisiøst, er det er ingenting som tyder på at Regjeringen kommer til å nå det. Det ferskeste utslippstallet er fra 2019, og da var utslippet fattige 2,2 prosent lavere enn i 1990. Til sammenligning har Sverige kuttet sine utslipp med 29 prosent i den samme perioden.

Andre leksjon: La andre gjøre jobben
Vi har folk til slikt, synger Øystein Sunde i sin sang om Flem Bjerring i Global Consult & sønn, som hverken betaler skatt eller blir full selv. Han har folk til slikt. Vi kutter ikke selv – vi har folk til slikt, det kunne vært refrenget i sangen om Norges klimainnsats til nå.

Det har lenge vært en bærebjelke i norsk klimapolitikk å betale for utslippskutt i andre deler av verden, ved kjøp av ulike typer klimakvoter. Vi kjøper andre lands utslippskutt og legger dem inn i vårt eget klimaregnskap, og da blir det som om vi har kuttet selv. Det er en tradisjon Regjeringen vil holde i hevd fram mot 2030, dog på en litt annen måte enn før.

I februar 2020 meldte Norge inn nye mål for utslippskutt i 2030. I løpet av de ti årene skal utslippene kuttes med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent. Dette betyr at Norges utslipp skal være maksimalt 26 millioner tonn i 2030. Regjeringen legger opp til å ta det meste gjennom nasjonale utslippskutt, men det tas igjen forbehold: «Om det er strengt nødvendig, går det an å nytte fleksibilitetsmekanismane i EUs regelverk», står det å lese i Regjeringens klimaplan for 2030, som ble lansert i 8. januar 2021. Og fleksible mekanismer = klimakvoter = utslippskutt i andre land.

Det betyr at Norge ennå ikke har forpliktet seg til å ta hele kuttet her hjemme. Så lenge andre gjør jobben, kan Norge kjøpe utslippskutt i utlandet og fortsette med utslipp om ligger langt over nivået i land som Sverige, Danmark, Storbritannia og Frankrike. Vi ligger godt over snittet i Europa, og alt tyder på at vi kommer til å fortsette med det en god stund. 

I klimaplanen for 2030 står det at Regjeringen forventer at det norske klimautslippet vil være 40,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Det er bare 9,5 millioner tonn lavere enn dagens utslipp. Hvis Regjeringen ikke skjerper klimainnsatsen betraktelig, vil Norge kun ha kuttet klimautslippene med 20,7 prosent i 2030. Det mangler altså 30-35 prosent for å oppfylle klimamålet på 50-55 prosent, og Norge må igjen gå til innkjøp av store mengder klimakvoter.

Tredje leksjon: Gjør det vanskelig
Du skal holde tunga rett i munnen om du skal forstå det norske klimaregnskapet. Det er ikke lett å skille mellom faktiske utslipp, referansebaner, fiktive tall, utslippsframskrivninger, kvotepliktig sektor, kutt i ikkekvotepliktig sektor, hvilket år utslippskutt skal regnes opp mot, fleksible mekanismer, Kyotoavtalen, Parisavtalen og avtalen med EU.

Hadde du bedt folk på gata forklare det norske klimaregnskapet, ville du neppe funnet noen som hadde greid det. Selv på Stortinget må du trolig lete lenge før du finner politikere som kan forklare deg hvordan dette henger sammen.

Leser du fortsatt? Da kan du regne deg som medlem i den litt nerdete gjengen som kjenner tallmagien bak det norske klimaregnskapet.

Den enkle sannhet
Dette er egentlig ganske enkelt. Norge ratifiserte Parisavtalen i 2016. Det betyr at vi slutter oss til målet om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 2 grader, og helst til 1,5 grader. Norge slipper ut cirka 10 tonn CO2 årlig per innbygger. Det tallet må halveres i 2030 og ned mot null innen 2050, hvis oppvarmingen skal begrenses til et nivå som gjør at folk på øystater og særlig utsatte områder skal ha en framtid.

Ett tonn CO2 = ett tonn CO2, hverken mer eller mindre, og det er bare virkelige kutt som teller. Det er ikke vanskeligere enn det.

Denne artikkelen ble først publisert i Natur & miljø 2-2018. Artikkelen ble oppdatert og republisert 18. januar 2021.