Fra 1880 til i dag er det i gjennomsnitt blitt rundt én grad varmere på jorden. Verdens ledende klimaforskere sier, ifølge sammendraget til FNs klimapanel, at det er utvetydig bevist at menneskelig påvirkning har varmet atmosfæren, havet og jordsmonnet. Raske, omfattende endringer i atmosfæren, havet, kryosfæren (snø/is/permafrost) og biosfæren (livet på jorda) har allerede forekommet.

• Les sammendraget til FNs klimapanels sjette hovedrapport, del 1 (forskningsgrunnlaget) her! Dette er rapporten som går gjennom grunnlaget for klimaforskningen, og forklarer hvordan vi vet at det er menneskelige utslipp som skaper den oppvarmingen vi nå ser – og de konsekvensene den får.

Vår forbrenning av olje, kull og gass fører til utslipp som endrer den skjøre balansen i atmosfæren. Dette er et gigantisk eksperiment som aldri har vært gjennomført før – tross alt har ikke mennesket tidligere vært i stand til å endre den kjemiske sammensetningen av atmosfæren.

Vi beveger oss altså i ukjent farvann, men omfattende forskning forteller oss hva som skjer – og hva som vil skje hvis vi ikke kutter menneskehetens utslipp. Alt blir varmere – over hele kloden. De åtte siste årene er de åtte varmeste som noensinne er målt, og 2023 ligger an til å slå alle rekorder. Mer varme betyr mer energi i omløp, som igjen betyr «mer vær» – av alle sorter. Mer regn der det er vått fra før, mer tørke der det er tørt fra før.

Men hva er det som faktisk skjer når vi slipper ut klimagasser og får klimaendringer? For å svare på dette må vi forstå to viktige naturlige prosesser på jorden: drivhuseffekten og karbonsyklusen.

Drivhuseffekten

Se for deg et drivhus. Det har vegger og tak av glass. Inne i et drivhus er det varmere enn utenfor. Dette gjør det mulig å dyrke grønnsaker selv i en norsk vinter. Det er fordi solstråler slipper inn i drivhuset, men hindres av glasset i å slippe ut igjen. På den måten blir det varmere inne i drivhuset, og det holder seg varmt der selv om det er kaldt ute.

Jordens atmosfære fungerer omtrent på samme måte. Det er derfor vi kaller dette drivhuseffekten. Noen av gassene i atmosfæren gjør det samme som glasset i drivhuset: de slipper solstråler inn til jorden, men hindrer mye av solen å slippe ut igjen. Jo mer slike klimagasser i atmosfæren, jo mer varme forblir på jorden.

At CO2 har denne effekten, har vi visst lenge. Effekten ble påvist i 1870, og kvantifisert i 1895 – så kunnskapen om drivhuseffekten er ingen ny vitenskap.

Drivhuseffekten har fått et ufortjent dårlig rykte. Uten den hadde det i gjennomsnitt vært 34°C kaldere enn det er i dag – og det hadde ikke akkurat vært bra for mennesker, dyr og natur, det heller.

Problemet oppstår når vi mennesker tilfører mer drivhusgasser til atmosfæren, raskere enn naturen kan ta opp de samme gassene. Da øker konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren – og evnen til å holde på varmen som stråler inn fra sola øker. Til slutt blir det rett og slett for varmt.

På 200 år har innholdet i atmosfæren av den viktigste klimagassen, karbondioksid (CO2), økt med rundt 50 prosent. Det meste av utslippene har kommet de siste 40 årene. Men CO2 blir værende i atmosfæren i lang, lang tid – så de klimaendringene vi ser i dag, er konsekvensen av de samlede utslippene fra vi begynte å brenne fossil energi og frem til i dag. Skal vi bremse oppvarmingen, holder det altså ikke å slippe ut mindre enn i dag – vi må stanse utslippene som fører til økning av konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. I alle land.

Karbonkretsløpet

Karbon er fundamentet for livet på jorden. Vi er lagd av karbon, vi spiser karbon og samfunnene våre er i stor grad basert på karbon. Men selv om vi er helt avhengige av karbon er dette årsaken til det største problemet verden står overfor, nemlig global oppvarming.

Karbon sirkulerer i et kretsløp (karbonkretsløpet eller karbonsyklusen). Karbon ligger naturlig lagret i atmosfæren, i planter, dyr og annet levende materiale (biosfæren), i havet og i olje, kull og gass under bakken.

Når vi brenner olje, kull og gass tilfører vi klimagasser til dette systemet. Karbon som er bundet i jorda i form av kull, olje og gass, frigjøres til luft. Disse klimagassene blir i stor grad værende i atmosfæren og øker drivhuseffekten, noe som gjør at jorden holder på mer av solens varme. Vi får global oppvarming.

Oppvarmingen vi ser i dag, er et resultat av alle utslipp som har skjedd siden vi begynte å utnytte fossile kilder til energi. Fordi den viktigste klimagassen CO2 akkumuleres i atmosfæren, er det ikke nok med små kutt i utslippene for å kontrollere klimaet. Utslippene må stanses, så langt råd er – hvis ikke vil konsentrasjonen fortsette å øke. Og da vil oppvarmingen også øke.

Klimagasser

Den drivhusgassen vi mennesker slipper ut mest av er karbondioksid (CO2). Nærmere 75 prosent av de klimagassutslippene som skyldes menneskelig aktivitet er CO2.  Den nest viktigste klimagassen er metan, som utgjør cirka 17 prosent av de samlede globale klimagassutslippene.

De menneskeskapte klimagassutslippene kommer i tillegg til den naturlige syklusen. Ved å utvinne, pumpe opp og brenne olje, kull og gass tilfører vi karbon som har vært utenfor kretsløpet i millioner av år, og slipper dette ut i atmosfæren i løpet av kort tid.

CO2 som slippes ut blir ikke borte. Den blir værende i atmosfæren, og har påvirkning på klimaet i flere hundre år fremover. Endringer i CO2-mengden i atmosfæren er helt naturlig. Men det som er annerledes nå enn tidligere, er at vi har tilført atmosfæren mye mer CO2 enn det som er naturlig, i en mye raskere takt, helt siden vi begynte å forbrenne karbonholdige stoffer som olje, kull og gass.

Siden den industrielle revolusjon har mengden CO2 i atmosfæren økt fra 275 deler per milliondel (ppm) luft til cirka 420 deler. Dette er etter all sannsynlighet den høyeste konsentrasjon på 15-20 millioner år. En naturlig endring på 100 ppm, som vi har kunnet dokumentere gjennom iskjerneprøver, tar mellom 5000 og 20000 år. Endringen vi nå observerer har skjedd i løpet av kun 120 år, et svært kort tidsrom i jordas levetid. Da klarer ikke naturen å tilpasse seg.

Regnskogens rolle 

Det er ikke bare forbrenning av fossilt brennstoff som olje, kull og gass som fører til økt CO2, selv om det er hovedårsaken. Også avskoging og annen endring av vår bruk av landjorda har en del av skylden. 

Planter og trær har evnen til å ta opp CO2. All fjerning av skog eller endring av vegetasjon minsker dermed jordas evne til å fange opp karbon fra atmosfæren. De siste hundre årene har mennesket både tilført mer karbon og fjernet deler av vegetasjonen som har fanget opp CO2. Det anslås at 25 prosent av CO2-økningen i atmosfæren ikke skyldes tilført CO2, men planetens stadig dårligere evne til å absorbere CO2.