Dette er et innlegg som har stått på trykk i Dagsavisen.

Folk har blitt mer usikre på hva de skal gjøre med utbrukte klær og andre tekstiler, og haugene bygger seg opp (NRK 5. september).

Innføringen av krav om separat innsamling av tekstiler fra 1. januar 2025 snublet på startstreken. Vi vet ikke lenger hvor vi skal levere hvilke tekstiler, eller hva som skjer med klærne etter at vi har levert dem fra oss.

Verdikjeden er rotete, og tilliten svak blant forbrukerne. Hvordan kan man bomme så grovt, når man etablerer noe nytt og i utgangspunktet positivt?

Stor usikkerhet

I innsiktsstudien fra Opinion, «Nordmenns forhold til kildesortering av avfall», utført for LOOP Stiftelsen for kildesortering og gjenvinning våren 2025, er det kun 38 prosent som svarer at de synes det er lett å sortere ødelagte klær og tekstiler.

Til sammenligning oppgir hele 95 prosent at det er enkelt å sortere papp, papir og kartong.

Studien viser også at de fleste ønsker å sortere riktig, men at systemet oppleves som komplisert og uoversiktlig.

Da separat innsamling av tekstiler ble innført, valgte 61 prosent av kommunene å ha separat utsortering av ødelagte tekstiler. 23 prosent samler inn brukbare og ødelagte tekstiler sammen. 16 prosent ber fortsatt innbyggerne kaste ødelagte tekstiler i restavfallet.

Og i hele 73 prosent av kommunene må innbyggerne levere ødelagte tekstiler på gjenvinningsstasjonen.

Systemet er rotete og usammenhengende, og ulikt fra kommune til kommune. Ikke rart at folk blir forvirret.

Forsvinner

I Sverige tillates det igjen at man kan kaste ødelagte tekstiler i restavfallet. De har ikke gode nok løsninger for å utnytte dem.

Også i Norge skjer dette, for i Finnmark klarer de heller ikke å bli kvitt tekstilavfallet de samler inn (NRK 15. august). Det går til såkalt «energigjenvinning» – altså forbrenning.

Nå fjernes innsamlingsboksene, fordi frakt og sortering var for kostbart. Dette kunne vært finansiert av at produsentene og importørene av klær og tekstiler fikk ansvar for etterbehandlingen. Nå forsvinner i stedet ordningen, før den i det hele tatt kom i gang.

Hvordan blir systemet?

Fra 2028 innføres en ordning med produsentansvar for tekstiler i EU og EØS. Denne gangen bør Norge velge å ligge foran. Tekstilbransjen har etablert et produsentansvarsselskap for tekstil, TekstilPRO, som kan organisere gjennomføringen.

Men vi venter fortsatt spent på myndighetenes forslag til utforming av ordningen i Norge. Land som Nederland og Frankrike har gått foran, og innført både egne ordninger for produsentansvar og tekstilavgifter, samt reklameforbud for såkalt «fast fashion» for å få ned tekstilmengdene.

Det bør inspirere arbeidet med den norske ordningen for produsentansvar.

Naturvernforbundet vil ha en tekstilavgift på kjøp av nye tekstiler og fjerne moms på bruktkjøp. Og det må tilrettelegges for reparasjon.

Vi må også få på plass et forbud mot «ultra-fast fashion» og forretningsmodeller som Temu og Shein, som spyr ut masseproduserte klær av lav kvalitet på det norske markedet.

Må være enkelt

Det må være enkelt og intuitivt for folk å forstå hvordan de skal bli kvitt tekstiler de vil kvitte seg med, samt å reparere de de allerede har.

Helst med et system som er likt over hele landet, som er lett å lære seg og der tekstilene blir levert tørre og rene. Så får profesjonelle aktører stå for finsorteringen.

Men mens vi venter, vokser haugene med tekstiler rundt om i landet.

Dette innlegget har stått på trykk i Dagsavisen.