Hvilken fiskekvote får sjøfuglene?
Det er ikke bare blitt færre fisk i Atlanteren, fisken er også blitt mindre, yngre og med færre koblinger til andre arter. Nå haster det med å forvalte fiskeressursene riktig og langsiktig.
Norge og nabolandene lever ved et av verdens rikeste hav. Få steder på planeten har havet huset fisk i større antall: sild, brisling, makrell, kolmule, tobis i enorme stimer. Sammen med reker og andre smådyr er de mat for torsk, tunfisk, sjøpattedyr og sjøfugl. De er grunnlaget for noen av verdens viktigste fiskerier, økosystem og levende kystsamfunn. Til tross at silda og andre fiskeslag er reddet fra total kollaps, har fiskebestandene og økosystemhelsen i Nordøst-Atlanteren blitt stadig dårligere de siste tiårene. På kysten opplever vi det som krise i Oslofjorden og Skagerrak, svikt i kysttorsken både i sør og nord og trange tider for kystfiske.
Konvensjonen for beskyttelse av det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren («OSPAR-konvensjonen»), som Norge er en avtalepart i, publiserte i høst sin siste statusrapport om miljøkvaliteten i havområdene våre. Rapporten tegner et bilde av en pågående og omfattende forverring av det marine miljøet. Flere negative trender er hovedsakelig drevet av fiskepress. Den alminnelige fisk i Atlanteren er ikke bare blitt mer ensom, men også mindre, yngre, og med færre koblinger til andre arter. Næringsnettene er svekket. Sjøfuglbestander kollapser, delvis av matmangel, en tydelig indikator på at Atlanterhavet har fått svekket sin økologiske funksjon.
Ekskluderende fiskeriforvaltning
Mens OSPAR anerkjenner at stadig flere fiskeslag er omfattet av kvoteforvaltning, anbefaler rapporten at beslutningstakere sjekker nærmere hvordan fiske på dette nivået påvirker helsen til økosystemet. Rapporten konkluderer også med at det er behov for å forstå effekten klimaendringer har på fiskebestandene og økosystemet, og ta hensyn til dette.
Miljøorganisasjoner opplever å bli holdt stort sett utenfor fiskeriforvaltninga. Det samme opplever nok også mange kystsamfunn. Fiskerireguleringer settes ofte i lukkede rom der kun sentrale myndigheter, fiskeindustrien og havforskere deltar. Kvotesetting og -fordeling er vanskelig å forstå, og innspill fra lokalsamfunn, kystfiskere og organisasjoner om miljøhensyn blir i liten grad tatt hensyn til.
Kyststatsledere bør også holdes ansvarlige for å ha skrytt på seg havlederskap på den globale scenen. For eksempel leder Norge det internasjonale Havpanelet, Storbritannia har lovet å være en global leder innen havbevaring, og EU har lansert egne havmiljøinitiativ. Det er derfor skuffende at de såkalte havlederne hjemme i sine egne farvann ennå ikke klarer å enes om selv enkle fiskeforvaltningsspørsmål som kvotestørrelse og -fordeling. Og bærekraft handler som kjent ikke bare om miljø eller økonomisk bærekraft, men også sosiale forhold og medvirkning. Dessverre gjør begrenset åpenhet i beslutningene det enda enklere for noen å prioritere kortsiktige politiske og økonomiske gevinster fremfor langsiktig bærekraft.
Getty Images/iStockphotoHensyn til økosystemet
Fiskeressursene er viktige for matforsyningen i verden og må forvaltes langsiktig.
Norge, sammen med nabolandene, bør derfor gripe muligheten i høstens fiskerimøter mellom landene rundt Nordøst-Atlanteren og i årsmøtet i den Nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) til å utvikle en fiskeriforvaltning basert på beste kunnskap, interessent-medvirkning og hensyn til økosystemet. Dette inkluderer:
- å bli enige om økologiske mål og referansepunkter for fiskeriene sammen med det tradisjonelle målet om å maksimere fangstene. Det bør for eksempel være et mål å ha mange nok store fiskeindivider i økosystemet til å hindre at «skadedyrarter» overtar, og det må sikres at det er nok små stimfisk etter fiskeriene til at sjøfugl og kystbestander har nok mat i sine oppvekstområder.
- å utvikle nye bevaringsområder for sårbare arter og habitater, og styrke vernet i de eksisterende verneområdene. For eksempel bør bunntråling opphøre i alle marine verneområder, og minst 30% av havområdene settes av for naturen alene, uten høsting, forurensning og inngrep.
Kun ved å ha et økosystemperspektiv på fiskeriforvaltningen kan vi bygge robuste og produktive fiskerier, og samtidig forbedre helsen til økosystemene i Nordøst-Atlanteren. Så lenge sjøfuglene sulter kan vi ikke være fornøyd med kvotefordelingen.
