Selv om vi har kjent til problemene som våre utslipp av klimagasser skaper i mer enn 100 år, har global oppvarming alltid blitt behandlet som et problem som ligger «i fremtiden». Det er ikke vi som får konsekvensene, de kommer først om mange år – så vi behøver ikke å bry oss så mye.

Dette har endret seg. Konsekvensene av global oppvarming truer nå matsikkerheten, bostedene og økonomien til milliarder av mennesker på hele kloden – hvis vi ikke gjør noe. Vissheten om at dette kom til å skje, har vært kjent i forskningsmiljøer og blant oljeselskaper i hvert fall siden 1970-tallet, men det var nok James Hansens tale til senatet i USA i 1988 som først gjorde allmennheten oppmerksomme på omfanget av problemet.

• Les New York Times' dokumentar "Losing Earth", som beskriver oljeselskapenes rolle i å avdekke, og senere tåkelegge, klimakrisen

FN-systemet

I 1992 ble FNs miljøkonferanse arrangert i Rio de Janeiro. Her ble det vedtatt tre rammeavtaler, som skulle løse de tre største natur- og miljøproblemene som krevde global handling:

• UNFCCC, FNs klimakonvensjon
• UNCBD, FNs konvensjon om biodiversitet
• UNCCD, FNs konvensjon mot ørkenspredning

Allerede fire år tidligere, i 1988, hadde FNs klimapanel blitt etablert for å gjennomgå all forskning på klimafeltet, for å se sammenhenger og trekke konklusjoner basert på all forskning på klima som foregikk i verden. Panelet ble, og er fortsatt, en viktig vitenskapelig premissleverandør inn mot FNs klimakonvensjon.

Årlig arrangeres det «klimatoppmøter» – som offisielt heter Conference of the Parties (COP), under FNs klimakonvensjon. Dette er konvensjonens høyeste forum, og her skal alle medlemslandene avtale hva de skal gjøre for å motvirke klimaendringer. Årlig inngås en lang rekke avtaler mellom land på disse møtene, men kun to ganger har man vedtatt verdensomspennende avtaler: Kyotoavtalen (1997) og Parisavtalen (2015) – sistnevnte danner nå grunnlaget for verdens klimapolitikk.

Parisavtalen

Avtalen ble vedtatt på klimatoppmøtet COP21 i Paris i desember 2015. Formålet med Parisavtalen er å styrke det internasjonale arbeidet for å oppfylle FNs klimakonvensjons overordnede mål om å «unngå farlig menneskelig påvirkning på klimasystemet». For å oppnå dette fastsetter Parisavtalens artikkel 2 disse hovedmålene:

• Å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader, og å «tilstrebe» å begrense den til 1,5 grader, sammenliknet med førindustriell tid.
• Å «øke evnen til å tilpasse seg skadevirkningene av klimaendringene».
• Å «gjøre finansstrømmene forenelige med en bane mot lavutslippsutvikling».
  (Kilde: Store Norske Leksikon)

Avtalen forplikter alle land til å sette seg mål for sine utslipp, som skal styrkes hvert femte år, og representere landets «høyest mulige ambisjon». Utenom disse føringene står landene fritt til å definere sine klimamål. Industrilandene har også en forpliktelse om å bidra med finansiering som kan hjelpe utviklingsland med å gjennomføre sine mål.

Parisavtalen er et godt rammeverk for internasjonal klimapolitikk, men den leverer ikke løsningen i seg selv. Den legger ansvaret for å kutte klimagassutslipp ettertrykkelig på hvert enkelt medlemsland, ikke på FN eller andre internasjonale eller overnasjonale strukturer. Derfor betyr det mye hvordan den følges opp – i Norge og i alle andre land.

• Les mer om Parisavtalen i Store Norske Leksikon!

Norges oppfølging

I Norge følges Parisavtalen opp med nasjonale klimamål – på flere fronter, og i et format som kan virke forvirrende. Til FN, under Parisavtalen, har Norge meldt inn et klimamål som i korte trekk går ut på at norske klimagassutslipp skal reduseres med 55 prosent i 2030, sammenliknet med 1990. Frem til nå (november 2023) har vi kuttet rundt fem prosent, så vi har en alvorlig jobb å gjøre for å komme nær det målet. Våre naboland ligger betydelig bedre an, med kutt på mellom 20 og 40 prosent.

Norge har også vedtatt en klimalov, og målet for 2030 i denne loven er lik målet vi har meldt inn til FN. I tillegg inneholder klimaloven et mål for 2050 om at utslippene av klimagasser i Norge da skal være 90-95 prosent lavere enn i 1990 – noe som i praksis vil si at alle utslipp som kan kuttes, må kuttes.

Hurdalsplattformen, regjeringserklæringen til regjeringen Støre, inneholder et mål som er kompatibelt med det FN-innmeldte målet og klimaloven: reduksjon på 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990. Oppå dette har vi et vedtatt mål fra Stortinget i 2016 om «klimanøytralitet», som vel kan defineres som at utslipp og opptak er like store, fra 2030.

Norge deltar i EUs kvotemarked, et internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner og kvotehandel. Omtrent halvparten av Norges utslipp (olje, gass og annen industri, luftfart, industri og noe energiforsyning) faller inn under kvotesystemet. Det betyr at utslippsmål i disse sektorene kan oppnås ved å kjøpe kvoter fra EUs kvotemarked, noe som i teorien skal gi lavere utslipp i andre land – som vi da betaler for. Den andre halvparten av Norges utslipp (veitrafikk, oppvarming, jordbruk, annen transport og så videre) faller utenfor kvotemarkedet. Her kan vi ikke kjøpe kvoter fra EU for å kompensere for økte norske utslipp.

Hvorfor må vi kutte?

For å nå målet fra Parisavtalen om å stabilisere den globale oppvarmingen på 2 grader, og strebe etter å nå 1,5 grader, må hele klodens utslipp halveres innen 2030, og kuttes helt innen 2050. Det er anbefalingene fra FNs klimapanel, som gjennomgår all forskning på klimafeltet, og gir det vitenskapelige grunnlaget for klimakonvensjonen og Parisavtalen.

Det betyr at det ikke bare er Norge eller EU som må kutte, men alle. Norge er faktisk en av de landene i Europa som har kuttet minst: mens EU som helhet har kuttet rundt 30 prosent av sine utslipp, har Norge kun kuttet rundt fem prosent.

I tillegg er Norges største eksportartikkel, som vi tjener svært mye penger på å selge til andre land, olje og gass. Disse gir klimagassutslipp når de forbrennes i andre land, men det er Norge som sitter igjen med pengene. Dette gir olje- og gasseksporterende land som Norge et spesielt ansvar når det gjelder å bidra til utslippskutt ikke bare i eget land, men også i andre – fordi vi har pengene til det, tjent på olje og gass.

Vi står overfor to kriser – klima- og naturkrisen – som må løses i fellesskap. Heldigvis kan vi løse dem. Det er fullt mulig å holde global oppvarming under 1,5 grader hvis vi kutter utslipp raskt og dypt, samtidig som vi øker og verner skog, myr og andre viktige naturområder. Men vi må handle så fort som mulig. Derfor vil Naturvernforbundet at regjeringen skal vedta en krisepakke for klima og natur.

Ole Gunnar Ons¿ien

Les siste nytt om klima