Progresjon i forhandlingene om en klimaavtale for perioden etter 2020

Klimaforhandlingene startet med et avtaleutkast på 90 sider1 og endte med et utkast på 85 sider. Teksten det nå forhandles om, inneholder både beskrivelser av situasjonen, ulike lands politikk omskrevet i mange forskjellige versjoner, og forslag til avgjørelser som skal fattes under toppmøtet i Paris. Et viktig mål for forhandlingene fram til Paris er klarhet om hvilke punkter det er enighet om, og hvilke punkter man må løse for å komme i mål med en avtale. Den endelige avtalen i Paris er ventet å være på mellom 5 og 20 sider, noe som viser hvilke formidabel jobb som gjenstår.

Forhandlingsfasilitatorene har fått mandat til å komme med et sammendrag av diskusjonene samt et forslag til en ny avtaletekst og et eget forslag til avgjørelser man skal fatte i Paris under klimakonvensjonen. Disse tekstene legges fram 24. juli, fire dager etter et ministermøte i Paris med utvalgte miljøvernministere. Noen parter har store forventinger til at det vil gi større framgang å løfte enkelte tema til ministernivå, mens andre parter frykter å ikke bli invitert til slike ministermøter.

Ulike forventinger til en post-2020-avtale

En av de største utfordringene er forventninger til hva en post-2020-avtale skal levere. Mange rike land, inklusive Norge, ønsker seg en avtale med hovedvekt på utslippsredukasjoner for alle land, og spesielt framadvoksende økonomier. Mange utviklingsland ønsker seg en avtale som har større vekt på klimarettferdighet og historisk ansvar, tilpasning, tap og skade og jevnlige revisjoner av nasjonale utslippsmål for rike land. Finansiering er et av de mest betente temaene, men også kanskje der mye av nøkkelen for en større enighet i Paris ligger.

De fleste land er enige om behovet for et langsiktig mål, da togradersmålet er vanskelig å operasjonalisere. En rekke land, deriblant Norge, har foreslått et langsiktig mål om netto nullutslipp innen 2050. Dette betyr at opptak av CO2 (i for eksempel skog) skal inngå i regnestykket for å komme til null. Andre land mener det er viktigere å ha et tydelig dekarboniseringsmål samt et eget ambisiøst mål for skog- og landbrukssektoren. Under klimatoppmøtet i Bonn ble det lagt fram flere rapporter som kritiserte et netto null-mål. Action Aid (en global utviklingsorganisasjon) la fram en rapport som kritiserte et slikt mål på grunn av frykten for massiv planting av plantasjeskog i utviklingsland, som senere skal brukes til bioenergi med karbonfangst og -lagring. Organisasjnen er også redd for at dette vil lede til ytterligere «landran» av spesielt sårbare samfunn.

REDD+-mekanisme ferdigforhandlet
Det er nå blitt enighet om de siste gjenstående delene av et rammeverk for bevaring av tropisk regnskog (REDD+) under klimakonvensjonen. Det er enighet om at regnskogen ikke bare skal forvaltes av hensyn til opptak og utslipp av klimagasser, men at det også skal tas hensyn til naturverdier i regnskogen, matsikkerhet, matsuvereitet og urfolks rettigheter. Det er også enighet om hvilken type informasjon mottakerland skal presentere for å sikre disse verdiene. Enigheten i Bonn betyr at det ikke vil bli store nye forhandlinger i UNFCCC om spesifikke temaer på REDD+ på flere år.

Det så lenge ut til at man ikke kom til å få noen enighet om de forhandlingspunktene som skulle opp i Bonn. Brasil og Mexico sto lenge steilt imot punktene om detaljnivået på informasjonen fra mottakerland om såkalte sikringsmekanismer, mens de afrikanske landene ønsket seg en mer omfattende mekanisme som ville belønne REDD+-tiltak ut over opptak og utslipp av klimagasser (såkalt none carbon benifits). Beslutningene ble et kompromiss som er dårligere enn det mange miljøorganisasjoner hadde ønsket i utgangspunktet.

Rapportering for gevinster utover opptak og utslipp av klimgasser skal være frivillig. I forbindelse med sikringsmekanismer skal landene rapportere om hvordan sikringsmekanismer har blitt implementert og respektert før de får utbetaling for REDD+. Problemet mange miljøorganisasjoner har pekt på, er at retningslinjene om hvordan landene skal rapportere, er veldig generelle og upresise, og at det vil være opp til det enkelte lands tolkning av dette.

G7-landenes klimamøte i Tyskland
Paralellt med forhandlingene i Bonn møttes G7 utenfor München. Vedtakene til G7 har vært viktige for internasjonal klimapolitikk. Da daværende G8 (Russland var da del av samarbeidet) i 2009 støttet et mål om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader fra førindustrielt nivå, ble dette førende for de videre klimaforhandlingene i København.

G7 har nå gjentatt sin støtte til et slikt togradersmål, men det nye er at G7 i tillegg har satt seg et langsiktig mål om å få de globale utslippene ned til null i løpet av dette århundret.5 Mens internasjonal klimapolitikk tidligere diskuterte ulike prosentvise kutt, er målet nå altså null. Klimadebatten vil de neste årene dermed trolig dreie seg mer om hvordan vi skal nå null utslipp, og hvor fort dette skal skje. Eller sagt på en annen måte: Hvordan skal vi komme oss bort fra fossilindustrien og legge til rette for miljøvennlige alternativer? G7-landene forplikter seg også til å lage langsiktige lavutslippsstrategier som nettopp vil ta for seg hvordan de enkelte landene skal komme til null utslipp.

G7 sier at verden bør nå null utslipp i løpet av dette århundret. Samtidig støtter de togradersmålet og viser til FNs klimapanels siste rapporter. Dersom man legger til grunn FNs klimapanel, må de globale CO2-utslippene være null like etter 2050 for at togradersmålet skal innfris.6 Skal vi ta G7s togradersmål på alvor, vil altså utslippene av CO2 måtte være null om kun få tiår.

Å sette mål for utslipp flere tiår fram i tid er relativt enkelt for dagens politikere. De skal uansett ikke måtte stå til ansvar for resultatet. Men for investeringer i energisektoren er signaler for de neste tiårene derimot langt mer relevante. Ta for eksempel det norske oljeprosjektet Johan Sverdrup, som er ventet å kunne utvinne olje fram til 2050.

Derimot er det vanskeligere med de kortsiktige målene. En analyse av G7-landenes og EUs innrapporterte klimamål for 2030 viser at de lovede utslippskuttene langt fra er nok for å være i tråd med et togradersmål.7 Det er altså langt mellom det overordnede målet og den politikken som føres.
At G7 setter seg et mål om avkarbonisering, har også betydning for de pågående diskusjonene i FN om et langsiktig klimamål. Der står kampen mellom dem som ønsker et mål om nesten null utslipp (altså der det ikke skal tillates noen særlig utslipp i det hele tatt), og dem som ønsker seg et mål om netto nullutslipp (alstå der opptak i blant annet skog kan trekkes fra, slik at det netto blir null).

På veien mot null utslipp sier G7 videre at de støtter et globalt klimamål i øvre del av FNs klimapanels anbefaling om 40 til 70 prosent kutt i 2050 sammenliknet med 2010-nivå. Mens G8 i 2009 spesifiserte at den rike delen av verden skulle redusere utslippene med 80 prosent eller mer i 2050, unnlot G7 nå å si noe om byrdefordeling mellom rike og fattigere land. Derimot skriver de at de vil transformere energisektoren innen 2050, uten å spesifisere hva dette innebærer. Diskusjonen om byrdefordeling mellom ulike land vil trolig være dominerende fram mot klimaforhandlingene i Paris.

Det er altså fremdeles mange spørsmål som gjenstår. Flere av disse vil bli grundig diskutert fram til klimaforhandlingene i Paris i desember i år. Men med G7 er rammen for diskusjonen trolig langt; vi skal til null, spørsmålet hvordan og hvor fort.

Trøkk på det grønne klimafondet
Under klimaforhandlingene i København i 2009 ble det enighet om at den rike delen av verden skulle bidra med 100 milliarder USD per år innen 2020 gjennom det grønne klimafondet. Halvparten av finansieringen skal gå til klimatilpasning, mens den andre halvparten skal gå til utslippsreduksjoner. Det har blitt jobbet for at fondet skal være innovativt både på hvor pengestrømmene kommer fra, og på hvordan prosjekter får støtte (pilotstøtte, lån og langsiktig støtte). Det er fortsatt mange uenigheter i styret til det grønne klimafondet om hvilke prosjekter som skal prioriteres, og hvordan man skal jobbe sammen med ikke-statlige aktører som sivilsamfunnet.

Rett i forkant av forhandlingsmøtet i Bonn fikk det grønne klimafondet nok egenkapital til å starte arbeidet med å tildele støtte8. Samtidig er det langt igjen før fondet når 100 milliarder USD. Per 16. juni 2015 er det lovet 10,2 milliarder USD, mens 5,8 milliarder USD er innbetalt på fondets konto. Avstanden mellom lovede midler og status for fondet9 er noe som skaper stor frustrasjon blant de fattigste landene.

På Bonn-møtet ble det arrangert flere seminarer og foredrag om det grønne klimafondet, og det er stort press på at fondet skal begynne å betale ut til klimaprosjekter. Fondet har begynt å gjodkjenne institusjoner som kan ta imot penger, uten av enkeltprosjekter har fått støtte. Det er forventet at dette skal skje på styremøtet i oktober. Det internasjonale sivilsamfunnet som følger denne prosessen, er bekymret for at det er for lite åpenhet for sivilsamfunnet til å komme med sine innspill på hvilke institusjoner som blir godkjent, som igjen vil gjøre at dårlige prosjekter blir lagt på bordet.

Et diskusjonstema blant miljøorganisasjonene som følger det grønne klimafondet, er hvordan man kan sikre at prosjektene som får støtte, er gode prosjekter og styrker fondets legitimitet.

Innsendte indikative klimamål
Som en del av oppkjøringen mot Paris er det blitt bestemt at flest mulig land skal levere nasjonale indikative klimamål innen 1. oktober. Mange av de rike landene har allerede levert sine mål, blant annet Norge, EU og USA. Nå venter man på flere av de fremadvoksende økonomiene og utviklingsland.

På møtet i Bonn ble det arrangert flere seminarer av internasjonale konsulentselskaper for å rådgi utviklingsland i hvordan de skal skrive sine nasjonale indikative klimamål for 2030. Miljøorganisasjonene, spesielt i utvilingsland, er bekyrmet for at prosessen med å utforme disse målene ikke vil være deltakende eller god, men heller bli styrt av internasjonale konsulenter.

Nye land med sine indikative klimamål for 2030
Under forhandlingene i Bonn leverte Etiopia, Marokko og Serbia sine klimamål for 2030. I tillegg la Sør-Korea og Peru sine mål ut til offentlig høring.

Etiopia: Skal kutte utslippene med 64 prosent sammenliknet med «business as usual» innen 2030. Dette tilsvarer en reduksjon på 3 prosent fra dagens nivå. Dette er et svært ambisøst mål, men det forutsetter økonomisk støtte fra den rike delen av verden. Dette kan innebære en utfordring, siden planen krever 150 milliarder USD, eller tre ganger Etiopias bruttonasjonalprodukt. En liten del av dette vil kunne fås gjennom det grønne klimafondet, men trolig ikke hele summen. Videre tar Etiopia mål av seg å utvikle en karbonnøytral økonomi.

Marokko: Skal kutte utslippene med 13 prosent sammenliknet med «business as usual» innen 2030. Dersom landet mottar ny finansering og økt støtte fra den rike delen av verden, vil Marokko kutte utslippene med 32 prosent i 2030. Marokko regner med at klimaplanen krever 45 milliarder USD i støtte og forventer at det grønne klimafondet i FN skal bidra med 35 av disse milliardene. Blant de viktigste tiltakene er en «kraftig reduksjon» av fossile subsidier og 42 prosent økning i fornybar energi fra vind-, sol- og vannkraft.

Serbia: Foreslår å kutte utslippene med 9,8 prosent i 2030 sammenliknet med 1990-nivå. Dette tilsvarer en økning av landets utslipp fra i dag og fram til 2030 på 15 prosent. Serbia er svært avhengig av kullkraft og har igangsatt arbeidet med å etalbere et nytt kullkraftverk.

Sør-Korea: Foreslår å kutte utslippene med mellom 14,7 og 31,1 prosent sammenliknet med «business as usual» innen 2030. Det mest ambisiøse målet innebærer 15 prosent reduksjon fra 2012-nivå. Sør-Korea innførte i januar i år et kvotesystem for klimagasser, men ingen kvoter er så langt handlet, siden industrien nekter å selge kvoter i protest mot det de mener er en for liten tildeling.

Peru: Foreslår å kutte utslippene med mellom 4 og 42 prosent sammenliknet med «business as usual» innen 2030. De klart største kuttene er foreslått i skogsektoren. Planen er nå ute på høring, og en avgjørelse er ventet like etter høringsfristen 17. juli.

Selv om bare noen få land har sendt inn sine indikative klimamål, ser forslagene fra utviklingsland ut til å sprenge rammene for klimafinansieringen som ble foreslått i København i 2009. Det betyr at det enten må komme mye mer penger til klimatiltak i utviklingsland, eller at landene må betale en større andel selv.

Den globale miljøbevegelsen vokser
Under møtet ble en global undersøkelse om folks klimaholdninger presentert. Den viser at nær 70 prosent av de spurte mener tiltak for å hindre klimaendringer vil øke deres livskvalitet. Og at over 90 prosent ønsker at en klimaavtale skal ha et langsiktig mål om nullutslipp. Undersøkelsen viste også at 79 prosent krever at deres eget land skal kutte egne utslipp, uavhengig av hva andre gjør.
Undersøkelsen ble gjennomført blant 10 000 spurte i 75 land.10 Blant de demonkratiske miljøorganisasjonene som var i Bonn, rapporterte alle om økning i medlemstall og mer lokal aktivitet.

Viktige klimaarrangemenet videre
 18. juni kommer Paven med en uttalelse om skaperverket, fattigdom og klima. Målet er å hjelpe katolikker, ledere og andre til å igjen å forstå den spirituelle roten ved økologien og vårt felles moralske ansvar for å handle.
 29. juni har FN invitert til ministermøte i New York for å diskutere klimaforhandlingene fram mot Paris.
 9.–0. juli samles Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika til BASIC-møte i Ufa, Russland. Møtet er ventet å diskutere blant annet klimaforhandlingene.
 13.–16. juli vil FN-land møtes i Addis Abeba for å avslutte forhandlingene om Finansiering for utvikling. Denne prosessen vil ha direkte inflyttelse på både klimaprosessen og prosessen om bærekraftsmålene som skal gjelde for alle land, fordi klimafinasiering vil også bli diskutert der.
 20.–21. juli skal et utvalg miljøvernministere, invitert av det påtroppende franske presidentskapet, møtes i Paris for å diskutere enkelte temaer relevant for klimaforhandlingene.
 24. juli vil forhandlingsfasilitatorene legge fram forslag til to nye tekster.
 1. august vil det være klimadag under Olavsfestdagene. Dette inngår i Kirkas «Klimapilgrim». For oversikt over alle arrangementer, se: http://www.klimapilegrim.no/arrangementer/
 29. august vil norsk miljøbevegelse gjennomføre klimamarkeringer rundt om i landet gjennom Klimavalgalliansen.
 31. august–4. september vil FN-landene møtes igjen i Bonn for å diskutere teksten som har vært sendt ut.
 15.–28. september er det FNs generalforsamling, hvor klima ventes å være et viktig tema.
 1. oktober er frist for å levere nasjonale indikative klimamål for etter 2020 (INDC) til FN.
 19.–23. oktober vil landene igjen møtes for å diskutere forslag til avtaletekst i Bonn.
 1. november kommer FNs klimasekretariat med en oppsummering og analyse av innmeldte klimamål for perioden etter 2020.
 15.–16. november samles G20 til møte i Antalya, Tyrkia. Her er klimaforhandlingene ventet å være et sentralt tema.
 I løpet av november vil FNs miljøprogram (UNEP) komme med en rapport om gapet mellom togradersmålet og klimamålene som er foreslått.
 30. november–11.desember er det klimaforhandlinger i Paris.