Århuskonvensjonen
Naturvernforbundet mener det er tvilsomt om Norge oppfyller Århuskonvensjonen. Et sentralt krav i konvensjonen er at rettslige prosedyrer i miljøsaker skal være «rettferdige, rimelige og ikke uforholdsmessig kostbare».
Århuskonvensjonen ble opprinnelig vedtatt i Århus i Danmark i 1998, og trådte i kraft internasjonalt 30. oktober 2001. Norge har undertegnet avtalen, og den ble gjeldende her i 2003. Et sentralt krav i konvensjonen er at rettslige prosedyrer i miljøsaker skal være «rettferdige, rimelige og ikke uforholdsmessig kostbare» («not prohibitively expensive»). Dette innebærer at sakskostnader ikke må være så høye at de i praksis hindrer organisasjoner eller privatpersoner fra å bringe miljøsaker inn for domstolene. Ifølge konvensjonen bør kostnadsnivået derfor ligge på et nivå som gjør det reelt mulig å prøve miljøspørsmål rettslig, uten økonomisk risiko som virker avskrekkende på legitim miljørettslig kontroll.
Fakta om Århuskonvensjonen
- Århuskonvensjonen er et initiativ fra FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE).
- Avtalen skal sikre retten til miljøinformasjon, at befolkningen får delta i beslutningsprosesser om klima og miljø, og at de har tilgang på klage- og domstolsprøvning på miljøområdet.
- Norge fikk miljøinformasjonsloven etter å ha blitt med i Århuskonvensjonen.
- Er signert og implementert i lov hos 46 land, deriblant EU-landene.
Nemnd ikke nok
Skal en miljøsak prøves i Norge kan den enten klages inn til forvaltningen, Sivilombudsmannen eller domstolene.
Norge har en miljøinformasjonsnemnd, men denne behandler bare private selskapers plikt til å informere om miljøpåvirkning. Dette er etter Naturvernforbundet syn ikke tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonens krav om tilgang til klage- og domstolsprøving. Det er i Norge mulig å føre en sivil sak, men dette er svært kostbart og tar lang tid. Verken natur, miljø eller klima har de økonomiske ressursene som trengs.
