I tillegg til at Norge er verdens nest største oppdrettsnasjon, er norske elver hjem for en tredel av de globale villaksbestandene. Derfor hviler det et stort ansvar på oss for å ta vare på elvene og fjordene hvor vår villaks, atlanterhavslaksen holder til.

Til tross for fagre løfter fra næringa og strammere regler er miljøkonsekvensene ved den industrielle oppdrettsnæringa store og uløste. Anleggene blir stadig større og beslaglegger over 12 tusen mål i fjorder og skjærgårder. Næringa bruker ulike former for medikamenter. I 2019 ble 1698 tonn giftig kobber til brukt for å hindre groing på merder og annet utstyr. Fiskens avføring samles under merdene og fører til sterk økning i næringsinnholdet i vannet. Problemer med lakselus er forsøkt løst med både kjemikalier, mekanisk rensing og bruk av rensefisk. Ingen av tiltakene har ikke greid å løse problemet, men gir hver på sin måte nye utfordringer.

Miljøkonsekvensene i fjorder og skjærgårder har blitt undervurdert og de negative påvirkningene har fått skje på industriens premisser i for lang tid. Nå er det på tide å sette klare krav og begrensninger.

Miljøutfordringer:

• Arealkonflikter ved at oppdrettsanlegg legges i eller nært gyteområder for villfisk, reker, fiskebanker eller områder for utsatte sjøfugl og sjøpattedyr.

• Næringa ønsker å etablere seg i stadig nye områder og kampen om arealene tilspisser seg.

• Rovfiske av rensefisk fjerner naturlig føde for villfisk, sel og fugler. Behandlingen av rensefisk bryter med dyrevelferdsregler og må fases helt ut.

• Lakselus-problemet spres seg til villfisk.

• Rømt matfisk og rensefisk blander seg med villfisk og undergraver de lokale bestandene, samt at de kan spre sykdommer.

• Fiskeavføring og uspist fôr gjødsler fjordene slik at nitrogennivået øker, planktonproduksjonen endres, oksygennivået synker og områder legges øde.

• Kobber og kjemikalier fra merdene forgifter leveområdene til andre arter. Kobberkonsentrasjoner over tid endrer atferd, vekst, reproduksjonsevne og helsetilstand.