Sokkeldirektoratet, ved direktør Torgeir Stordal, hevder at en stans i leting av olje og gass vil ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Han kritiserer Klimautvalget 2050 for manglende beregninger på hva de foreslåtte tiltakene vil koste samfunnet vårt. Det kan være verdt å minne om at Skancke-utvalget sitt mandat først og fremst har vært å utrede hva som faktisk må til for at Norge skal nå vårt eget, lovfestede klimamål.  

Norge har forpliktet seg til å bli et lavutslippssamfunn innen 2050 fordi vi – i likhet med de andre landene som har signert Parisavtalen – har forstått at dette er helt nødvendig dersom vi skal unngå dødelige klimaendringer ute av kontroll. Og fordi kostnaden av å ikke omstille oss vil bli langt, langt høyere. Når vi snakker om samfunnsøkonomiske kostnader for Norge kan det derfor være greit å ha i bakhodet (og ta innover seg) hva som faktisk står på spill. 

De økonomiske effektene av letestans er små

Stordal er bekymret for at en stans i olje- og gassleting vil bidra til at Norge mister store verdier. Denne bekymringen er selvsagt reell. Det er få næringer som er like innbringende som det å tømme landet for en etterspurt, ikke-fornybar ressurs. Samtidig må vi ikke svartmale Norges evne til omstilling og muligheter for verdiskaping også i andre næringer. I 2020 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en studie som så på de makroøkonomiske effektene av politiske tiltak for å redusere norsk produksjon av olje og gass, deriblant letestans. Konklusjonen er at effekten av letestans er gjennomgående liten. På det meste falt BNP i fastlands-Norge med en halv prosent i forhold til referansebanens nivå. Analysen viser også at tiltak for å redusere olje- og gassaktiviteten kan ha flere positive effekter, deriblant at norske bedrifter i andre sektorer vil få styrket sin internasjonale konkurranseevne.

Arbeidskraft er en knapp ressurs

Stordal er også bekymret for sysselsettingen. De nærmeste årene er det imidlertid ikke mangel på arbeidsplasser som blir den største utfordringen for Norge, men heller hvor vi skal prioritere den knappe ressursen arbeidskraft. Dersom Norge fortsetter å lete etter mer olje og gass vil oljeselskapene fortsette å rekruttere våre unge og nyutdannede til å lete, utvinne og produsere mer olje og gass. Dette vil uten tvil gå på bekostning av behovene til grønne næringer. For hvem skal installere varmepumper i husene og solenergi på takene? Hvem skal effektivisere, digitalisere, sirkulere og elektrifisere? Og hvem skal tilpasse infrastrukturen vår til et varmere, våtere og villere klima?   

Energisikkerhet i Europa

I tillegg trekker Sokkeldirektoratets direktør frem energisikkerheten i Europa som et argument for at Norge bør fortsette å lete etter mer olje og gass. Det er riktig at EU i dagens situasjon er avhengig av Norge som en trygg og stabil leverandør av norsk gass. Men er det én ting Europa har lært av krigen i Ukraina, er det at desentraliserte løsninger for energi er langt mindre sårbart enn å være avhengig av noen få enkeltland for å sikre en stabil energiforsyning. Derfor har EU trappet kraftig opp innsatsen for å redusere etterspørselen etter fossil energi. Både for å nå egne klimamål, men også fordi det er i EU sin egeninteresse i et sikkerhetsperspektiv. Og med den fallende etterspørselen som er ventet i EU fremover vil de ikke lenger ha behov for at Norge finner og utvinner nye gassreserver. Det viser en analyse fra Zero Carbon Analytics som nylig ble publisert.  

Klimakvoter er ikke en løsning

Stordal mener også at det vil være bedre for Norge å kjøpe klimakvoter fremfor å kutte 90-95 prosent på hjemmebane i 2050. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. I 2050 vil det knapt være kvoter igjen å kjøpe – hvis verden har nådd klimamålene vi har forpliktet oss til. Skal vi gamble på at verden ikke når klimamålene? Eller skal vi starte omstillingen også på hjemmebane.

I tillegg argumenterer Stordal med at aktiviteten i næringen vil falle naturlig i årene fremover. Og at produksjonsnedgangen er i tråd med oppfølgingen av Parisavtalen. Dermed vil problemet «løses av seg selv», slik også regjeringen hevder. Samtidig er det verdt å merke seg at Sokkeldirektoratet stadig bommer på sine anslag for når Norge vil nå produksjonstoppen. Norge er definitivt landet i Europa med høyest leteaktivitet. Flere nye funn bidrar til at den forventede nedgangen stadig blir skjøvet frem i tid.

Norge trenger en plan for sluttfasen

Uansett om oljeproduksjonen vil falle nok «av seg selv» eller ikke, er det åpenlyst at Norge står foran en enorm omstilling i årene fremover. Dette vil uten tvil by på utfordringer, spesielt på steder hvor oljenæringens leverandører og bedrifter utgjør selve hjørnesteinen i lokalsamfunnene. Derfor er det viktig å sørge for at omstillingen er mest mulig forutsigbar, og at vi setter inn tiltakene som trengs for å gjøre overgangen lettere og mer rettferdig for de aller mest sårbare. Det blir mye vanskeligere hvis vi overlater til markedet å bestemme når og hvordan omstillingen skal skje, slik vi så under oljekrisa i 2014. Derfor trenger vi en plan. Slik Klimautvalget 2050 tar til orde for.