Den siste uka har verdens ledere sittet inne på små møterom og forsøkt å finne fram til en enighet om en ny klimaavtale. En klimaavtale som vi hele tiden har visst at ikke vil være god nok. Derfor flommet gatene i Paris over av aksjonister i dag. På tross av aksjonsforbundet fra franske myndigheter har gatene i Paris i dag vært fylt av mennesker som krever klimahandling. Vi gjorde det fordi vi ikke kan sitte stille i båten når klimaendringene rammer. Vi gjorde det fordi vi er lei av å vente på en klimaavtale som visstnok skal løse alt. Vi gjorde det fordi den eneste måten vi kan stoppe de mest katastrofale konsekvensene av klimaendringene er ved at utslippene reduseres i hvert enkelt land.

På tross av aksjonsforbundet fra franske myndigheter

har gatene i Paris i dag vært fylt av mennesker som

krever klimahandling.

Hvis det ikke hadde vært for sikkerhetstiltakene etter terroren for en måned siden, ville gatene i Paris være fylt av mennesker. Mange hadde sett fram til å vise sin støtte til en rettferdig klimaavtale. Men på tross av aksjonsforbudet har det enorme folkelige engasjementet trengt seg gjennom asfalten som løvetenner. For to uker siden ble det satt ned 10 000 sko på Place de la Republique, mens over 780 000 mennesker verden over marsjerte i gatene. Lørdag deltok over 3000 mennesker i en geotag-aksjon med Friends of the Earth nettverket. Ved å bruke smarttelefoner kunne miljøvernerne stille seg opp på forskjellige steder i byen og ”tagge” hvor de var på en nettside. Til sammen ”tagget” de ”Climate Justice Peace” over hele Paris.

Deretter fosset mennesker fra hele Paris til triumfbuen. Her ble det lagt ned røde linjer, som symboliserer de viktigste kravene som man ikke er villig til å vike fra. Deretter ble disse lagt ned på gaten, og dekket med blomster, for å vise solidaritet med alle de som allerede har mistet livet som følge av klimaendringene, og de som står i fare for å gjøre det i umiddelbar framtid.

Etterpå marsjere vi fra triumfbuen til Eiffeltårnet. En marsj som ble gjennomført til tross for forbudet fra politiet. Tilsammen viste vi både at vi ikke lar oss stilne av terror, men og at vi alltid vil stå opp for klimarettferdighet. Utenfor Eiffeltårnet ble det dannet en stor menneskelig kjede, det ble sunget og det ble ropt. Og vi viste at uansett hva som skjer på klimatoppmøtene, så er det på hjemmebane at klimaproblemet løses.

Sammen viste vi både at vi ikke lar oss stilne av

terror, men og at vi alltid vil stå opp for

klimarettferdighet

Jeg mistet stemmen min for flere dager siden, men jeg har likevel fortsatt å rope. For til syvende og siste er det det som må til for å løse klimaproblemet. Vi trenger å si ifra så høyt og tydelig at vi blir hørt. Men for å gjøre det, trenger vi også å bli flere. Vi må være flere som sier at dersom Norge mener alvor med klimapolitikken, så må vi la olja ligge. Det må være flere som sier at vi ønsker en miljøvennlig byutvikling. Flere som sier at det ikke kan være den mest miljøfiendtlige delen av fiskeflåten som blir prioritert, flere som sier at vi skal ta vare på den norske matjorda, og at vi skal slutte å kjøpe oss fri fra ansvaret vårt for klimautslippene våre. De demokratiske miljøorganisasjonene vokser, men vi må bli mye sterkere for å vinne den store kampen på hjemmebane.

Den nye klimaavtalen redder ikke klimaet. Det må vi gjøre i hvert enkelt land. Det enkleste for Tine Sundtoft burde være å stoppe de nye leteområdene som skal gis til oljeselskapene i Barentshavet og Norskehavet. Men for at Tine skal forstå alvoret, for at vi virkelig skal få den omleggingen av norsk politikk som klima er avhengig av, trenger vi at flere blir med på laget.

Jeg håper at enda flere vil bli med oss, og gjerne roper til vi mister stemmen, ved neste korsvei.