Jordas temperatur har steget med 1,3 grader siden førindustriell tid. Det er farlig nær 1,5-gradersmålet fra Parisavtalen. Og meldingen som har kommet fra verdens klimaforskere har ikke vært til å misforstå: Utslippene av klimagasser må kuttes raskt og mye, i alle land.

Hvordan ligger Norge an? De norske utslippene av klimagasser er redusert med 9,1 prosent siden 1990. Innen 2030 skal de kuttes med 55 prosent. Du skal ikke være særlig god i matte for å skjønne at vi har brukt uforholdsmessig lang tid på de 9,1 prosentene.

Da er det jo beleilig at verdens land nylig møttes til klimatoppmøte i Baku, en fin anledning til å la seg inspirere og gire opp innsatsen. Men det var ikke det Norge brukte tiden på. Midt under klimatoppmøtet lanserte regjeringen sin store klimasatsning: Norwegian Global Emission Reduction Initiative. Det hørtes flott ut! Men allerede her bør du bli litt skeptisk. Hvis man gir noe en så fin innpakning, kan innholdet neppe være særlig spiselig. Det blir som «Mormors luksuspepperkaker». Ikke særlig godt! Det høres ut som planen er å redusere utslippene globalt, men i virkeligheten er det den samme gamle historien om kjøp av klimakvoter. Denne gangen er det land som Senegal, Zambia og Benin vi skal betale for å gjøre jobben for oss.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Øystein Sundes gamle sang om Flem Bjerring i Global Consult & sønn. Han betaler ikke skatt, han blir ikke engang full selv. Han har folk til slikt. Og det refrenget passer dessverre så altfor godt for oss: Vi kutter ikke selv, vi har folk til slikt.

Det er jo ikke første gang vi kjøper oss fri. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg var en av arkitektene bak det internasjonale systemet med kjøp og salg av kvoter. Han mente at opprettelsen av et kvotemarked var en av løsningene på klimakrisen. At det samtidig tjente oljebransjen godt, er det imidlertid ingen tvil om. Da som nå kan Norge gi oljenæringen frie tøyler, samtidig som vi oppfyller klimaforpliktelsene våre. Takket være betydelige kvotekjøp nådde vi klimamålene i 2012 og 2020, og på den måten vil vi også nå dem i 2030.

Dette er bare en farbar vei hvis ikke det var slik at det vi slipper ut i Norge faktisk må kuttes, i virkeligheten og ikke bare på papiret. For i virkeligheten endrer klimaet seg svært raskt, været blir farligere, skadene dyrere og lidelsene større. I 2050 kan vi ikke slippe ut mer klimagasser, det vil ikke kloden tåle. Ved å fortsette denne Flem-Bjerring- Consult-og-sønn-politikken skyver vi bare jobben foran oss, og vi sender en stadig større regning – ikke til dem som kommer etter oss – men til oss selv i en ganske nær fremtid. Det er kortsiktighet satt i system. Typisk norsk!

Det er lett å glemme det, men det vi gjør nå er helt avgjørende for menneskehetens fremtid på denne gamle kloden. Finnes det fortsatt politikere som forstår dette og som tør å se mer enn fire år frem i tid? Og hvis det gjør det, vil du og jeg stemme på dem?

Jeg håper svaret er ja. Vi kutter utslippene våre selv – vi er folk til slikt!