Prolog

Det er som om det står en vekt på bredden av Førdefjorden. I den ene vektskålen ligger en uvanlig rik og ren fjord. I den andre er det mineraler, store fortjenester og millioner av tonn med gruveavfall. Hvilken side veier tyngst til slutt?

Nå pågår det en kamp mot klokka. Mens gruveselskapet jobber med å finne kunder og investorer, slik at de kan komme i gang med utvinningen, mobiliserer miljøorganisasjonene for å sette en endelig stopper for prosjektet. Samtidig forbereder to lag med jurister seg til rettssaken som kan bli det avgjørende slaget om fjorden.

Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har saksøkt staten for tillatelsen til å dumpe opptil 170 millioner tonn gruveavfall i sjøen. Rettssaken begynner 18. september, og det er satt av hele ti dager i Oslo tingrett. Det vil skrive Fjordsøksmålet inn i historien som en av de største miljøkonfliktene i Norge.

Jeg dro til den vesle bygda Vevring før vekten tipper og bestemmer skjebnen til denne vakre fjorden, og kanskje mange andre fjorder i Norge.

Kapittel 1 – Tilbake til Vevring

En smal vei bukter seg langs Førdefjorden, klorer seg fast i fjellsider, slynger seg rundt viker, borer seg gjennom fjell. Kjører du her, må du kunne svinge og bremse, og du kan bare håpe på at du ikke møter noen i de grovhogde tunnelene.

På en måte er det som om tiden har stått stille siden jeg i 1997 dro den samme veien for å lage en reportasje til Bellona Magasin. Da hadde hele bygda troppet opp på den lokale skolen, benket seg med kaffe i pappkrus for å si sin mening om planen som det amerikanske selskapet Conoco hadde presentert. De skulle hogge seg ned i Engebøfjellet, det som alltid har reist seg tre hundre meter over fjorden, og hente ut mineralet rutil for å produsere fargestoffet titandioksid. Enorme mengder med gruveavfall skulle dumpes i fjorden deres. Det var nesten ikke til å tro.

Og folk her tror det nesten ikke fortsatt, nå som gruveselskapet Nordic Mining er nær ved å sette planene ut i livet.

Vi følger veien opp mot Engebøfjellet og ser straks at ikke alt er som forrige gang. Den lille husklyngen på Engebø med de grønne engene ned mot fjorden er borte. Gamle hustufter og spor etter lange tider med gårdsdrift er gravd opp og fjernet for å gjøre plass til gruveanlegget.

Her har det bodd folk i mange tusen år. På begynnelsen av 1990-tallet ble det gravd ut en boplass fra eldre steinalder, cirka seks tusen år gammel. Like ved ble det funnet en boplass fra yngre steinalder. Bare noen meter fra steinalderfunnene er det nå hugget et dypt sår i fjellsiden.

Det er her Engebøfjellets indre rikdom skal hentes ned fra et veldig dagbrudd lenger oppe. Det blir en jevn strøm av knust fjell, som skal males til støv på bredden av fjorden, før restmassene dumpes sammen med mikroplast, miljøgifter og kjemikalier ned på sjøbunnen. Millioner på millioner av tonn, helt til mineralene er utvunnet og store deler av fjellet er brutt i stykker og kastet i fjorden.

Erling Svensen

Kapittel 2 – I steinhuset ved fjorden

– Dette er ikke bra. Jeg trodde det skulle være fint å dykke her på Vestlandet, men dette ligner på Oslofjorden, sier Geir Eliassen fra Arendal Undervannsklubb.

Det knirker lett i de grove gulvbordene når han går for å sette i gang prosjektoren. Vi er i det folk her kaller Steinhuset. Tykke hvitkalkede vegger og en åpen himling med kraftige bjelker skaper en lun atmosfære. Sammen med Anita Eliassen og John Sverre Øen har han dykket utenfor Engebø for å undersøke hvordan anleggsarbeidet påvirker fjorden. Gravingen har pågått i flere uker, og folk har bange anelser. De frykter at avrenningen av slam har havnet i fjorden. Ute i sjøen er det spendt opp en såkalt siltgardin som skal hindre at det skjer. Den ligger som et grumsete belte langs hele anlegget, noen meter fra strandkanten. Men det ser ikke tett ut. Hvis du kjører langs den med båt, kan du se at slammet driver ut i fjorden.

– Vannet er fullt av partikler. Planter og bunnlevende organismer er dekket av støv. Da vi dykket på den andre siden av fjorden, var det helt annerledes. Der var sjøvannet klart og tangen helt ren, sier Eliassen.

Og på lerretet kommer det bilder av tangplanter overstrødd med et finmalt pulver som ligner på grått mel. Selv sjøanemonene har lukket seg, de som til vanlig folder ut tentaklene for å fange små organismer. Her har de strammet seg sammen til små knyttnever på sjøbunnen.

Og mens bildene fra fjorden ruller over skjermen, blir det ganske stille i rommet. Utenfor kaster vinden reindråper mot de smårutede vinduene, og det er som om lyden av været forsterker det som rommes av denne stillheten. Folk her frykter at det skal gå med deres fjord som det gjorde med Jøssingfjorden og Repparfjorden. Begge steder ble avgangsmasser fra gruvedrift deponert i sjøen. Selv om det nå er flere tiår siden, er begge fjordene fortsatt sterkt preget av forurensningen.

Geir Eliassen dykket i Repparfjorden vinteren 2021. Det som ventet ham under overflaten var ikke noe hyggelig syn.

– Sjøbunnen var dekket av en gul masse, og det var nesten ikke liv. Graver du i slammet, virvles det opp en støvsky. Det er skremmende å tenke på at det fortsatt er slik, førti år etter at de sluttet å deponere gruveavfall der, sier Eliassen.

Vi får se bilder av en nærmest livløs undervannsverden. Det eneste stedet sjøplantene har funnet fotfeste er på et plastrør som strekker seg over den slamdekte bunnen.

– Disse utslippene dreper fjorder, sier Eliassen.

AMANDA IVERSEN ORLICH

Femstjernes sjømatrestaurant

Det blir servert fiskesuppe og sjøkreps fra fjorden. Det står i sterk kontrast til Eliassens beretning. Mange av dem som har kjempet mot gruveplanene er til stede her i kveld. Det har vært en lang kamp med utallige møter, høringsuttalelser og leserinnlegg, aksjoner, demonstrasjoner og konserter. Gang på gang har de dekket sjømatbord nede ved havna for å vise hva denne fjorden har å by på. Ikke rart om de er slitne, de som har stått i dette år etter år.

Anne-Line Thingnes Førsund har bodd ved fjorden hele livet. Hun har et koselig hvitmalt hus nede ved havna i Vevring. For henne har sjømaten fra fjorden alltid vært del av det daglige kostholdet.

– Vi har vokst opp i en femstjerners sjømatrestaurant. Mange fjorder er ødelagt, men det er ikke Førdefjorden. Den er usedvanlig rik. Det blir helt feil å ta mineralressurser som kunne vært brukt, kaste dem i en fjord og på den måten sløse med både mineraler og marine ressurser. Dette kan gjøres på andre måter, sier Thingnes Førsund.

Hun er fylkesleder i Naturvernforbundet i Sogn og Fjordane og er blant dem som står fremst i kampen for å stanse gruvedumpingen.

– Vi frykter at Førdefjorden blir ødelagt. Og det frykter vi ikke uten grunn, for det har aldri gått bra å dumpe i fjorder i Norge, sier Thingnes Førsund.

Det er sent, men Vevring har fortsatt mer å by på. Den lokale poeten Fridtjov Urdal har sittet rolig og ventet på sin tur. Våren 2022 var han med på en sivil ulydighetsaksjon på Engebø. Da satt 71-åringen fastlenket til en gravemaskin sammen med to fra Natur og Ungdom. Dagen etter trykket lokalavisa et bilde av Urdal som ble båret bort av fire politifolk. Nå fisker han en bunke håndskrevne papirer ut av innerlomma, blar litt i repertoaret, før han fremfører to dikt med malmfull røst.

For ikke å glemme maleren og artisten Oddvar Torsheim og hans uforglemmelige versjon av Beatles-låta Paperback Writer, eller Ivar Skrivar, som Torsheim kaller den. Sangen er fritt oversatt til nynorsk, ganske så fritt tonesatt og enda friere fremført med munnspill og taktfast tramping i gulvet, til stor begeistring blant alle som er til stede.

Kapittel 3 – Ut på fjorden

– Nå er vi rett over stedet der de vil dumpe gruveavfallet, forteller Ole Erik Thingnes.

Morgenen etter møtet i Steinhuset tar han oss med ut på fjorden. Vi ligger utenfor Engebøneset, hvor vi ser rett inn på Nordic Minings anleggsplass ved foten av Engebøfjellet. Det er brådypt her, og gruveavfallet skal deponeres på 300 meters dyp. Mens man eter seg ned i fjellet fra dagbruddet på toppen, vil fjorden bli tilført gruveslam gjennom store rør – tonn på tonn, meter for meter – helt til fjordbunnen er hevet mange titalls meter. Sammen med de finmalte steinmassene følger mikroplast og giftige kjemikalier som brukes i utvinningen.

Vi fortsetter og kommer inn i Redalsvika like ved. Her er det gode gyte- og oppvekstområder for torsk og en rekke andre fiskeslag. Gytefeltet i Redalsvika er så rikt at det regnes som viktig for hele regionen. Ved Grytaskjeret passerer vi over en stor ålegrasseng. Den gir godt skjul for yngel og småfisk. Like innenfor ligger Grytaelva med gode bestander av sjøørret og ål. Lenger oppe i åsen har Nordic Mining planlagt et landdeponi og sedimentasjonsbasseng hvor det kan bli avrenning til elva. Det kan føre til at mineralpartikler strømmer rett ut i de sårbare gyte- og oppvekstområdene. Rett på den andre siden av fjorden, i Ålasundet, er det et sjøkrepsfelt, og flere gode lakseelver ligger litt lenger inn.

Og det er vegg i vegg med disse viktige økosystemene at staten har gitt gruveselskapet tillatelse til å dumpe opptil 170 millioner tonn med gruveavfall.

Og da jeg sitter der i båten til Thingnes, tenker jeg at du ikke kan forstå et sted uten å reise dit. Du må gå i gatene, spise maten, kjenne luktene, snakke med folk, være på sjøen. Og du forstår nok ikke alt da heller – men da jeg sitter der blir det veldig tydelig hva folk her er redde for å miste, og hvorfor de vil kjempe for det.

Havforskerne advarer

«Førdefjorden er i en meget god tilstand, med en artsrik bunnfauna sammenlignet med andre vestlandsfjorder», skrev Havforskningsinstituttet til Miljøverndepartementet i 2012.

Siden den tid har havforskerne advart mot planene om sjødeponi flere ganger. «Deponeringen av gruveavgang i Førdefjorden slik den foreslås vil føre til svært langvarig og betydelig økosystemforringelse og representerer etter vår vurdering ikke en bærekraftig bruk av fjorden», skrev instituttet i sin høringsuttalelse i 2019.

Ifølge havforskningen kan mineralpartikler fra gruveutslippene feste seg på torske- og hyseegg og gjøre dem tyngre, slik at de synker, noe som kan føre til at færre overlever. Også hoppekreps og andre plankton vil spise mineralpartikler. Dette er den viktigste føden til yngel og fisk. Hva følgene blir er vanskelig å si sikkert, men havforskerne er bekymret. Den negative effekten på bunndyrene kan bli omfattende, også utenfor sjødeponiet.

Havforskningsinstituttet påpeker også at partikler og nanopartikler kan bli spredd med havstrømmer, og at undersjøiske ras i deponiet sannsynligvis vil spre steinstøvet langt utenfor deponigrensen, hvor det kan ramme fisk og andre organismer.

Rødlistearter i fare

Nede i dypet i det planlagte deponiområdet er det også et rikt liv. Der lever flere rødlistede arter, blant dem de sterkt truede artene uer og blålange. Hvis dumpingen gjennomføres etter planen, går de en høyst usikker tid i møte. Risikoen for at arter kan bli lokalt utryddet er overhengende.

– Det er hevet over enhver tvil at fjordbunnen i deponiområdet vil dø, sier Ole Erik Thingnes, som er tidligere kommunestyremedlem. Nå leder han Vevring Grendalag.

– Når man har vedtatt å legge fjordbunnen død, så vil det påvirke alt liv i fjorden. Det er et sammenhengende biologisk mangfold, fra bunn til topp. Livet henger i hop, sier han og peker ut over sjøen.

– Hvilken verdi har et rekefelt? Hva med sjøkreps, blålange, kysttorsk og laks? Det er ingen som har beregnet verdien av en intakt fjord med næringsfiske og evigvarende tilgang til å høste sjømat. Når man skal vurdere de samfunnsmessige konsekvensene, hører vel dette med i regnestykket, sier Thingnes.

Epilog

Jeg sitter og ser inn i fjellet når vi kjører gjennom Engebøtunnelen på vei tilbake. Den er rart å tenke på at vi for et øyeblikk befinner oss i hjertet av fjellet med de omstridte gruveplanene. Det var da denne tunnelen ble bygget i 1974 at man oppdaget rutilforekomsten her. Jeg gransker fjellveggene i lyset fra billyktene, men får ikke øye på de verdifulle mineralene. På den andre siden passerer vi Engebø, hvor arbeidet med gruvetomta pågår ufortrødent, kjører bakken ned mot Grytaelva og følger Redalsvika bort fra bygda.

Enn så lenge lever mylderet av liv der ute i fjorden, upåvirket av gruvedrift. Ennå gjør torsk, kveite og blålange seg klare til å gyte, og laksen trekker inn fra storhavet, svømmer gjennom sund og viker med rent vann, før den går opp i elvene. Ålen, som har vandret helt fra Sargassohavet, vil fortsatt svømme gjennom ålegresset på vei mot Grytaelva for å vokse opp.

Og da må det vel være håp for at de skal få fortsette med det, slik de har gjort i tusenvis av år.

Og kanskje kommer spekkhoggerne snart. Det skal være litt av et syn, har jeg hørt.

Telemark Flyselskap