Steinkobbe
Høye jaktkvoter på steinkobben kan gjøre at den i løpet av kort tid blir sterkt truet.
Steinkobbe, fjordsel, ellerPhoca vitulina, er en sel som finnes langs hele norskekysten. Steinkobben ble delvis fredet i 1973 og er beskyttet av Bernkonvensjonen, og Salangen kommune har et spesielt ansvar for å ta vare på den. I 1990-årene nådde bestanden et maksimum, men har gått tilbake etter det. Siden 2003 har kvotene ligget over det anbefalte og den norske bestanden teller i dag omtrent 5800 individer. Den er regnet som en sårbar art, men fordi kvotene er så høye kan steinkobben gå til å bli sterkt truet i løpet av kort tid. I tillegg til den lovlige jakten omkommer også et ukjent antall dyr som følge av bifangst i fiskeredskap og sannsynligvis under uregulert jakt.
Steinkobben er nemlig ikke så populær overalt. Fram til 1940 ble den forsøkt utryddet, og fortsatt er det skuddpremie i flere kommuner. Årsaken er at selen konkurrerer med folk om fisken og kan spre parasitter. Det kan imidlertid se ut til at steinkobben beskyldes for å ta langt mer fisk enn den i virkeligheten gjør. I Norge skjer det et omfattende fiske av rødlistede arter. Tobis, øyepål, brisling, uer, pigghå, blålange og kysttorsk står alle på rødlista, og allikevel fiskes de i tonnevis. Mens det komersielle fisket og fritidsfisket årlig fisker mane tusen tonn, tar steinkobben på sin side kun cirka 300 tonn årlig. Det tilsvarer cirka 1 prosent av det kommersielle fisket.
Steinkobben er et flokkdyr, som lever i lokale kolonier på skjær og sandbanker. Derfor er det stor forskjell på hvor sårbare de ulike bestandene er. Noen er store og levedyktige, mens andre har opplevd store reduksjoner de siste årene.
Ved jevne mellomrom rettes det massive protester mot selfangstnasjonene. Naturvernforbundet er ikke mot seljakt, men mener at den må skje i tråd med faglige råd.
Les mer
Natur & Miljø sin artikkel om steinkobbe.