Vill, vakker og truet

Med sine kraftige gevir og robuste skikkelse har den norske villreinen lenge vært et symbol på landets unike natur og rike dyreliv. Men nå står denne stolte arten overfor utfordringer som truer dens eksistens.

To reinsdyr i norsk fjellheimAdrian Lombardo

Den tåler mye, villreinen. Med sin tykke pels er den godt beskyttet mot bitende kulde og vind selv i de mest karrige fjellstrøk. Brede klauver bærer den over snøen og fungerer som graveredskap etter beiteplanter. Og den fantastiske luktesansen sørger for at dyrene finner lav som ligger skjult selv under 60 centimeter med is og snø.

Likevel er villreinen nå truet og på artsdatabankens rødliste. Nok en gang er det vi mennesker som forstyrrer naturen med vår moderne livsførsel. Hyttebygging og skiløyper. Veier, vannkraft og vindkraft. Turstier med terrengsykler og økt motorferdsel i fjellet. Bit for bit spiser vi oss inn på den sky villreinens territorium.

I tillegg byr klimaendringene på utfordringer. Varmere klima fører til økt vekst av planter, mens tilgangen på lav og mose reduseres. Samtidig forsvinner stadig flere snøskavler som gir sårt tiltrengt pause fra insekter i sommerhalvåret.

Den robuste villreinen er vant til å være ute i hardt vær, men nå lever den i motvind. Det er på høy tid at vi gjør en innsats for å ta vare de flotte dyrene.

Fjellets nomade

Villrein er en nøkkelart, som er spesielt viktig for økosystemet. Andre arter er avhengige av den, slik som jerv, rovfugler og fjellrev. Villreinen har vært i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for 10 000 år siden, og er en viktig del av vår historie. Villreinen er også en såkalt ansvarsart, det vil si en art som Norge har et spesielt ansvar for å verne, siden den har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse i sør-norske fjell. Faktisk lever nesten hele den europeiske villreinbestanden her. Og det er den siste livskraftige bestanden av vill fjellrein i Europa.

Villreinflokken er alltid i bevegelse, og derfor kalles de ofte «fjellets nomade». Det er et vakkert skue når hundretalls dyr beveger seg over viddene som én levende organisme. Det nomadiske leveviset og flokkadferden gjør villreinen til en spesiell art i norsk fauna. Den utnytter skrint næringsgrunnlag og trenger derfor store arealer for å få fylt primærbehovene til hundrevis av dyr.

Flokkadferden var opprinnelig utviklet som et forsvar mot rovdyr og insekter, men har blitt opprettholdt som vern mot menneskelige forstyrrelser etter lange tider med jakt. Det er hovedsakelig i brunsttida på høsten at alle dyra er samlet i én flokk. Resten av året går bukkene sammen i mindre flokker, mens kalver, simler og ungdyr utgjør større fostringsflokker.

Norsk fjellheim med flokk av villreinAdrian Lombardo
Villreinflokk på Valdresflye.

Hardfør og vakker

Reinen er det eneste hjortedyret der begge kjønn har gevir. Disse er ikke bare flotte å se på, de har også sin hensikt. Simlene har gevirene til etter kalving, og trenger dem i konkurransen om beitegroper. Bukken mister gevirene etter brunsttida, og har da lavere status enn simlene gjennom vinteren.

Å bygge opp nytt gevir krever både energi og mineraler, og utforming av geviret avhenger derfor av næringstilgangen. Hvis den er god, vil mange bukke- og simlekalver utvikle gevir med opptil tre grener på hver side allerede første høst.

Selv om gevirene er store og flotte, gir pelsen til villreinen mer kamuflasje med farge og mønster som gjør den vanskelig å oppdage. Vanligvis er den grå, med noe brunt, ispedd et hint av gult. Dekkhårene er mørkest ute ved spissen, og lysere ved roten, noe som gjør pelsen lysere om vinteren når dekkhårene har vokst ut og er slitte i tuppene. Vinterpelsen til reinen har tre ganger så mange dekkhår sammenlignet med andre hjortedyr, i tillegg til et lag med underull. Det er grunnen til at villreinen tåler selv de tøffeste værforhold.

Parasitter og andre plager

Men ingen pels i verden kan beskytte villreinen mot alle truslene den står overfor. Skrantesyke, arealtap og parasitter er noen av utfordringene som har gått hardt utover bestanden. Beitende sauer er en parasittvektor som overfører farlige parasitter til villreinen. Sauen har også negativ beitepåvirkning og indirekte påvirkning på økosystemene og det biologiske mangfoldet i høyfjellet.

Sommerstid plages villreinen av mygg og brems. Hypoderna Tarandi, også kalt reinbrems eller hudbrems, stikker ikke – nei, den går hardere til verks. Bremsen legger larvene i pelsen til reinen, så de kan bore seg innunder huden og leve der til neste vår. En annen type brems, Cephenemyia trompe, sprøyter larvene inn i neseborene. Der lever de inne i nese, svelg og bihuler og blir ganske store og plagsomme. Så det er ikke rart at villreinen har panikk for brems, og søker mot snøfonner for å unnslippe de verste fluene når det er varmt. Å stå tett sammen i flokk, gir også en beskyttelse.

Kampen om arealene

Det er imidlertid lite som truer villreinens eksistens mer enn beiteområder som stykkes opp og leveområder som forsvinner. I tidligere tider kunne villreinen vandre fritt mellom ulike sesongbeiter innenfor store regioner, men i løpet av det siste århundret har landskapet og villreinbestandenes strukturer blitt fragmentert og langt på vei ødelagt. Menneskelig aktivitet og utbygging av infrastruktur presser grensene for leveområdene deres. Det er derfor forvaltning av villrein i dag handler mest om å ta vare på og gjenskape (restaurere) dyras leveområder.

Det er 24 villreinområder på fastlands-Norge i tillegg til Svalbard, og mange er delvis vernet som nasjonalparker, landskapsvernområder eller naturreservater. Likevel er inngrepene så mange at villreinen og mange andre arter i de samme økosystemene er på rødlista.

Hver og en av oss kan bidra ved å unngå å legge turer og aktivitet i villreinområder, spesielt i dyras mest sårbare perioder. Men det er opp til politikerne å legge rammene for at denne flotte arten skal få leve fritt og uforstyrret i fjellområdene som har vært dens hjem i uminnelige tider.

Villrein

(Rangifer tarandus)

Adrian Lombardo
Staselig dyr i fjellnatur.
  • Drøvtyggende klauvdyr
  • Kan bli opptil 18 år gammel
  • Blir inntil 220 cm lang og 125 cm høy (boghøyde)
  • Bukken veier opptil 270 kilo, mens simla er betydelig mindre.
  • Simlene kalver som regel i mai etter å ha gått drektig i 7-8 måneder.
  • Lever i flokker som kan variere fra noen titalls dyr til flere hundre.
  • Er en såkalt «opportunistisk planteeter» – det vil si at den utnytter de ressursene som er tilgjengelige og velger planter med best kvalitet.
      • Bestanden av villrein i Norge er fordelt på 24 avgrensede villreinområder med et samlet areal på cirka 50 000 km. Klassifisering viser at 12 av 24 villreinområder har dårlig kvalitet, mens 11 har middels kvalitet. Ingen av de nasjonale villreinområda har god kvalitet.
      • Naturvernforbundet jobber for å bevare og forsterke villreinfjellet og redde villreinen. Vi mener det må etableres en overordnet, helhetlig og økosystembasert forvaltning av villreinfjellene, der naturlig økologisk dynamikk og funksjoner er definerte, kunnskapsbaserte målsettinger.
      • Kilder: villrein.no, hjortevilt.no