I 2019 produserte vi svimlende 1 357 304 tonn laks i Norge. Skulle vi ha spist alt dette selv, hadde kostholdet blitt temmelig ensformig: det tilsvarer 685 gram laks per innbygger i Norge per dag. Men brorparten av dette går til eksport. Det er to store aktører i lakseoppdrett i verden: Norge, som står for drøyt halvparten av verdens produksjon, og Chile, som står for drøyt 25 prosent. Storbritannia og Canada har også en viss lakseindustri.

Over halvparten er norsk

Men Norge produserer altså over halvparten av verdens oppdrettslaks. Dette kommer ikke uten konsekvenser. Årlig lager Havforskningsinstituttet en risikovurdering av norsk lakseproduksjon, som summerer opp hvilke utfordringer som finnes. De fleste er natur- og miljøfunderte risikofaktorer, og i rapporten for 2019, som kom i juni i år, fremheves disse utfordringene:

■ Genetisk endring hos villaks. Enkelte år har det rømt flere oppdrettslaks enn det finnes villaks som går opp i vår elver. Det gir fare for at de genetisk unike og tilpassede laksebestandene i vassdragene får svekket sin naturlige tilpasning til sine leveområder.

■ Miljøeffekter av utslipp av næringssalter. På folkelig er dette fiskebæsj. Med rundt 400 millioner oppdrettslaks i norske merder til enhver tid, slipper disse ut næringssalter og kloakk tilsvarende en befolkning på 17 millioner mennesker.

■ Miljøpåvirkning på sjøbunnen av partikulære organiske utslipp fra fiskeoppdrett. Ikke all fiskebæsjen løser seg i vannet, noe havner også på havbunnen under anleggene. Dette kan påvirke lokalt bunnliv, og næringstilgangen for annen fisk.

■ Miljøeffekter på andre arter ved bruk av legemidler. Lusemidler, medisiner og fôr påvirker ikke bare laksen i merdene, men også annet liv i havet.

■ Miljøeffekter ved bruk av villfanget leppefisk i fiskeoppdrett. For å begrense mengden lusemidler som brukes, har bransjen i stor grad begynt å bruke rensefisk. Leppefisk spiser lakselus, men har et tøft liv i merdene. Mellom 50 og 60 millioner rensefisk dør årlig i norske oppdrettsmerder.

■ Velferd hos laks og rensefisk i merder i sjø. Har de det egentlig bra, disse laksene og rensefiskene? Lovverket er i stor grad det samme som for husdyr på land, men hvordan sikrer vi velferden til 400 millioner laks og 40 millioner rensefisk?

Halvert siden åttitallet

I 2017 kom 530 000 villaks fra havet og opp i norske elver for å gyte. I 2019 var det 481 000 villaks, ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltnings årlige rapport. Tallene har gått litt opp og ned rundt 500 000 de siste årene, men dette utgjør en halvering siden begynnelsen av åttitallet. Det er nedgang overalt, men minst nedgang i Sør-Norge, i området med minst lakseoppdrett. Både på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland ser vi en kraftig nedgang i innsiget av villaks.

Krevde nullutslipp, men snudde

Enkelte kommuner har prøvd å gjøre noe med problemene. Både Tromsø og Alta kommune ville vedta at all oppdrettsvirksomhet i deres kommune skulle være utslippsfri. I praksis ville dette bety lukkede anlegg til sjøs, samme løsning som Naturvernforbundet har skissert for å få bedre kontroll med utslipp og lakselus. Men etter henvendelser fra Fiskeridirektoratet, som mente at kommunene ikke hadde rett til å sette bestemmelser til akvakulturdelen av arealplanen, snudde begge kommunene og vil fortsatt tillate konvensjonelle oppdrettsanlegg.

Advokatfirmaet DSA har i en utredning bestilt av Naturvernforbundet og Redd Villaksen sett nærmere på kommunens anledning til å regulere akvakultur. Konklusjonene til advokatfirmaet er svært tydelig:

«Plan- og bygningsloven gir Alta kommune hjemmel til å vedta planbestemmelse om nullutslipp fra akvakultur, slik Alta kommune har foreslått i ny kommuneplan», skriver de.

– Kommunene må bruke det styringsredskapet de har i slike saker, som er arealplanen. Her kan kommunene kreve nullutslipp, også fra oppdrettsanlegg, så får næringen velge hvilken teknologi de vil satse på for å oppnå det. Alta kommune er svært opptatt av å ta vare på villaksstammen, men ønsker også arbeidsplasser innen oppdrett. Da er det logisk å kreve nullutslipp, og man er jo veldig strenge på andre områder, så hvorfor ikke være like strenge overfor oppdrett? spør Leif Wasskog, leder i Naturvernforbundet i Finnmark.

Ønsker bredere begrensninger

Naturvernforbundet har et fiskeri- og oppdrettsutvalg, som bidrar med utarbeidelse av politikk og oppfølging av saker innen området. Kjetil Nilsen fra Naturvernforbundet i Rogaland er en av de aktive i utvalget, og er svært kritisk til måten man forvalter våre fjorder på i dag.

– Den begrensende faktoren for fiskeoppdrett er i dag trafikklyssystemet. Det tar imidlertid kun hensyn til én eneste miljøindikator: mengden lakselus og hvor mye utvandrende laksesmolt som sannsynligvis dør som følge av dette. Det er en håpløs ordning, sier Nilsen.

Rødt lys betyr at man skal redusere antall laks i et område, gult betyr at man kan fortsette som i dag, mens grønt lys betyr at det er rom for seks prosents økning i oppdrettsaktiviteten.

– I tillegg er det bare villaksen som gjelder, men oppdrettsnæringen har negativ påvirkning også på andre arter. Sjøørreten sliter minst like mye som villaksen. Overgjødsling er også et stort problem, sier Nilsen, som er kritisk til oppdrettsnæringens retorikk om at laksen er en viktig matkilde i globalt perspektiv.

– Se på prisene rundt om i verden. Laks er et luksusprodukt, det er en av de dyreste fiskene man kan få kjøpt. Og du redder ikke verden fra sult ved å selge dyr fisk, slår Nilsen fast.

Nilsen jobber også lokalt med oppdrettssaker i Rogaland.

– Vi har en sjokkerende sak i Årdal i Ryfylke, der et firma har et oppdrettsanlegg ved innløpet til et lakseførende vassdrag. Nå vil de opprette et nytt anlegg på andre siden av fjorden, slik at all laksen og sjøauren som skal inn til elva i fjordbunnen må bevege seg gjennom en portal av lakselus på veien. Det er helt utrolig at slike planer ikke bare blir stanset med en gang, sier Nilsen.