Deler av innholdet i denne artikkelen er ikke oppdatert. En mer utfyllende versjon er tilgjengelig som PDF.

Se også følgende PDF-dokumenter:

• Faktaark om veien til en ny klimaavtale
• Tidsline for klimaforhandlingene

Avgjørelsen på Bali innebærer at det skal forhandles i to spor parallelt: For det første skal det fastsettes nye forpliktelser i perioden etter 2012 for de landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. For det andre skal det forhandles om hvordan alle land i Klimakonvensjonen (inkludert USA og utviklingslandene) kan øke sin klimainnsats.

Nye forpliktelser for rike land
En egen arbeidsgruppe, «Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol» (forkortes AWG-KP), skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen, de såkalte Anneks I-landene. Denne prosessen startet faktisk før Bali-toppmøtet, på COP 11 i 2005. Prosessen på dette området har derfor naturlig nok kommet lengst. AWG-KP ledes av Norges tidligere forhandlingsleder Harald Dovland, og alle land som har sluttet seg til Kyoto-protokollen deltar i arbeidsgruppa.

Langsiktig felles handling
Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling («Ad-Hoc Working Group on Long-term Co-operative Action», forkortes AWG-LCA) er det direkte resultatet av klimatoppmøtet på Bali. Denne gruppa utgjør det andre sporet i forhandlingene, og skal forhandle om hvordan verdenssamfunnet kan øke sin samlede innsats mot klimaendringene. Her deltar alle Klimakonvensjonens 192 medlemsland.

Mandatet til AWG-LCA er beskrevet i den såkalte Bali Action Plan, og er inndelt i fire områder der innsatsen skal økes:

• Utslippsreduksjoner
• Tilpasning til klimaendringer
• Finansiering av klimatiltak
• Overføring og utvikling av teknologi

Spørsmålet om utslippsreduksjoner er delt i to: For det første utslippsforpliktelser eller utslippsreduserende tiltak i alle rike land som er medlem av Klimakonvensjonen (i praksis bare USA, ettersom forpliktelsene til andre rike land diskuteres i AWG-KP) og for det andre utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.

I tillegg til de fire såkalte byggesteinene over, skal AWG-LCA komme fram til en felles visjon («shared vision») for det internasjonale klimaarbeidet. I praksis kan dette bety et langsiktig mål for hvor mye utslippene skal reduseres, for eksempel fram til 2050, eller et mål for maksimal temperaturstigning verdenssamfunnet bør tillate, slik Norge og EU har foreslått.

Arbeidet framover
Arbeidet i de to arbeidsgruppene vil naturlig nok kobles tett sammen. Enkelte rike land som Canada og Japan er ventet å være skeptiske til å ta på seg kraftige utslippsforpliktelser i AWG-KP hvis ikke samtidig utviklingslandene går med på mer konkrete forpliktelser i AWG-LCA. I tillegg går en rekke andre prosesser både i og utenfor FNs klimakonvensjon parallelt med disse to arbeidsgruppene, for eksempel med spørsmål som CO2-deponering (CCS) og tiltak mot avskoging i utviklingsland (REDD). Resultatet i København 2009 vil bygge på en helhet av alt dette arbeidet.

I løpet av 2008 møttes de to arbeidsgruppene AWG-KP og AWG-LCA i Bangkok, Thailand (april), Bonn, Tyskland (juni), og i Accra, Ghana (august). I desember møttes alle forhandlingsgrupper til COP 14, det årlige toppmøtet, i Poznan, Polen.

I 2009 er det planlagt forhandlingsmøter i Bonn, Tyskland, fra 29. mars til 8. april, et nytt møte samme sted fra 1. til 12. juni, og et møte i Bangkok, Thailand, fra 28. september til 9. oktober. Det kan også bli satt opp flere møter mellom Bangkok og København. Selve København-toppmøtet avholdes fra 7. til 18. desember.

Andre viktige møter
Det er ikke bare de formelle møtene under UNFCCC som vil få betydning for resultatet på COP 15 i København. De viktigste og vanskeligste temaene i klimaforhandlingene vil i økende grad bli et tema også på andre internasjonale toppmøter i året som kommer: G8-landene vil gjøre et nytt forsøk på å legge føringer på klimaforhandlingene når de møtes til toppmøte i sommer. FNs generalsekretær Ban Ki-moon arbeider for et eget klimamøte for statsledere i New York allerede i mars, og et nytt i forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i midten av september.

Uformelle bilaterale møter vil også spille en stadig viktigere rolle etter hvert som COP 15 nærmer seg. Danske myndigheter, som vil ha det formelle lederansvaret i forhandlingene på København-toppmøtet, har allerede varslet at de vil innkalle til et uformelt møte på høyt nivå (en såkalt pre-COP) i løpet av oktober for å forsøke å løse flest mulig vanskelige spørsmål før selve toppmøtet.

Hva kan vi forvente i København?
Forventningene til København-toppmøtet er skyhøye, og med god grunn. Det haster enormt å øke den internasjonale innsatsen mot farlige klimaendringer. Samtidig knytter det seg stor usikkerhet til hvorvidt disse forventningene kan innfris. Det er særlig to grunner til dette:

For det første er det uklart hvor langt man kan regne med å komme på de ti månedene som gjenstår før COP 15. Flere aktører i forhandlingene har trukket fram muligheten for at resultatet i København først og fremst blir et rammeverk for en ny avtale, uten alle detaljer på plass. Det er imidlertid ikke nødvendigvis et nederlag om dette skulle bli resultatet. Det samme skjedde med Kyoto-protokollen, der man vedtok rammeverket i Kyoto i 1997, og først fire år senere, i Marrakech i 2001, vedtok de detaljerte reglene som Kyoto-protokollen trengte for å tre i kraft.

For det andre er det usikkert hva slags avtale man vil komme fram til – hva som egentlig menes med «en ny klimaavtale». I praksis kan nemlig en slik avtale ta mange former: Det kan være en helt ny protokoll under UNFCCC, det kan være endringer i den eksisterende Kyoto-protokollen eller i selve klimakonvensjonen, eller det kan være et eller flere enkeltvedtak fra COP som utvider og bygger videre på det eksisterende avtaleverket. Da man framforhandlet Kyoto-avtalen mellom 1995 og 1997, hadde man et klart mandat for å lage en ny protokoll. Bali Action Plan gir ikke et slikt mandat, men sier at man skal komme fram til et «omforent resultat» («agreed outcome»).

Politisk vilje avgjør
Til sjuende og sist er det selvsagt den politiske viljen til å forplikte seg til den nødvendige klimainnsatsen i de enkelte landene som avgjør om København-toppmøtet blir en suksess. Derfor vil kanskje den aller største spenningen fram mot København være knyttet til den innenrikspolitiske klimadebatten i noen av de viktigste landene: Hvor store forpliktelser er EU-landene villige til å påta seg for å finansiere klimatiltak i utviklingsland? Hva betyr Barack Obamas valgkampløfter om reduserte klimagassutslipp i praksis, og når vil USA få en nasjonal klimalov? Forhåpentligvis vil det kraftige presset for en god klimaløsning i København bidra til å framskaffe den politiske viljen som er nødvendig.