Av Joakim Sandvik Gulliksen, rådgiver i Naturvernforbundet

For å ta Førdefjorden som et eksempel: Ved årlig uttak av 1,5 millioner tonn med malm, planlegger gruveselskapet å produsere i gjennomsnitt 235 000 tonn med verdifullt mineralkonsentrat. De overskytende 1,25 millioner tonnene med malm blir til avgangsmasser, og store deler av dette skal dumpes i fjorden. Gruveselskapet opererer altså litt på samme måte som krypskyttere som jakter på horn fra neshorn eller ulovlig fiske på jakt etter haifinner. Når de har fått tak i det de skal ha, så dumper de restene.

Gruveselskapet har planlagt et prosjekt med åpent dagbrudd. De vil kappe av toppen på fjellet, ta ut mineralene ovenfra, og jobbe seg nedover. Dette gjør de for å få tilgang på mest mulig av de mest verdifulle mineralene. Samtidig er denne metoden, ved siden av å skape et åpent sår i landskapet, også den metoden som genererer mest gråberg, altså fjell som skal deponeres på land. Disse mengdene kommer i tillegg til avgangsmassene som gruveselskapet vil deponere i fjorden.

I artikkelen «Her forbereder gruveselskapet ny drift fra høsten 2024» i bladet Fri Fagbevegelse fra februar i år uttaler driftsdirektøren for Nordic Mining at de ønsker å bli kvitt mest mulig gråberg, men at det er et spørsmål om økonomi:
– Klarer vi å gå i null, det vil si ikke tjene penger, men heller ikke tape penger, så er vi fornøyde. Målet er å ikke ha noe deponi av gråberg på lang sikt.

Forurenser betaler-prinsippet har vært et bærende prinsipp i norsk miljølovgivning i over 40 år. Kostnader ved å hindre og begrense forurensning og avfallsproblemer skal dekkes av tiltakshaver. EUs direktiv om mineralavfall, som også er innført i norsk lov, sier klart og tydelig at det å minimere avfall skal være en integrert del av mineralprosjekter.

Hvorfor er det da sånn at et norsk gruveselskap skal få velge billigste metode, og velge bort best mulig ressursutnyttelse dersom de ikke kan tjene penger på restmassene sine? Og hvis det å behandle avfallet på en ordentlig måte er for dyrt, kan man da fortsatt regne prosjektet i seg selv som lønnsomt? Hvis det å minimere avfall skal være en integrert del av prosjektet, bør ikke også kostnadene for dette integreres i et prosjektregnskap som en del av driftskostnadene?

Artikkelen på side 26 i dette bladet viser tydelig at teknologien og løsningene finnes. Fremadrettede næringsaktører er klare, nå handler det om politikk. Og den politikken må komme i form av klare krav og målrettede virkemidler, her behøves det både pisk og gulrot. Det som ikke behøves er vage formuleringer om å «deponere så lite som mulig» og luftige erklæringer, og store ord om bærekraftig mineralnæring uten reelt innhold.

Regjeringen skal i løpet av 2023 lansere en ny mineralstrategi. Næringsminister Vestre har allerede varslet flere tiltak som skal få fart på mineralaktiviteten i Norge. Vi behøver en strategi med føringer for å luke ut de dårlige prosjektene tidlig. En strategi for noen få gode og samfunnsnyttige prosjekter, fremfor mange dårlige som baserer seg på naturødeleggelse for å få hjulene til å gå rundt. En strategi som sørger for at nye Førdefjord- eller Repparfjord-prosjekter ikke en gang kommer til søknadsstadiet. Vi behøver altså en strategi som sørger for at mineralnæringen ikke blir vår tids neshornjakt.

Denne kronikken ble først publisert i Natur & miljø 1-2023