Hvert år legger regjeringen frem en klimastatus og –plan i forbindelse med forslag til statsbudsjettet, også kalt “Grønn bok”. I hovedsak er dette regjeringens måte å rapportere om deres arbeid for å kutte utslippene og hvordan vi ligger an til å nå klimamålene våre, som vi er forpliktet til gjennom klimaloven. Så hvordan går det egentlig med regjeringens klimainnsats?

1. Norge er enda mindre i rute for å nå målene

Regjeringen satte nye klimamål for 2035 i sommer, som sier at Norge skal kutte klimagassutslipp med 70-75 prosent innen 2035. Målet kan oppfylles i samarbeid med EU og/eller ved hjelp av internasjonale kvoter.

Dersom Norge skal klare å bli et lavutslippssamfunn i 2050 bør likevel mesteparten av utslippene kuttes innenfor Norges grenser. Med dagens planlagte politikk anslås det at utslippene i Norge er 47 prosent lavere i 2035 sammenlignet med 1990.

En rekke faglige instanser har advart om at Norge frem til nå i altfor stor grad har lent seg kvotekjøp og utslippskutt i andre land i oppfyllelsen av klimamålene. Ifølge klimaforskere ved Cicero vil manglende utslippskutt på hjemmebane forsinke omstillingen. I verste fall kan det bli vanskelig for Norge å oppfylle målet om å bli et lavutslippssamfunn i 2050, samtidig som norsk næringsliv taper konkurransekraft.

2. Viktig med økte klimaavgifter

Co2-avgiften er et viktig virkemiddel i arbeidet for å kutte utslippene i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Naturvernforbundet synes derfor det er positivt at regjeringen legger opp til at opptrappingen videreføres også etter 2030, til 3400 kr per tonn CO2 i 2035. Samtidig viser regjeringens grønne bok at Norge fortsatt ikke er i rute med omstillingen på hjemmebane og at utslippsgapet øker. For å fremskynde omstillingen burde avgiftene trappes ytterligere opp i kombinasjon med flere og kraftigere virkemidler. For eksempel burde regjeringen lagt ned en langt større innsats for å redusere nordmenn sitt kjøttforbruk i tråd med kostholdsrådene.

Samtidig som den generelle CO2-avgiften øker jevnt, vil regjeringen skjerme oljenæringen. Olje- og gassproduksjonen betaler i utgangspunktet både CO2-avgift og klimakvoter. I årets statsbudsjett vil regjeringen ikke øke CO2-avgiften for petroleumsindustrien, som allerede er lavere enn den generelle CO2-avgiften. I tillegg vil Energidepartementet utrede å fjerne CO2-avgiften for oljenæringen, for å kompensere for at kvoteprisen øker og gjør oljefelt mindre lønnsomme.

3. Øker budsjett for internasjonale klimakvoter, men kutter i klimabistanden  

På grunn av usikkerheten knyttet til utslippskutt, har regjeringen økt budsjettet sitt for å kjøpe inn internasjonale klimakvoter, fra 8,2 til 15 milliarder kroner. Regjeringen vil bruke dette som et sikkerhetsnett for å oppnå målene våre i Parisavtalen, og sier at utslippskutt i Norge er dyrt og vanskelig å gjennomføre. Vi trenger en klimapolitikk som kutter utslipp i Norge, og forbereder samfunnet på omstillingen.

Samtidig kutter regjeringen i forslaget til klimafinansiering til utviklingsland, som nå står på 1,5 milliarder. Dette er en brøkdel av hva som anses som Norges rettferdige andel i den globale klimainnsatsen. Regjeringen har selv sagt at klimakvoter ikke skal ansees som klimafinansiering. Derfor er det oppsiktsvekkende at regjeringen samtidig kutter i klimabistanden.

4. Ingen plan for utfasing av olje- og gassutvinning

Klimagassutslippene fra olje og gass eksportert fra Norge er beregnet til omtrent 500 millioner tonn CO2, som er ti ganger mer enn alle utslipp samlet i Norge. Det er derfor avgjørende å raskt redusere både produksjon og forbrenning av olje og gass. I årets klimastatus- og plan har regjeringen innført tidslinjer for å fase ut bruk av fossile brensler frem mot 2050 slik de varslet i klimameldingen. For eksempel viser en tidslinje at vi er på god vei for å fase ut fossil oppvarming i løpet av få år med dagens politikk, som forbud mot oljefyring i boliger. Samtidig finnes det ingen tidslinje eller plan for å fase ut produksjonen av olje- og gassutvinningen.  

Ifølge en avgjørelse fra FNs domstol (ICJ) som kom i juli har stater plikt til å regulere både forbruk og produksjon av fossile energikilder. Manglende handling for å regulere leting, produksjon eller subsidier kan ses på som et brudd på folkeretten.

Heller ikke tidligere vedtak om et omstillingsutvalg for den norske økonomien er omtalt i regjeringens Klimastatus- og plan. Klimautvalget 2050 sin utredning er tydelige på at det ikke vil være mulig for Norge å bli et lavutslippssamfunn i 2050 dersom vi fortsetter med olje- og gassproduksjonen. Derfor anbefalte utvalget at Norge bør legge en strategi for sluttfasen.

5. Regjeringen dropper nasjonalt mål for utslippskutt på hjemmebane

I Klimameldingen som ble lagt frem i april annonserte regjeringen at de ikke lenger ønsker å ha nasjonale delmål for hvor mye som skal kuttes på hjemmebane frem mot 2035. Det nasjonale delmålet (det såkalte omstillingsmålet) om å kutte 55% av de nasjonale utslippene innen 2030 er dermed også fjernet i årets Klimastatus- og plan.

Naturvernforbundet er kritisk til at regjeringen har droppet omstillingsmålet samtidig som det fortsatt heller ikke er landet noen ny, bindende avtale med EU.  Naturvernforbundet er bekymret for at dette vil forsinke omstillingen ytterligere.

For å sikre en reell omstilling og utslippskutt på hjemmebane mener Naturvernforbundet at regjeringen bør vedta et lovfestet nasjonalt fastsatt karbonbudsjett som vil sikre forutsigbare og målbare utslippskutt for hele økonomien frem mot 2035 og videre mot 2050. Karbonbudsjettet bør være i tråd med Parisavtalens ambisjoner og Norges rettferdig andel av de globale utslippene.