Ti grunner til å si nei til havbunnsmineraler nå
Regjeringen foreslår å åpne store deler av norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet. Her er 10 grunner til hvorfor de IKKE bør gjøre det.
Vi har samlet 10 av grunnene for at vi mener denne prosessen er uansvarlig. Regjeringen har ikke greid å snu i tide til tross for store protester og advarsler fra forskere, og nå er det opp til Stortinget å stanse prosesssen når saken behandles denne høsten.
Saken var på høring fram til januar, og miljøorganisasjonenes høringssvar kan leses her. Naturvernforbundet, og en samlet norsk miljøbevegelse, krever at åpningsprosessen stanses og at regjeringen jobber aktivt internasjonalt for et midlertidig forbud fram til kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å ta en beslutning.
1. Stor trussel mot dyphavsmiljøet
I Norskehavet er det ikke snakk om samme type utvinning av havbunnsmineraler som det er snakk om i Stillehavet. De fleste andre land som ønsker å utvinne havbunnsmineraler snakker om å hente opp små potetlignende noduler av mangan som ligger på havbunnen. I Norge er det snakk om å finne en måte å knuse manganskorper og skorsteiner av sulfid langs den midtatlantiske ryggen. Det kan være unike økosystemer fra skorstein til skorstein. Artene på dyphavet er ikke tilpasset til å tåle forurensing av støv, fremmede arter, lyd og lys fra store maskiner.
2. Forskere over hele verden advarer
Havpanelets ekspertgruppe bestående av verdens fremste havforskere har advart om at utvinning av havbunnsmineraler kan være i strid med bærekraftsmålene. Flere land, blant annet Frankrike, har tatt til orde for forbud eller mange års pause fordi vi mangler kunnskap om konsekvensene.
I Norge er alle havforskningsmiljøene kritisk til åpningsprosessen. Havforskningsinstituttet skriver at “for over 99 prosent av området eksisterer det ingen kunnskap om biologi eller økosystemene som befinner seg der”. Miljødirektoratet har konkludert med at konsekvensutredningen ikke oppfyller sitt formål og er ikke god nok til å vær grunnlag for åpning av området for mineralvirksomhet.
3. Kan gå ut over fiskeressursene
Vi mangler også kunnskap om hvor viktig disse dyphavsområdene er for fiskebestandene som er kommersielt viktige i dag, og de som blir viktige i framtiden. Norge risikerer å skade fiskebestandenes gyteområder, gytesuksess, migrasjonsruter og tilgang på mat i viktige livsfaser. Fiskerier i stor geografisk avstand til mineralvirksomheten kan påvirkes sterkt negativt av denne aktiviteten, og dette er for viktige ressurser til å gamble med før vi har tilstrekkelig kunnskap.
4. Naturavtalen forplikter til 30 % vern
Naturavtalen fra desember 2022 forplikter verden til 30 prosent vern av havområder innen 2030. Norge har lovet en ny havmiljølov som skal gjøre det mulig å verne større havområder.
Området regjeringen har foreslått å åpne for havbunnsmineraler er omtrent hele den norske delen av den midtatlantiske ryggen og en svært stor andel av våre dyphavsområder. Dette bør ikke skje før en grundig gjennomgang av hvilke av disse områdene som bør vernes. Dersom åpning for havbunnsmineraler kommer først vil det senere være svært vanskelig å verne representative deler av det viktige dyphavmiljøet.
5. Ingen løsning for gruveavfall
Regjeringens konsekvensutredning tar ikke for seg konsekvensene av gruveavfallet som ville blitt skapt av en satsning på havbunnsmineraler. Hva skjer etter malmen fra havbunnen er lastet ombord og skipes inn til land? Mineralressursene som er funnet i Norskehavet vil skape like mye avfall som hvis mineralet var utvunnet på land, og i noen tilfeller enda mer forurensende avfall. Deponering av gruveavgang har vi ingen god nok løsning på for verken dagens gruvedrift eller for regjeringas drøm om havbunnsmineraler.
6. Vi trenger statlig systematisk naturkartlegging
Selskaper med interesse i havbunnsmineraler argumenterer for at det haster med å gjennomføre åpningsprosessen fordi selskapene da vil kunne bidra til å tette kunnskapskullene om dyphavet. Naturvernforbundet mener det må være en statlig satsning på naturkartlegging som tetter disse kunnskapshullene. Det er enorme områder som er foreslått åpnet, og en kartlegging må være målrettet, systematisk, uavhengig og pålitelig, ikke gjennomført med mål om å få tillatelse til utvinning. Dessuten advarer Miljødirektoratet om at også leteaktivitet knyttet til gruvedrift på havbunnen kan ha negativ miljøvirkning.
7. Lite grunnlag for nordnorske arbeidsplasser
Oljedirektoratets utredning av mineralressursene på havbunnen på oppdrag av Olje- og Energidepartementet er kritisert av blant andre Norges Geologiske Undersøkelser for å være misvisende. OED overdriver hva slags ressurser som er påvist og hvor lønnsom utvinning kan bli. Samtidig underdriver OED de når de beskriver utfordringene i å utvikle denne nye næringa.
Potensialet for arbeidsplasser er også mangelfullt vurdert i konsekvensutredningen. Norge har ikke prosesseringsanlegg tilpasset den malmen som finnes på havbunnen. Når utvinningen skjer midt ute i havet vil ikke kostnadene være betydelig større av å ilandføre malmen i et annet land enn Norge. Mye av havbunnsmineralaktiviteten (om det blir noe) vil også være med helautonome, selvkjørende, maskiner, så det er ikke snakke om mange offshore arbeidsplasser slik vi har i oljeindustrien.
Med potensielt enorme oppstartskostnader kan satsing på denne næringa bli et stort tapsprosjekt for Norge og forsinke innsatsen for det grønne skiftet. Da kan man i alle fall ikke forsvare å sette store naturverdier i dyphavet på spill.
8. Flere produsenter vil ikke bruke havbunnsmineraler
Det er en voksende koalisjon av næringslivsaktører som ikke ønsker å benytte seg av dyphavsmineraler i sine produkter. Blant disse er BMW, Volvo, Volkswagen, Samsung, Microsoft og batterifabrikken Northvolt. Norge risikerer å bruke store summer på å utvinne et produkt som blir vurdert som en miljøversting blant stadig flere selskaper, og næringen kan miste viktige markeder og investorer.
9. Mineralene kommer for seint til det grønne skiftet
Teknologien for å utvinne de norske mineralressursene på dyphavet finnes ikke enda. Å utvikle teknologien og oppskalere den for industriell produksjon kan ta langt mer enn ti år. Overgangen fra en fossil energibruk til fornybar energi må i hovedsak skje mellom nå og år 2040. Det er derfor stor risiko for at mineralene fra havbunnen ikke kommer på markedet før store deler av jobben allerede er gjort, og etterspørselen etter mineraler er avtagende.
For å ha tilstrekkelig med mineraler for å gjennomføre det grønne skiftet er det derfor langt viktigere å gjennomføre tiltak for mer effektiv bruk av mineralene vi allerede har. En enorm del av å sikre fremtidens mineralforsyning må være å utvikle mindre mineralkrevende teknologi, redusere forbruk, øke gjenvinning av mineraler og øke levetiden på produkter. Det er dette som haster å finansiere med statlige tilskudd, heller enn å sløse midler på risikofylt mineraljakt på dyphavet.
10. Det er en rekke andre prosesser som bør gjennomføres før åpning for havbunnsmineraler.
Vi står i en tid med flere store pågående prosesser innen forvaltning av havene nasjonalt og internasjonalt.
Områder for havvind må avklares for å kunne vurdere helhetlig belastning på sjøfugl og fiskeri. En ny havmiljølov skal åpne for vern av større havområder. En ny sirkulærstrategi og mineralstrategi fra regjeringen skal vurdere bedre utnyttelse av mineraler og gir nytt grunnlag for å vurdere behov for ny mineralutvinning. Oppdatert forvaltningsplan for havområdene vør gi framskritt for helhetlig marin arealplanlegging. Handlingsplan for Naturavtalen skal fremlegges og behandles i Stortinget.
Det er helt nødvendig å se havbunnsmineraler i sammenheng med flere av disse prosessene, og åpning for havbunnsmineraler bør avvente disse viktige avklaringene.
Vi trenger flere på laget for å ta vare på de unike artene våre – enten de lever nært oss eller i vann.