“Herr president, jeg har æren av å snakke på vegne av det utholdende folket i den filippinske republikken. La meg innledningsvis stille meg bak uttalelsen av den ærede ambassadøren for Republikken Fiji, på vegne av G77 og Kina, og uttalelsen fra Nicaragua på vegne av likesinnede utviklingsland.

Først og fremst vil vi, både det filippinske folket, og delegasjonen vår på COP19 her i Warsawa, frembringe en takk, fra dypet av hjertene våre, for alle uttrykk for sympati i denne vanskelig tiden for vår nasjon.

Midt oppi tragedien har den filippinske delegasjonen funnet trøst i gjestfriheten i Polen, med mennesker som har gitt oss varme smil hvor vi enn har gått. Hotellbetjeningen og folk på gaten, frivillige og ansatte ved den nasjonale stadion (stedet hvor klimamøtet avholdes) har gitt oss gode og støttende ord. Så, takk til dere, Polen.

Måten dere har organisert dette toppmøtet på fortjener stor ros, og vi setter stor pris på de enorme innsatsen dere har lagt i forberedelser til dette viktige arrangementet.

Vi takker også dere, venner og kollegaer på denne møtearenaen og fra alle verdenshjørner, for at dere står ved vår side i denne krevende tiden. Jeg takker alle myndigheter som har vist solidaritet og tilbudt hjelp til Filippinene. Jeg takker ungdommen som er tilstede her og milliardene av unge mennesker i hele verden som står trofast bak min delegasjon og som ser oss forme deres fremtid. Jeg takker det sivile samfunn, de som jobber ute i felten mens vi kjemper mot tiden i områdene som er hardest rammet, og de som er her i Warsawa og ansporer oss til å rask handling og ambisjoner. Vi blir rørt av denne manifestasjonen av menneskelig solidaritet. Denne flommen av støtte beviser for oss at den menneskelige rase er i stand til å stå sammen; at vi, som art, bryr oss.

Det var knapt 11 måneder siden i Doha at min delegasjon holdt en appell til verden om å åpne øynene for den dystre situasjonen vi står overfor. Da som nå var vi konfrontert med en katastrofal storm som  den dyreste naturkatastrofen i filippinsk historie. For mindre enn et år siden kunne vi ikke forestille oss at en enda større katastrofe ville komme. Takket være et forferdelig skjebnesvangert sammentreff, blir landet mitt nå prøvet av en helvetesstorm kalt supertyfonen Haiyan, beskrevet av eksperter som den sterkeste tyfonen som noen gang har nådd land  i menneskehetens kjente historie. Den var så sterk at den ville kvalifisert til ‘kategori 6’, hvis denne kategorien hadde eksistert. Stadig er vi usikre på omfanget av ødeleggelsene, da informasjonen når svært sakte frem på grunn av ødelagte elektrisitets- og kommuniksjonslinjer, og det vil ta en stund før disse er reparert.  De første vurderingene viser at det i kjølvannet av Haiyan kommer massive , utenkelige og grusomme, som påvirker ⅔ av av filippinenes befolkning. Rundt en halv million mennesker er nå hjemløse, i enorme områder av mudder, bygningsrester og døde kropper.  I følge satelittmålinger fra US National Oceanic and Atmospheric Administration nådde Haiyan et minste lufttrykk på rundt 860 mbar  og The Joint Typhoon Warning Center estimerte tyfonen til å ha vindhastigheter på 315 km/t i mer enn ett minutt sammenhengende, og korte vindkast opp til 378 km/t, noe som gjør den til den sterkeste tyfonen i moderne tid. Til tross for omfattende innsats for å forberede mitt land til dette monsteret av en storm, ble kreftene for mektige. Selv for et land som er vant til stormer, ble sypertyfonen Haiyan noe vi aldri før har opplevd, og kanskje noe intet annet land noen gang har opplevd.

Bildet blir nå sakte skarpere. Ødeleggelsene er kolossale. Og som om det ikke er nok, brygger det nå opp til en ny storm i det vestlige Stillehavet. Jeg gyser av tanken på nok en tyfon som treffer de samme områdene hvor beboerne ennå ikke har kommet seg på beina.

Til alle som fortsatt fornekter den virkeligheten som er klimaendringer, utfordrer jeg dere: Kom dere ned fra elfenbenstårnet og ut av komforten i lenestolen. Jeg utfordrer dere til å reise til Stillhavsøyene, de Karibiske øyer, og øyene i det Indiske hav og se konsekvensene av havnivåstigning; til fjellområdene i Himalaya og Andes for å se samfunn kjempe mot breflommer, til Arktis hvor samfunn som sliter med minkende polare iskapper, til deltaområdene ved Mekong-elva, Ganges, Amazonas og Nilen hvor liv og livsgrunnlag druknes, til landområder i Mellom-Amerika som rammes av liknende monsterorkaner, til de store sletteområdende i Afrika hvor klimaendringene er blitt en kamp på liv og død ettersom mat og vann blir knapphetsgoder. For ikke å glemme de massive orkanene i Mexico-gulfen og østkysten av Nord-Amerika. Hvis det ikke er nok, bør dere dra på et besøk til Filippinene, akkurat nå.

Forskningen har gitt oss et bilde som nå har kommet i fokus. IPCC-rapporten om klimaendringer og ekstreme værhendelser understreker risikoen som følger av at mønstrene som leder til ekstremvær endres.  Vitenskapen forteller oss at klimaendringer ganske enkelt vil gi mer intense tropiske stormer. Når Jorden varmes opp, varmes også havet opp. Energien som er lagret i farvannet utenfor Filippinene vil øke intensiteten av tyfoner, og trenden vi nå ser er at mer ødeleggende stormer vil bli den nye normalen.

Dette vil ha dyptgripende konsekvenser for mange av våre samfunn, særlig de som kjemper mot de to tvillingutfordringene: fattigdom og klimaendringer. Tyfoner som Haiyan og medfølgende konsekvenser utgjør en klargjørende påminnelse til verdenssamfunnet: Vi har ikke har råd til å utsette klimahandling.  Warsawa må levere på en forsterket ambisjon og mobilisere politisk vilje til å sette klimaendringer på dagsorden.

I Doha spurt vi: “Hvis ikke oss, hvem? Hvis ikke nå, når? Hvis ikke her, hvor?”  Det budskapet møtte døve ører. Men her i Warsawa bør vi stille oss akkurat de samme spørsmålene: “Hvis ikke oss, hvem? Hvis ikke nå, når? Hvis ikke her i Warsawa, hvor?

Det mitt land går gjennom som en følge av denne ekstreme klimahendelsen er galskap. Klimakrisen er galskap. Vi kan stoppe denne galskapen. Akkurat her i Warsawa.

Dette er den 19. konferansen i rekken, men vi kan like godt stoppe å telle disse møtene, for mitt land nekter å akseptere at en 30. konferanse eller en 40. konferanse skal være nødvendig for å løse klimaendringene. Det virker som som om, trass i de store fremskritt vi har hatt siden FNs program for klimaendringer (UNFCC) ble etablert,  at vi etter 20 år fortsatt feiler i å nå det målet vi satte oss i klimakonvensjonen. Nå befinner vi oss i en situasjon der vi må spørre oss: Kan vi noensinne nå målsetningen vi etablerte i artikkel 2 – å forhindre farlige menneskeskapte forstyrrelse av klimasystemet? Ved å ikke nå denne målsetningen, kan vi i praksis ha ratifisert undergangen til sårbare land.

Og hvis vi har feilet i nå målet for konvensjonen, må vi ta tak i spørsmålet om tap og skader. Tap og skader fra klimaendringer er nå en realitet i flere deler av verden. Utslippsreduksjonene i utviklede (rike land, red. anm.)  er farlig lave og må økes umiddelbart, men selv om de var i tråd med kravet om 40-50 prosent reduksjon under 1990-nivået, ville vi fortsatt ha vært fastlåst i klimaendringene, vi ville fortsatt måtte ta tak i spørsmålet om tap og skader.

Vi er i et avgjørende veikryss, og situasjonen er nå slik at selv de mest ambisiøse utslippsreduksjoner i de utviklede land, som burde ha tatt lederskapet i kampen mot klimaendringer de siste to tiår, ikke vil være nok til å unngå krisen. Det er nå for sent , for sent å snakke om en verden som kan stole på at Annex 1-landene (de industrialiserte landene) skal løse klimakrisen. Vi er i en ny fase, som krever global solidaritet for å bekjempe klimaendringer og sikre at arbeidet for en bærekraftig menneskelig utvikling forblir hovedmålet  for verdenssamfunnets felles innsats. Derfor er midler for gjennomføring av klimatiltak i utviklingsland viktige enn noen gang.

Det var generalsekretæren på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, Maurice Strong, som sa “historien forteller oss at det som ikke er mulig i dag, kan bli uungåelig i morgen”.

Vi kan ikke sitte og hjelpeløst se på at verdenssamfunnet forblir fastlåst. Nå er tiden kommet for handling. Vi trenger en nødutgang i klimaspørsmålet.

Jeg snakker for min delegasjon. Men mer enn det, jeg snakker for de talløse menneskene som ikke lenger vil være i stand til å snakke for seg selv etter å ha forsvunnet i stormen. Jeg snakker også for dem som har blitt foreldreløse av denne tragedien. Jeg snakker for dem som nå kjemper mot tiden i arbeidet for å redde overlevende og redusere lidelsene til de mange som har blitt rammet av denne ulykken.

Vi kan iverksette drastiske tiltak nå, for å sikre at vi unngår en fremtid hvor supertyfoner blir en livsstil. Vi nekter, som nasjon, å akseptere en fremtid hvor tyfoner som Haiyan blir en del av tilværelsen vår. Vi nekter å akseptere at det å flykte fra stormer, å evakuere familier, lidelse og elendighet, å telle de døde, skal bli en del av hverdagen vår. Vi aksepterer det ikke.

Vi må slutte å kalle slike hendelser for naturkatastrofer. Det er ikke naturlig når mennesker som kjemper for å utrydde fattigdom og skape utvikling blir slått helseløse av en monsterstorm som nå regnes som den sterkeste som noensinne har nådd land. Det er ikke naturlig når vitenskapen forteller oss at global oppvarming vil skape mer intense stormer. Det er ikke naturlig når menneskeheten allerede har endret klimaet på grunnleggende måter.

Slike katastrofer er aldri naturlige. De skyldes møtet mellom faktorer som er noe annet enn fysikk. De er akkumulasjonen av konstante brytninger mellom økonomiske, sosiale og miljømessige forhold. I de fleste tilfeller er katastrofer resultatet av ulikhet, og de fattigste menneskene i verden er i størst fare på grunn av sårbarhet og mange tiår med feilutvikling, som, må jeg legge til, er knyttet til den søken etter økonomisk vekst som dominerer verden; den samme type søken etter såkalt økonomisk vekst og ikke-bærekraftig forbruk som nå har forandret klimasystemet.

Nå, hvis dere tillater det, la meg snakke litt mer personlig.

Supertyfonen Haiyan traff min families hjemby og ødeleggelsene er ufattelige. Jeg klarer ikke å finne ord for de bildene vi ser fra nyhetsdekningen. Jeg finner ikke ord for hva jeg føler om tapene og ødeleggelsene.

Til denne stund pines jeg i påvente av livstegn og visshet om skjebnen til mine egne slektninger. Det som ga meg fornyet styrke og en følelse av stor lettelse var da broren min lyktes i å kommunisere til oss at han hadde overlevd dramatikken. De siste to dagene har han samlet sammen likene av de døde med sine egne hender. Han er sulten og utslitt siden det mangler mat i de områdene som er hardest rammet.

Vi ber denne konferansen om å arbeide helt til det mest meningsfulle resultatet er i sikte. Frem til konkrete forpliktelser til et grønt klimafond er på bordet. Frem til vi har enighet om å etablere mekanismer som kompenserer for tap og skader; frem til finansiering av tilpasning er sikret, frem til vi har konkrete spor som sikrer de 100 milliarder dollar som er lovet, frem til vi ser virkelige ambisjoner om å stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren. Vi må la  pengene speile praten.  

Denne prosessen under UNFCCC har fått mange tilnavn. Den har blitt kalt “en årlig karbonintensiv samling av meningsløse frequent flyers”. Den har blitt kalt en farse. Men den har også blitt kalt et prosjekt for å redde verden. Den har blitt kalt “å redde morgendagen i dag”. Vi kan fikse dette. Vi kan stoppe galskapen. Akkurat nå.  Akkurat her, på denne fotballbanen.

Jeg ber dere om å ta ledelsen. Og la Polen for alltid bli kjent som stedet hvor vi bestemte oss for å stoppe galskapen. Klarer menneskeheten å løfte seg til det nivået situasjonen krever av oss? Jeg tror fortsatt at vi kan det. “

Vil sultestreike

Under talen sin la Sano til et avsnitt som ikke stod i manus, hvor han erklærte at han ville faste, frem til han så “meningsfull framdrift” i forhandlingene.

«I solidaritet med mine landsmenn som nå kjemper for å finne mat der hjemme, og med min bror som ikke har spist på tre dager, med all respekt Mr. President, og jeg mener ikke å utvise mangel på respekt for din gjestfrihet, vil jeg nå hengi meg til frivillig faste for klimaet. Dette innebærer at jeg frivillig vil avstå fra å spise mat under denne konferansen fram til meningsfull fremgang er i sikte.»

Oversatt av Anders Waage Nilsen