Dronningsetra: DNT på sidespor

Mange av oss bærer på et bilde av et sted bak de bakerste blånene. Et sted hvor det fortsatt finnes områder med inngrepsfri natur og et intakt naturmangfold. Men det begynner å bli veldig langt mellom slike steder.

myrhauk

Skrevet av:

Kjetil Aa. Solbakken, gen.sekr i Norsk Ornitologisk Forening
Maren Esmark, gen.sekr. i Naturvernforbundet

Strålvatnet i Murudalen, med våtmarker, seterland, gammel skog og fjellpartier, er et slikt sted. Et enestående stykke norsk natur og landskap. Kanskje det siste av sitt slag i Oppland, ifølge Fylkesmannen. Minimalt med ferdsel gjør at sjeldne og sky arter finner leve- og oppvekstvilkår akkurat her. I sum er Strålvatnet det vi forbinder med ekte villmark.

Vi mister natur i rekordfart

I siste nummer av DNTs medlemsblad konfronteres vi med hvordan vi mister inngrepsfrie områder og andre naturarealer i skremmende tempo. Vi får vite at mindre enn 5 % prosent av naturen i Sør-Norge nå er «villmarkspreget» (INON-områder). Også andre typer sammenhengende naturområder blir det raskt mindre av.

Når levesteder forsvinner, minker bestandene for artene som lever der. Utarming av økosystemene våre truer livsgrunnlaget og gjør det mindre robust mot klimaendringene. I DNTs egen naturvernstrategi står det at de skal arbeide for et naturvennlig friluftsliv.

Medlemsbladet skriver at mennesker som er «ute» kanskje er den gjenværende villmarkas siste håp. Vi er helt enige i tanken om at friluftsliv stimulerer folks glede og vilje til å ta vare på intakt natur.

Men av og til skal man ikke bare være ute. Man skal også gå utenom. Ta hensyn og vise respekt. Naturen har tålegrenser. DNT pleier å unngå at hytter og stier legges i kjerneområdene for sky, sjeldne og sårbare arter. Dette er det DNT vi kjenner, som følgesvenner i kampen for norsk natur, det mest dyrebare vi har.

Med åpne øyne

Men i området rundt Strålvatnet gjør DNT Gudbrandsdalen det motsatte. Som GDs lesere vet, vil DNTG bygge «Dronningsetra» midt inne i et unikt naturområde. Hit skal det kanaliseres trafikk inn og ut, til tross for at DNT er vel underrettet om at de slik truer svært utsatte fugler av internasjonal og nasjonal viktighet. For ikke å snakke om regionalt og lokalt: Tre av Opplands seks «ansvarsarter» for fugl hekker her. En av dem er den sterkt truede myrhauken, en annen er den nasjonale ansvarsarten dobbeltbekkasin. Samtidig spiser prosjektet av et gjenværende INON-område, det siste man skulle tro DNT ville bidra til.

Trafikken inn til hytta skal skje via det DNT kaller et «etablert stinett», og skaper slik et inntrykk av at her er det jevnt med ferdsel allerede. Det er feil. Og den sparsomme ferdselen er en av grunnene til at naturmangfoldet her inne er spesielt.

DNT oppgir at de vil legge til rette for større grupper og skoleklasser. Slike besøk medfører myldring ut i terrenget. Vannet og bekken, som er viktige reirområder for flere av artene, vil være magnetisk for voksne og barn. DNTG har ingen mulighet til å dirigere trafikken slik at det ikke går ut over naturverdiene.

Vis respekt

Regelen «Ingen skam å snu» er lettere å vise til enn å etterleve. DNTG har lagt ned et svært arbeid for å realisere prosjektet. Å snu nærmest på målstreken er tøft for hvem som helst. Men kanskje skulle DNT forholde seg til en ennå uskrevet fjellregel, til inn- og utvortes bruk: Vis respekt for naturen der dere ferdes.

KJÆRE DNT: Kom tilbake på stien vi er vant til å gå sammen. Finn et annet sted enn Strålvatnet. Da kan denne beretningen om «en varslet katastrofe» avsluttes – her.